FANGET I ISEN

FANGETI ISEN

T R E S T Y R T E D E F L Y ,

N I H A V A R E R T E M E N N ,

O G E N D R A M A T I S K

K A M P F O R Å H E N T E

D E M H J E M

MITCHELL

ZUCKOFF

Mitchell ZuckoffOriginalens tittel: Frozen in timeOversatt av Eivind Lilleskjæret

© 2013 Mitchell Zuckoff. Published by arrangement with Harper,an imprint of HarperCollins Publishers

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43092-4

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Anders Bergesen, SuperultraplusSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014Satt i 12,3/14,8 pkt. Garamond Three og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Suzanne, Isabel og Eve

I N N H O L D

Til leserenPROLOG: Anda

1 Grønland2 «En mor som spiser sine barn»3 Å fly i melk4 Andejegeren5 En slak sving6 Mann nede7 Et lys i mørket8 Den hellige gralen9 «Short snorters»

10 Frosne tårer11 «Prøv ikke»12 «Magnetisk posisjon – fort!»13 Taps14 Isormer15 Skyte ned lyset16 Snublebluss17 Å overliste Arktis18 Drittposer19 Dumbo på isen20 Ishøl21 På tverke

111725354656648495

108120130141160174184197205220234246259274

22 Avvik på ti meter23 «En plan i denne verden»24 Helt til det siste

EPILOG: Etter GrønlandMedvirkendeForfatteren takkerNoterLitteraturlisteRegister

284301316

335354362367398400

T I L L E S E R E N

DENNE BOKA FORTELLER to sanne historier, en fra fortiden og enfra vår tid.

Den historiske handlingen dreier seg om tre amerikanske mili-tærfly som styrtet på Grønland under andre verdenskrig. Førstdundret et C-53 transportfly ned i den enorme innlandsisen. Allede fem om bord overlevde styrten, og nødanropene deres utløsteen leteaksjon. Deretter kræsjlandet et av flyene som deltok isøket, et B-17 bombefly. Dermed var ni mann til strandet på isen.Til slutt forsvant et redningsfly fra den amerikanske Kystvakten,et Grumman Duck amfibiefly med tre mann om bord, i et uværmens de prøvde å komme mannskapet på B-17-flyet til unnset-ning.

I nesten fem måneder av vinteren 1942–1943 kjempet de over-levende og de som forsøkte å berge dem, for livet og sin men-tale helse i et av verdens mest ugjestmilde klimaer. Den enestebeskyttelsen mot elementene var snøhuler og bombeflyets hale-parti.

Mens krigen raste, prøvde det amerikanske militæret å reddemennene i isødet over land, til sjøs og fra lufta, iblant med døde-lige konsekvenser. Da alt håp syntes ute, dukket en legendariskflyger fra luftfartens barndom opp med en halvgal plan om ålande et sjøfly på en isbre.

Jeg ble oppmerksom på disse hendelsene mens jeg pløyde gjen-

nom avisarkiver på jakt etter skjulte skatter: historier som engang holdt verden i åndeløs spenning, for så å gå i glemmeboka.Etter utallige bh-annonser kom jeg over en serie avisartikler fra1943 med tittelen «The Long Wait», som handlet om mannska-pet på B-17-maskinen som styrtet. Interessen min ble fanget, ogjeg begynte å samle nedgraderte dokumenter, kart, fotografier,intervjuer og hittil ukjente dagbøker med håp om å få nok stofftil en bok.

I prosessen snublet jeg over en løselig sammenslutning avmenn og kvinner som var fast bestemt på å finne det savnedeGrumman Duck-flyet og bringe hjem levningene etter de tremennene om bord. Hovedmannen i dette arbeidet var en utrette-lig drømmer ved navn Lou Sapienza, en fotograf og oppdagelses-reisende som brukte alle sine fysiske, økonomiske og emosjonellekrefter på å finne isgraven til tre menn han bare kjente fra falmedefotografier. Via Lou og støttespillerne hans møtte jeg familier somhadde ventet i nesten 70 år på å få sine kjære hjem igjen.

