Veronica Roth

De lojale

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: AllegiantCopyright © 2013 by Veronica Roth

All rights reserved. No part of this book may be used or reproducedin any manner whatsoever without written permission except in the

case of brief quotations embodied in critical articles and reviews.For information address HarperCollins Children’s Books, a division ofHarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York, NY 10022.

www.epicreads.comPublished by arrangement with HarperCollins Children’s Books, a

division of HarperCollins Publishers.Permission for this edition was arranged through Ia Atterholm Agency.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Omslagsillustrasjon og design: Joel TippieFraksjonssymboler: © 2012 by Rhythm & Hues Design

Forfatterfoto: Nelson FitchSats: Type-it AS, Trondheim

Repro: RenessanseMedia AS, AskerTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8402-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Jo,som veileder og støtter meg

Ethvert spørsmål som kan bli besvart, må blibesvart eller i det minste tenkt igjennom.

Ulogiske tankeprosesser må bli utfordret så fortde dukker opp.

Gale svar må korrigeres.Riktige svar må bekreftes.

– fra de lærdes fraksjonsmanifest

KAPITTEL EN

Tris

jeg traver frem og tilbake over gulvet i cella vår i delærdes hovedkvarter mens ordene hennes gir gjenlyd i hodetmitt: Mitt navn skal være Edith Prior, og det er mye jeg gledermeg til å glemme.

«Så du har aldri sett henne før? Ikke engang på bilder?»spør Christina, som ligger med det skadde beinet støttet opppå en pute. Hun ble skutt under det desperate forsøket vårt påå få vist det hemmelige videoopptaket av Edith Prior til byenvår. På det tidspunktet hadde vi ingen anelse om hva det villeavsløre, eller at det skulle rive bort selve fundamentet for til-værelsen vår: fraksjonene våre, identitetene våre. «Kan hunha vært en bestemor eller en tante eller noe sånt?»

«Nei, har jeg jo sagt,» sier jeg og snur da jeg kommer tilveggen. «Prior er – var – min fars navn, så det må ha vært enfra hans side av familien. Men Edith er et uselvisk navn, ogfars slektninger må ha vært fra Uselvisk, så …»

«Så hun må ha vært eldre,» sier Cara og lener hodet motveggen. Fra denne vinkelen ser hun akkurat ut som broren,Will, vennen min, han som jeg skjøt. Så retter hun seg opp,

9

og gjenferdet hans er borte. «Fra noen generasjoner tilbake.En ane.»

«Ane.» Ordet føles gammelt inni meg, som en smuldrendemurblokk. Jeg berører celleveggen idet jeg snur meg. Paneleter kaldt og hvitt.

Min ane, og dette er arven hun har etterlatt meg: frihet frafraksjonene, og vissheten om at min identitet som divergenter viktigere enn jeg kunne forestille meg. Min eksistens er etsignal om at vi må forlate denne byen og tilby hjelp til demsom holder til utenfor den – hvem de nå måtte være.

«Jeg vil vite det,» sier Cara og stryker seg over ansiktet.«Jeg vil vite hvor lenge vi har vært her. Kunne du tenke degå slutte å trave frem og tilbake en liten stund?»

Jeg stanser midt i cella og hever øyenbrynene mot henne.«Sorry,» mumler hun.«Det er i orden,» sier Christina. «Vi har vært her altfor

lenge.»Det er flere dager siden nå at Evelyn ved hjelp av noen

raske kommandoer fikk bukt med kaoset i lobbyen i de lærdeshovedkvarter og fikk alle fangene plassert i celler i tredje eta-sje. En fraksjonsløs kvinne kom for å stelle sårene våre og gioss smertestillende, og vi har spist og dusjet mange ganger,men ingen har fortalt oss hva som foregår utenfor. Uansetthvor inntrengende jeg har spurt.

«Jeg skjønner ikke hvor det blir av Tobias,» sier jeg ogsetter meg på kanten av køya. «Hvor er han?»

«Kanskje han fortsatt er sint på deg fordi du løy for ham oggikk bak ryggen på ham for å samarbeide med faren hans,»sier Cara.

Jeg glor stygt på henne.«Four er da ikke så smålig,» sier Christina, enten for å iret-

tesette Cara eller for å berolige meg. «Han er sikkert opptattmed et eller annet. Han sa jo at du kunne stole på ham.»

Midt i kaoset, da alle ropte og skrek og de fraksjonsløse

10

prøvde å dytte oss mot trappen, tok jeg tak i kanten på skjortahans for ikke å miste ham. Han grep meg om håndleddeneog skjøv meg bort, og dette var det han sa: «Stol på meg. Gådit hvor de ber deg gå.»

«Jeg prøver så godt jeg kan,» sier jeg, og det er sant. Jegprøver å stole på ham. Men hele kroppen min, hver fiber oghver nerve, skriker etter frihet, ikke bare fra denne cella, menfra fengselet som hele byen utgjør.

Jeg er nødt til å finne ut hva som befinner seg utenforgjerdet.

KAPITTEL TO

Tobias

jeg kan ikke gå gjennom disse korridorene uten å huskedagene da jeg var fange her. Barføtt og med fryktelige smer-ter hver gang jeg rørte på meg. Og sammen med det minnetfølger også et annet – minnet om at jeg ventet på at BeatricePrior skulle gå i døden, om beina hennes som hang slapt overPeters armer da han fortalte meg at hun bare var dopet ned.

Jeg hater dette stedet.Det er ikke like rent som det var da det var de lærdes

hovedkvarter; nå er det herjet av krig, med kulehull i veggeneog knust glass fra lyspærer overalt. Gulvet jeg går på, underflimrende lysrør, er fullt av skitne fotavtrykk. Da jeg kommertil cella hennes, blir jeg sluppet inn uten spørsmål, fordi jegbærer de fraksjonsløses symbol – en tom sirkel – og alle kanse at jeg ligner på Evelyn. Tobias Eaton var en gang et navnsom var forbundet med skam. Nå er det forbundet med makt.

Tris sitter på huk på gulvet der inne ved siden av Christinaog på skrå overfor Cara. Min Tris burde sett liten og blek ut– hun er tross alt liten og blek – men i stedet er rommet fyltav henne.

12

De runde øynene møter mine, og hun spretter opp, slårarmene rundt livet på meg og presser ansiktet mot brystetmitt.

Jeg gir skulderen hennes et trykk med en hånd og drar denandre gjennom håret hennes. Det kjennes fortsatt uvant athåret hennes ikke lenger når henne til skuldrene. Jeg ble gladda hun klippet det, for det var håret til en kriger og ikke enjente, og jeg visste at det var det hun trengte.

«Hvordan kom du deg inn?» sier hun lavt, men tydelig.«Jeg er Tobias Eaton,» sier jeg, og hun ler.«Nettopp. Det glemmer jeg hele tiden.» Hun tar et skritt

bakover og gransker meg. Det er et nølende uttrykk i øynenehennes, som om hun er en haug med tørt, vissent løv somnår som helst kan bli spredt for alle vinder. «Hva er det somskjer? Hvorfor brukte du så lang tid?»

Hun lyder desperat, bønnfallende. Selv om jeg har gru-somme minner fra dette stedet, er hennes enda verre: da hungikk for å bli henrettet, brorens forræderi, fryktserumet. Jeger nødt til å få henne ut herfra.

Cara ser nysgjerrig opp. Jeg føler meg ille til mote, som omjeg har vokst ut av min egen hud og den ikke passer lenger.Jeg hater å ha et publikum.

«Evelyn holder byen i et jerngrep,» sier jeg. «Ingen får gå etskritt i noen retning uten hennes tillatelse. Hun holdt en talefor et par dager siden om hvor viktig det er at vi står samletmot undertrykkerne våre – folket utenfor.»

«Undertrykkere?» sier Christina. Hun tar en liten glass-flaske opp av lomma og heller innholdet i munnen – smerte-stillende for skuddsåret i beinet, går jeg ut fra.

Jeg stikker hendene i lomma. «Evelyn – og mange andre,faktisk – synes ikke vi skal forlate byen for å hjelpe folk somplasserte oss her sånn at de kunne bruke oss senere. De synesvi har nok å gjøre med å redde byen og løse våre egne proble-mer. Det er min tolkning, selvfølgelig,» sier jeg. «Jeg går ut

13

fra at det er en holdning som passer moren min ganske godt,for så lenge vi er samlet her, har hun kontrollen. Den misterhun i det samme vi forlater byen.»