Jeg kom også i kontakt med Grumman Duck-entusiaster iKystvakten som mente at alle mann burde bringes hjem, på denene eller den andre måten. Særlig en av dem, orlogskaptein JimBlow, viste et engasjement ikke ulikt det han hadde i arbeidetsom redningspilot. Jeg innså snart at jeg ikke kunne fortelle helehistorien om de tre flystyrtene uten også å skrive om den modernejakten på Grumman Duck-flyet – eller «Anda».

Sommeren 2012 ble jeg med Lou, Jim og deres sivile og mili-tære team til en isbre på Grønland, der vi fikk oppleve verdensråloft på nært hold. Sammen benyttet vi blodfersk teknologi, enoversett militær havarirapport og et gulnet skattekart med etkryss på til å løse et av de siste gjenværende mysteriene fra andreverdenskrig.

Selv om historien er skrevet som en sammenhengende fortel-ling, er ingenting diktet opp i den. Som jeg skriver i kom-mentaren om kildene mine, har jeg ikke tatt meg friheter med

12

fakta, dialoger, personer, detaljer eller kronologi. Fordi fortellin-gen flytter seg mellom fortid og nåtid, bruker jeg overskriftersom «November 1942» og «Oktober 2011» til å angi hvilkenhistorie som fortelles. I tillegg er de historiske kapitlene skreveti preteritum, mens nåtidshistorien er i presens.

Jeg spilte en rolle i «andejakten», og jeg er med i boka, menden handler ikke om meg. Den handler om vanlige menneskersom skjebne eller pliktfølelse førte ut i helt ualminnelige situa-sjoner, én gruppe i 1942 og en annen 70 år senere. Tiden skillerdem, men karakterstyrken, motet, utholdenheten og offerviljenhar de til felles, og sammen viser de hvilke krefter som bor i men-nesket under umenneskelige forhold. Jeg håper jeg har ytt demrettferdighet.

– Mitchell Zuckoff

13T I L L E S E R E N

LANDNGRØNLANDDLark)a(Danma(

N O R D I S H A V E TEHR

Grønlandshavethaøn

NordpolenNNNordpv

v

v

v

v

v v

v

v

vv

vv vvv

vvv

vø

ø

ø

ø

ø

NDISISLAISLANANN2

Polarsirk

elenar

kilometer

Danmarkstredet

ark

Labradorsjøend

Davi

sstr

edet

ss

Diskobuktak

KøgebuktennK

1

8

N O R D A T L A N T E R E NAN

Melville BugtgtBug

M

GRØNLANDN(Danmark)an

Køgebukten (Ikeq)

Havaristed Kysd KystvaktensnsnsKavaristeHGrumman GGrumman DuckGGrumma

Havaristed B-17 PN9EHava ed B-17 PN

Omtrentlig pos.O t ssignallys fra C53s 53

Havaristed «Den tv e«Dtapte skvadron»kp n»roSledeleiren/Slede r

656 NN

41 VV 40 V

5 100101000 milesmilesm00

55 1000

DNLANDDGRØNLANDDANØ

PROLOG

A N D A

NOVEMBER 1942

HØSTTAKKEFESTEN, 1942: På en hemmelig base for den ame-rikanske hæren i Grønlands isøde våknet en telegraf klaprendetil live: «Situasjonen alvorlig. En svært syk mann. Skynd dere.»Meldingen kom fra besetningen på et styrtet B-17 bombefly, niamerikanske flysoldater som hadde fått det nådeløse Arktis tilfiende. To og en halv uke tidligere, mens de søkte etter et savnettransportfly, hadde den «flygende festningen» blitt overrumpletav en snøstorm og dundret inn i en isbre. Siden da hadde mennenetrengt seg sammen i det avbrukne halepartiet, en overfylt celle iet isfengsel som knapt ga ly for den bitende vinden og snøen. Påalle sider var de omgitt av revner i isen som truet med å sluke demhele. Noen av bresprekkene var skjult under spinkle isbroer somlå der som tepper kastet over en bunnløs grav. En av mannskapethadde allerede falt gjennom en slik isbro. En annen kjempet forikke å gå fra forstanden. En tredje, den «svært syke mannen», såhjelpeløst på mens de forfrosne føttene hans skrumpet inn og blerødsvarte – et sikkert tegn på koldbrann.

Deres eneste håp var at noen ville svare på nødanropene de

trommet ut i morsekode via en forslått sender som den ungetelegrafisten hadde reparert. De stivfrosne fingrene krummetseg i smerte hver gang han trykket på spaken på morseappa-ratet: «Prikk-prikk-prikk-prikk; prikk-prikk-strek; prikk-strek-prikk …»

«H-u- r- r-y» – fort dere.

TRE DAGER SENERE, i mørket før daggry 29. november 1942,lå John Pritchard jr. og Benjamin Bottoms og sov i køyenesine om bord på kystvaktskipet Northland. Skipet gynget roligfor anker i et sund på Grønlands sørøstkyst, et sted amerika-nerne kalte Comanche Bay. Mens USA nærmet seg slutten påsitt første år i andre verdenskrig, holdt Northland og andre fartøyi Grønlandspatruljen utkikk etter tyske ubåter, fraktet soldaterog sivile til amerikanske baser og speidet etter isfjell i skipslei-ene.

Men når behovet meldte seg, lot de rutineoppgavene ligge forå gjøre det de brant for: redningsarbeid. De satte livet og ski-pene sine på spill for å redde sjømenn i havsnød og flysoldatersom hadde styrtet på den enorme, for det meste uutforskede øya.Andre grener av militæret var USAs sverd og spyd. Kystvak-

DET AMERIKANSKE KYSTVAKTSKIPET NORTHLAND UNDER ANDRE VERDENSKRIG. FAR-

TØYETS SJØFLY, EN GRUMMAN DUCK, SEES HELT TIL HØYRE. (FOTO: USAS KYSTVAKT)

18

ten var skjoldet. John Pritchard og Ben Bottoms legemliggjordedenne funksjonen som pilot og radiounderoffiser på Northlandssjøfly, en «flygende båt» ved navn Grumman Duck.

Lasteflyet som hadde styrtet og utløst leteaksjonen, var frem-deles savnet. Hver dag førte de fem besetningsmedlemmene nær-mere døden av kulde, sult eller begge deler. Men de ni mennenefra det styrtede B-17-bombeflyet var blitt oppdaget rundt 50kilometer i luftlinje fra Comanche Bay. Spørsmålet var hvordanman skulle redde dem fra en isbre full av sprekker. John Prit-chard hadde et svar. Planen hans hadde virket én gang allerede,og denne dagen hadde han til hensikt å stille den – samt seg selv,Ben Bottoms og Anda deres – på en enda større prøve.

Pritchard og Bottoms krabbet ut av køya og inn i flydressen,som isolerte noe mot kulda, men ikke klarte å holde den helt ute.Etter en kraftig frokost klatret de opp i Andas trange tandem-cockpit. Pritchard, en 28 år gammel ærgjerrig løytnant fra Cali-fornia, satt framme ved spakene. Bottoms, 29, en dyktig radioun-deroffiser fra Georgia, satt rett bak ham. På det kortklipte hodethadde de tettsittende lærhjelm med pelskant. Beskyttelsesbrillerdekket øynene. Kraftige hansker omsluttet hendene.

Mens de spente seg fast, hadde Pritchard og Bottoms utsiktmot vest til den forrædersk vakre øya, et massivt, hvitt måneland-skap etterlatt av den siste istiden. Bakenfor en stripe med gråsvartstein langs kysten lå hundretusenvis av kvadratkilometer med isog snø. Hadde de hatt tid til å gruble, kunne kontrasten mellomGrønlandsisen og det rare, lille flyet deres ha inspirert dem til ågjøre litt om på den irske fiskerbønnen: «Kjære Gud, vær godmot meg. Min båt er så liten og havet så stort.»

Hvis Pritchard eller Bottoms følte tvil, viste de det ikke.Tvert imot syntes kameratene deres på Northland at mennene iAnda virket ivrige etter å komme av sted. Faktisk bevegde deseg bestemt, på grensen til hastig: Ved polarsirkelen på dennetiden av året befant solen seg over horisonten i fem korte timer

19A N D A

om dagen, og de to kystvaktmennene håpte å rekke ikke én,men to turer fram og tilbake til B-17-vraket før mørket senketseg.