«Herlig.» Tris himler med øynene. «Selvfølgelig velger hunden mest egoistiske løsningen.»

«Hun har et poeng.» Christina lukker fingrene rundt denlille medisinflasken. «Jeg sier ikke at jeg ikke har lyst til å for-late byen og se hva som finnes der ute, men vi har mer ennnok å ta oss av her. Og hvordan skal vi kunne hjelpe en drøssmed mennesker vi aldri har møtt før?»

Tris biter seg i kinnet mens hun grubler over dette. «Jeg vetikke,» innrømmer hun.

Jeg sjekker klokka. Den er tre. Jeg har vært her altfor lenge.Lenge nok til å gjøre Evelyn mistenksom. Jeg sa til henne atjeg skulle slå opp med Tris, og at det ikke ville ta lang tid. Jegvet ikke om hun trodde på meg.

Jeg sier: «Hør her, jeg kom egentlig mest for å advare dere– rettssakene mot fangene begynner snart. De kommer til å gidere sannhetsserum, og hvis det virker, vil dere bli dømt forforræderi. Og det vil vi vel helst unngå, alle sammen.»

«Dømt for forræderi?» fnyser Tris. «Hvordan kan det væreforræderi å avsløre sannheten for hele byen vår?»

«Det var en opprørsk handling rettet mot lederne våre,»sier jeg. «Evelyn og tilhengerne hennes ønsker ikke å forlatebyen. De kommer ikke til å takke deg for at du viste denvideoen.»

«De er akkurat som Jeanine!» Hun ser seg rundt som omhun har lyst til å knuse et eller annet, men finner ingentingsom passer. «Klare til å gjøre hva som helst for å legge lokkover sannheten, og hvorfor? For å være konger i deres bittelille verden? Det er latterlig.»

Jeg har ikke lyst til å si det, men jeg er delvis enig medmoren min. Uansett om jeg er divergent eller ikke, skylder jegikke folk utenfor denne byen noe som helst. Jeg er ikke sik-

14

ker på om jeg ønsker å stille meg til rådighet for dem for åløse menneskehetens problemer, hva nå enn det går ut på.

Men samtidig har jeg lyst til å dra fra byen, som om jeg varet dyr i en felle. Vill og desperat, klar til å gnage av mitt egetbein om nødvendig.

«Det kan hende,» sier jeg forsiktig, «men hvis sannhetsse-rumet virker på dere, vil dere bli dømt.»

«Hvis det virker?» sier Cara og smalner øynene.«Jeg er divergent,» sier Tris og peker på hodet sitt. «Husker

du?»«Det er fascinerende.» Cara skyver en løs hårlokk inn i

knuten i nakken. «Men uvanlig. Ifølge mine erfaringer er detikke mange divergenter som kan motstå sannhetsserumet. Jeglurer på hvorfor du kan det.»

«Du og alle andre lærde som noen gang har stukket en nåli meg burde forstå det,» glefser Tris.

«Kan vi konsentrere oss om det viktigste?» sier jeg. «Jeg vilhelst slippe å befri dere fra fengselet med vold.» Jeg kjennerplutselig et behov for støtte og strekker meg etter Tris’ hånd,og hun berører den med fingertuppene. Vi har ikke for vaneå ta på hverandre uten grunn. For oss er hver eneste berø-ring viktig, og sender en bølge av energi og lettelse gjennomoss.

«OK, OK,» sier hun, mer dempet nå. «Hva er det du tenkerpå?»

«Jeg vil få Evelyn til å la deg vitne som den første av deretre,» sier jeg. «Alt du trenger å gjøre, er å finne på en løgnsom vil frikjenne både Christina og Cara, og fortelle den nårdu får sannhetsserumet.»

«Hva slags løgn skulle det være?»«Det hadde jeg tenkt at du skulle finne ut av,» sier jeg.