Enda større ble hastverket, og risikoen, fordi været begynte åbli dårligere. Det snødde, og tåken kom sigende innover. Klokkaåtte om morgenen hadde de drøye 30 kilometer sikt. Snart komden til å være knappe seks kilometer. Klokka tolv ville snøstor-men rase for fullt, og himmelen være som et gråhvitt slør. Siktenkom da til å falle til under halvannen kilometer og raskt svekkesytterligere.

Anda hang fra kraftige tau over dekket på Northland. Tauenevar festet til en solid stålstang, eller bom. På signal fra Pritchardsvingte mannskapet på Northland bommen ut over skipssiden ogsenket flyet og karene om bord ned i det iskalde sundet. Tauenespant gjennom de skramlende taljene mens Anda sakte, men sik-kert nærmet seg det grønne vannet.

Pritchard og Bottoms holdt seg fast da Anda plasket ned vedsiden av morskipet for så å duppe opp og ned på vannet som sinfjærkledte navnebror. Klokka var 09.15.

SELV OM ALLE OM BORD PÅ Northland kalte flyet for Anda, varden formelle betegnelsen Grumman modell J2F-4, serienummerV1640. Den var 10,40 meter, 4,40 meter høy og hadde et vinge-spenn på 11,90 meter – omtrent på størrelse med en amerikanskskolebuss. Den så ut som om den hadde omtrent samme sjanse tilå lette. Selv flygere som var glade i den, sa at Anda hadde flyegen-skapene til en melkebil. Klengenavnet skyldtes utseendet og denbemerkelsesverdige evnen til å ta av og lande både til lands og tilvanns. Fordi den var treg, klossete å manøvrere og så ut som enhaug med reservedeler, ga onde tunger den tilnavnet «den styggeandungen».

Maskinen til Pritchard og Bottoms hadde doble vinger som entodekker fra første verdenskrig. Under det sølvgrå skroget var det

20

montert en lang metallpongtong som minnet om et digert sur-febrett. Noen syntes den store flottøren liknet det oppsvulmedenebbet til en Disney-and, noe som bare gjorde økenavnet merpassende. Under tuppen på hver av de nedre vingene hang enmindre flottør formet som en liten torpedo. En nisylindret motorsom rommet 800 hestekrefter, drev en enslig trebladspropell.Topphastigheten til Anda var oppgitt til 309 kilometer i timen,men flygere mente det var en vits. Kanskje, sa de, hvis den stupterett ned for full gass.

EN GRUMMAN DUCK LIK DEN JOHN PRITCHARD OG BENJAMIN BOTTOMS FLØY, I FLUKT

OVER GRØNLAND. (FOTO: USAS KYSTVAKT)

21A N D A

UNDER COCKPITEN var det et trangt hulrom i skroget med plasstil noen kasser eller to voksne menn. Pritchard og Bottoms haddefjernet alt som ikke var absolutt nødvendig, slik at de kunne fåklemt inn tre eller kanskje fire overlevende. Før han spente segfast i setet sitt, hadde Bottoms lagt to provisoriske båresleder idet ellers tomme lasterommet. Sledene skulle brukes til å trekkede av B-17-mennene som var for skadet eller medtatt til å gå påegne ben, de mer enn 1,5 kilometerne til en relativt flat isstrek-ning uten bresprekker der Pritchard hadde tenkt å lande. Solda-ten med de stivfrosne føttene kom definitivt til å trenge skyss tilflyet. Det samme gjaldt ham med brukket arm og frosne tær. Deto var de prioriterte passasjerene i dagens bergingsplan.

Mens de forberedte seg på takeoff, ble Pritchard og Bottomsløftet av vissheten om at oppdraget, selv om det var farlig påutallige måter, ikke var umulig. Dagen før hadde de foretatt enlignende flygning mellom skipet og isbreen, og kommet tilbakemed to mindre alvorlig skadde menn fra B-17-vraket. En av demhadde forfrysninger på føttene, den andre hadde brukne ribben ogforfrosne tær, og begge var magre og utslitte. Men nå nippet deto flysoldatene til glovarm kaffe, spiste så mye suppe de orket ogble generelt dullet med i sykestua på Northland.

Det var ingenting uvanlig ved at Anda ble løftet ut av redetsitt og senket ned i de duvende bølgene, men denne morgenenfikk den stor oppmerksomhet fra de 130 offiserene og menige ombord. Mange stod langs rekka og fulgte med mens pusten deresble til skyer av damp i den skarpe, salte lufta. Hver og en visstehva de to i flyet allerede hadde utrettet. De visste også hvor Andaskulle og hvorfor. Ved å være til stede på dekk viste de sin aner-kjennelse og respekt. De ønsket å bære vitnesbyrd om de besteblant seg, to menn på vei til å bli legender.

FORAN SITT OPPSLUKTE PUBLIKUM løsnet Pritchard og Bottomstauene som bandt Anda til morskipet, og satte den fri. Pritchard

22

satte propellen på «oppstigning». Han justerte luft-drivstoff-blandingen, primet bensinpumpa, slo på startmotoren og gikkgjennom de siste punktene på sjekklisten før avgang. Han strakteut høyrehånden for å senke vannroret, deretter takset han vekk framorskipet.

Da han kom ut på en åpen flate av Comanche Bay som kunnebrukes som rullebane, hevet Pritchard vannroret og dro stikkabakover. Han klemte den hanskekledde venstrehånden rundt denrunde kulen på gasshåndtaket og skjøv det jevnt forover. Motorensvarte med en grov rumling. Anda akselererte, den spratt fra bøl-getopp til bølgetopp over den krappe sjøen, hvert slag forplantetseg gjennom ryggraden til piloten og radiounderoffiseren. Bakhalen stod en fontene av hvit sjøsprøyt. Kjølvannet dannet en Vsom pekte bakover mot Northland. V for Victory.

Pritchard dyttet stikka fram og tilbake på leting etter det rik-tige punktet for takeoff. Mens han jobbet med stikka, kjempethan for å holde nesa på flyet rett etter hvert som hastigheten nær-met seg 80 kilometer i timen. Dette ble ikke enklere av at sik-ten forover fra pilotsetet i en Grumman Duck er så å si lik null.Pritchard måtte reise seg i cockpiten og strekke hals for å se foranflyet eller snu hodet fra side til side for å sjekke om han risikerteå kollidere med en lavtflytende bit av et isfjell.

Rundt 400 meter fra skipet økte Pritchard hastigheten til 95kilometer i timen, så 105. Det butte, lille flyet løftet seg så vidtopp fra vannet. Til å begynne med svevde Anda en knapp fotover bølgene. Pritchard dro stikka mot seg for å vinne høyde.Anda svarte og steg flere hundre fot opp i lufta. Pritchard pektevestover mot Grønland og de desperate mennene som ventet ihalen til B-17-flyet. Fra dekket på Northland ble Anda mindre ogmindre helt til den forsvant. Klokka var 09.29.

På vei vestover visste Pritchard og Bottoms at de hadde meldtseg frivillig til å fly i tåke, til snødrev, vågale landinger og hasar-diøse avganger fra isdekt terreng. De påtok seg oppgaven uten å

23A N D A

klage eller nøle, uten noe løfte om berømmelse eller belønning.Og de gjorde det fast bestemte på å lykkes.

Likevel, som kystvaktfolk og redningsflygere kjente Pritchardog Bottoms godt til Kystvaktens ironiske, uoffisielle motto: «Deter nødvendig å dra ut, men du kommer ikke nødvendigvis til-bake.»

I nesten 70 år etter den morgenen 29. november 1942 hjem-søkte dette mottoet Kystvakten og de pårørende til Pritchard,Bottoms og en tredje mann, et medlem av besetningen på B-17-flyet som de hadde forsøkt å berge. Før enda mer tid gikk, førminnene svant hen og verden bevegde seg videre, bestemte enumake gruppe eventyrere, oppdagelsesreisende, militære, ama-tørhistorikere og vitenskapsfolk seg for å gjøre ordtaket tilskamme.

På en eller annen måte, mente de, var Anda og mennene ombord nødt til å komme tilbake.

LØYTNANT JOHN PRITCHARD JR. (VENSTRE) OG RADIOUNDEROFFISER BENJAMIN

BOTTOMS. (FOTOGRAFIER: USAS KYSTVAKT)

24