«Siden du er bedre til å lyve enn jeg er.»I det samme jeg sier det, vet jeg at jeg treffer et ømt punkt

hos oss begge. Hun har løyet for meg mange ganger. Hun

15

lovte meg at hun ikke skulle gå i døden i de lærdes hoved-kvarter da Jeanine krevde at en divergent måtte ofres, og sågjorde hun det likevel. Hun sa at hun skulle holde seg hjemmeunder de lærdes angrep, og likevel fant jeg henne i de lærdeshovedkvarter, hvor hun samarbeidet med faren min. Jeg for-står hvorfor hun gjorde alt dette, men det betyr ikke at såreneer leget ennå.

«Ja vel.» Hun kikker ned på føttene sine. «OK, jeg skalfinne på noe.»

Jeg legger en hånd på armen hennes. «Jeg skal snakke medEvelyn om rettssaken din. Jeg skal prøve å få den fremskyn-det.»

«Takk.»Jeg føler en velkjent trang til å gå ut av min egen kropp

og inn i hennes sinn. Jeg innser at det er den samme trangensom gir meg lyst til å kysse henne hver gang jeg ser henne,fordi selv den minste avstand mellom oss er vanvittig irrite-rende. Fingrene våre, som streifet hverandre for et øyeblikksiden, er nå flettet sammen i et fast grep. Hånden hennes erklam av svette, min er full av træler etter å ha grepet tak i littfor mange håndtak på litt for mange tog i fart. Nå ser hunliten og blek ut, men øynene hennes får meg til å tenke påstore, åpne himmelstrøk som jeg aldri har sett, bare drømtom.

«Hvis dere har tenkt å kysse hverandre, så gjør meg entjeneste og si fra først, så jeg kan se bort,» sier Christina.

«Det har vi,» sier Tris. Og det gjør vi.Jeg legger hånden mot kinnet hennes for å holde munnen

hennes i ro mot min, så jeg kan føle hvert eneste sted hvorleppene våre berører hverandre, og stedene hvor det fortsatter avstand. Og i sekundene etter nyter jeg luften vi deler, ogfølelsen av nesetippen hennes, som streifer min. Jeg prøver åkomme på noe å si, men det blir for intimt, så jeg lar være,men så gir jeg blaffen.

16

«Jeg skulle ønske vi var alene,» sier jeg mens jeg går bak-lengs ut av cella.

Hun smiler. «Det ønsker jeg nesten bestandig.»Da jeg lukker døren, ser jeg at Christina later som om hun

spyr, mens Cara bare ler og Tris står med hendene hengendelangs siden.

KAPITTEL TRE

Tris

«jeg synes dere er noen idioter, alle sammen.» Jeg harhendene knyttet i fanget som et sovende barn. Kroppen miner tung av sannhetsserum. Jeg svetter på øyelokkene. «Dereburde takke meg, ikke avhøre meg.»

«Burde vi takke deg for at du trosset dine fraksjonslederesformaninger? Takke deg for at du prøvde å hindre en av dinefraksjonsledere i å drepe Jeanine Matthews? Du oppførte degsom en forræder.» Evelyn Johnson spytter ordene ut som enslange. Vi sitter i konferanserommet i de lærdes hovedkvar-ter, hvor rettssakene har funnet sted. Jeg har nå vært holdt tilfange i minst en uke.

Jeg ser Tobias, som står halvt skjult bak moren sin. Hanhar ikke villet møte blikket mitt etter at de satte meg i stolenog fjernet plaststripsene fra håndleddene mine. Nå ser hanmeg inn i øynene et kort sekund, og jeg vet at det er på tideå begynne å lyve.

Det er lettere nå som jeg vet at jeg kan gjøre det. Det erikke vanskeligere enn å skyve virkningen av sannhetsserumeti hodet mitt fra side til side.

18

«Jeg er ingen forræder,» sier jeg. «På det tidspunktet troddejeg at Marcus handlet på vegne av koalisjonen som de frak-sjonsløse og de fryktløse hadde dannet. Siden jeg var forhind-ret fra å delta i kampene som soldat, var jeg glad for å kunnehjelpe ham på andre måter.»

«Hvorfor var du forhindret fra å delta i kampene som sol-dat?» Det skarpe skjæret fra lysstoffrørene gløder bak Eve-lyns hår. Jeg kan ikke se ansiktet hennes, og jeg kan ikkekonsentrere meg om noe som helst i mer enn et sekund omgangen før sannhetsserumet truer med å dra meg under igjen.

«Fordi …» Jeg biter meg i leppa som for å hindre ordene iå strømme ut. Jeg vet ikke når jeg ble så god til å spille skue-spill, men det er vel ikke så veldig annerledes enn å lyve, somjeg bestandig har vært god til. «Fordi jeg ikke orket å holde ien pistol, skjønner du? Ikke etter at jeg skjøt … ham. Vennenmin, Will. Jeg klarte ikke å holde en pistol uten å få panikk.»

Evelyn kniper øynene enda mer sammen. Jeg er nesten sik-ker på at hun ikke har så mye som en smule medlidenhet medmeg.

«Så Marcus sa til deg at han jobbet under min kom-mando,» sier hun, «og du trodde på ham, selv om du kjentetil hans nokså anstrengte forhold til både de fryktløse og defraksjonsløse?»

«Ja.»«Jeg skjønner hvorfor du ikke valgte Lærd.» Hun ler.Det prikker i kinnene mine. Jeg har lyst til å fike til henne,

noe jeg tror mange i dette rommet har lyst til, selv om dealdri ville våge å innrømme det. Evelyn holder oss alle fangetinne i byen, som er kontrollert av bevæpnede, patruljerendefraksjonsløse. Hun vet at den som holder våpnene, også harmakten. Og nå som Jeanine Matthews er død, er det ingensom kan utfordre makten hennes.

Fra den ene tyrannen til den neste. Det er sånn vår verdenser ut nå.

19

«Hvorfor fortalte du ikke noen om det?» spør hun.«Jeg ville ikke avsløre noen svakheter,» sier jeg. «Og jeg

ville ikke at Four skulle vite at jeg samarbeidet med farenhans. Jeg visste at han ikke ville like det.» Jeg kjenner at nyeord er på vei opp gjennom strupen min, drevet frem av sann-hetsserumet. «Jeg kom til deg med sannheten om byen vår oggrunnen til at vi befinner oss i den. Og hvis du ikke har lyst tilå takke meg for det, bør du i det minste gjøre noe med det, istedet for å sitte her, midt i dette kaoset du har skapt, og latesom om det er en trone!»

Evelyns spotske smil krummer seg om leppene hennes, somom hun nettopp har smakt på noe surt. Hun bøyer seg tettinntil ansiktet mitt, og for første gang ser jeg hvor gammelhun er; jeg ser rynkene som rammer inn øynene og munnen,og hvor gustenblek huden hennes er etter å ha spist for lite imange år. Likevel er hun pen, som sønnen sin. Det har selvikke underernæringen klart å endre på.

«Jeg gjør noe med det. Jeg er i ferd med å skape en ny ver-den,» sier hun, og stemmen hennes blir enda lavere, sånn atjeg knapt kan høre henne. «Jeg har kjent sannheten mye lengerenn du har, Beatrice Prior. Jeg vet ikke hvordan du får til detteher, men jeg kan love deg at det ikke vil være noen plass til degi min nye verden, særlig ikke sammen med sønnen min.»

Jeg trekker på smilebåndet. Jeg burde ikke ha gjort det,men det er vanskeligere å undertrykke mimikk enn ord nårjeg har sannhetsserum i årene. Hun tror at Tobias er hennesnå. Hun vet ikke sannheten, at han ikke tilhører noen annenenn seg selv.

Evelyn retter ryggen og legger armene i kors.«Sannhetsserumet har vist at du ikke er en forræder, selv

om du kanskje er et fjols. Avhøret er over. Du kan gå.»«Hva med vennene mine?» sier jeg groggy. «Christina.

Cara. De har heller ikke gjort noe galt.»«Vi skal ta oss av dem senere,» sier Evelyn. «Snart.»

20

Jeg reiser meg, selv om jeg er matt og svimmel av serumet.Rommet er fullt av folk som står tett i tett, og til å begynnemed finner jeg ingen vei ut, men så tar noen meg i armen – engutt med varm, brun hud og et bredt smil – Uriah. Han følgermeg til døren. Alle begynner å snakke i munnen på hverandre.

uriah leder meg bort til heisene. En av dørene går oppmed det samme han trykker på knappen, og jeg følger etterham inn, fortsatt litt ustø. Da dørene lukker seg, sier jeg: «Dusynes ikke det med kaoset og tronen ble i meste laget?»

«Nei da. Hun tar det for gitt at du er temperamentsfull.Hun kunne fort blitt mistenksom hvis du ikke hadde værtdet.»

Jeg føler at jeg dirrer av energi innvendig når jeg tenkerpå det som skal komme. Jeg er fri. Vi skal finne en vei ut avbyen. Ventetiden er over. Jeg skal ikke lenger trave rundt i encelle og kreve svar av fangevokterne som jeg vet at jeg aldrikommer til å få.

Men i dag morges fortalte vaktene meg litt om det nye,fraksjonsløse samfunnet. Det er et krav at tidligere frak-sjonsmedlemmer flytter nærmere de lærdes hovedkvarter ogblander seg med de andre. Det må ikke være mer enn firepersoner fra samme fraksjon i hver bolig. Vi må også gå iforskjellige farger. Derfor har jeg allerede fått utlevert en gulFredsommelig-trøye og svarte Sannferdig-bukser.

«OK, vi skal denne veien …» Uriah leder meg ut av heisen.Denne etasjen i hovedkvarteret er bare av glass, selv veggene.Solskinnet brytes i glasset og kaster små regnbuer over gul-vet. Jeg skjermer for øynene med den ene hånden og følgeretter Uriah til et langt, smalt rom med senger på hver side.Ved siden av hver seng står et glasskap til klær og bøker, oget lite bord.

«Dette var sovesalen til Lærd-aspirantene,» sier Uriah. «Jeghar allerede holdt av senger til Christina og Cara.»

21

På en seng like ved døren sitter tre jenter i røde trøyer– fredsommelige, vil jeg tro – og inntil veggen på den andresiden ligger en eldre kvinne med brillene på skeive – antageligen av de lærde. Jeg vet at jeg bør slutte med å plassere folk ifraksjoner når jeg ser dem, men det er en gammel vane somer vanskelig å endre på.

Uriah slenger seg på en av sengene innerst i hjørnet. Jeg set-ter meg på senga ved siden av hans, glad for endelig å værefri og kunne slappe av.

«Zeke sier at det av og til kan ta litt tid før de fraksjonsløsefår ferdigbehandlet frifinnelsene, så de slipper nok ut senere,»sier Uriah.

Først føler jeg meg lettet over at alle jeg er glad i vil væreute av fengselet i løpet av kvelden. Men så husker jeg at Calebfortsatt er der, fordi alle vet at han var en av Jeanine Matt-hews’ lakeier. Ham kommer de fraksjonsløse aldri til å løslate.Men hvor langt de vil gå for å slette alle spor etter JeanineMatthews i denne byen, vet jeg ikke.

Det bryr meg ikke, tenker jeg. Men jeg vet at det ikke ersant. Han er fortsatt broren min.

«Fint,» sier jeg. «Takk skal du ha, Uriah.»Han nikker, lener seg tilbake og støtter hodet mot veggen.«Hvordan har du det?» spør jeg. «Jeg mener … Lynn …»Lynn og Marlene hadde vært Uriahs venner helt siden jeg

ble kjent med dem, og nå er begge døde. Jeg føler at jeg kan-skje er i stand til å forstå ham. Jeg har tross alt også mistet tovenner. Al bukket under for presset under opptaksprøvene,og Will ble et offer for simulasjonsangrepet og mine forhas-tede handlinger. Men jeg vil ikke late som om smertene er desamme. Uriah kjente vennene sine mye bedre enn jeg gjorde.

«Jeg har ikke lyst til å snakke om det.» Uriah rister påhodet. «Eller tenke på det. Jeg vil bare komme meg videre.»

«OK. Jeg forstår det. Men bare … si fra hvis du trenger …»«Ja da.» Han smiler og reiser seg. «Du har det greit her,

22

ikke sant? Jeg sa til mamma at jeg skulle besøke henne i kveld,så jeg må stikke. Å – det glemte jeg nesten å fortelle deg – Foursa at han gjerne vil møte deg senere.»

Jeg retter meg opp. «Å ja? Når? Hvor da?»«Litt over ti, på plenen i Millennium-parken.» Han smiler

skjevt. «Bare ikke bli så ivrig at hodet ditt eksploderer.»