Viveca Sten

Farlige forholdOversatt av Kari Engen

Viveca StenOriginalens tittel: I farans riktning

Oversatt av Kari Engen

© 2013 Viveca Sten

First published by Forum Bokförlag, SwedenPublished by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-40971-5

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: Mats Lindfors – webbkusten

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 9,8/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne om Sascha Birkhahn1911–2012

Onsdag 24. desember 2008

Kapittel 1

Bare hun kom seg ut til Sandhamn ville alt bli bra. Det varingen steder hun kjente seg så trygg som der.

Jeanette Thiels gjentok ordene som et mantra mens hunkjørte i snø og slaps på motorveien. Flere ganger måtte hunblunke bort tårene for å klare å se ordentlig, og ved Skuru-bron fikk hun nesten sladd på bilen.

Hun passerte golfbanen ved Fågelbro og Strömma kanal.Båten gikk om noen minutter, klokka kvart på tre. Den måttehun rekke, det var dagens siste avgang.

Etter en evighet åpnet havnen i Stavsnäs seg foran henne,og hun svingte inn på den halvfulle parkeringsplassen. Hunfomlet med nøkkelen, men klarte omsider å få satt på alar-men og låst Forden.

Vinden bet i kinnene. Temperaturen hadde falt kraftig, ogdet måtte være minst ti minusgrader, hvis ikke mer. Et stykkeunna slo linene mot en tom flaggstang, og utenfor bukta gikkbølgene hvite.

En begynnende kvalme steg i halsen, men hun hadde ikketid til å tenke på det.

Med bøyd hode skyndte hun seg mot kaien der den storebåten ventet i tussmørket. Hun var sistemann om bord, bakhenne ble landgangen trukket inn, og få sekunder senere labåten fra kai. Likevel klarte hun ikke å la være å snu seg forå se om det var noen der.

Jeanette krøp sammen i et hjørne i akterenden av fergen ogtrakk hetten over håret så ansiktet nesten ikke var synlig.

9

Hun visste at hun burde spise noe, men var for sliten til å gåopp i kafeteriaen. I stedet gled hun inn i en slags halvdøs medmotoren dunkende i bakgrunnen. Den rytmiske lyden haddeen beroligende virkning.

Mobilen vibrerte i lommen, og hun stakk automatisk nedhånden før hun trakk den til seg igjen. Ville ikke vite hvemdet var som skulle ha tak i henne.

«Neste stopp er Sandhamn,» sa det i en sprakende høyt-taler. «Kapteinen og besetningen benytter anledningen til åønske alle en riktig god jul.»

Jeanette så for seg ansiktet til Alice og prøvde å la væreå gråte. Nå var hun og Michael sikkert i gang med de sisteforberedelsene. Julegavene lå pakket inn under treet, og detluktet juleskinke og kjøttboller på kjøkkenet. Snart ville Mi-chaels foreldre komme, nedlesset med gaver.

Alice hadde bedt henne om å feire jul sammen med dem.Det var det siste hun hadde spurt om før hun gikk.

«Vær så snill, mamma. Bare en liten stund, et par timer idet minste?»

Jeanette hadde ristet på hodet og prøvd å trykke et kyssmot pannen hennes. Men Alice vred seg unna, og munnenstreifet bare håret.

Den dårlige samvittigheten meldte seg. Hvorfor ble det all-tid så feil?

De skulle være framme om noen minutter, og hun reisteseg for å finne toalettene.

Da hun åpnet døren, skvatt hun litt ved synet av den lik-bleke kvinnen i speilet. Det tok et øyeblikk før hun skjønteat det var sitt eget ansikt hun hadde foran seg. Hun haddemørke ringer under øynene og var grå i huden. Dype linjerstrakte seg fra nese til munn.

Jeg ser gammel ut, tenkte hun. Hvor ble det av tiden?Da hun vasket hendene, unngikk hun å se seg i spei-

let.Motorduren ble svakere, noe som måtte bety at kapteinen

hadde senket farten for å gå inn sundet til Sandhamn.Hun tok bagen sin fra det skitne gulvet og hektet bære-

10

remmen over skulderen. Det var ikke mange om bord, like-vel drøyde hun så hun ble sist i køen.

«God jul,» sa matrosen da hun ga fra seg billetten.Jeanette prøvde å gi ham et smil.De andre passasjerene hadde allerede forsvunnet fra

brygga. Det var for kaldt til å bli stående unødig. Likevelsatte Jeanette fra seg bagen og betraktet de velkjente om-givelsene.

Snøen lå i fonner langs strandpromenaden som førte fradampbåtbrygga til Seglarhotellet. På den brede stranden lådusinvis av båter i opplag for vinteren under snødekte pre-senninger.

I den vestlige delen av havnen kunne hun skimte vertshu-sets gule bygning med lysslynger på fasaden. De tindrendelysene fikk henne nesten til å gråte igjen. Hun tok bagen ogbegynte å gå.

Det luktet sterkt av hyasinter inne på Seglarhotellet. Bak denhøye skranken sto en blond resepsjonist med nisselue på. Jea-nette presenterte seg.

«Jeg ringte og bestilte rom i formiddag.»Jenta smilte blidt, og Jeanette kunne ikke unngå å legge

merke til hvor dårlig den rosa leppestiften passet til nisse-luens rødfarge.

«Det stemmer,» sa hun. «Velkommen. Du skal bo i en avleilighetene bak bassenget. Du er ikke mørkeredd, vel?»

Hun smilte igjen, som om hun hadde sagt noe morsomt.«Det er dessverre fullt på selve hotellet, vi har bare leilig-

hetene igjen.»Før Jeanette rakk å si noe, sa hun:«Middagen serveres fra klokka sju, og du må bestille bord.

Passer det med åtte?»Jeanette nikket.«Vi har en kjempeflott julebuffé,» fortsatte jenta. «Alt du

kan ønske deg, femten sorter sild. Og så kommer selvsagtnissen til alle snille barn.»

Hun blunket til Jeanette. Det virket ikke som om hun

11

reflekterte over hvorvidt en enslig middelaldrende kvinnehadde noen interesse av besøk fra nissen.

«Trenger du hjelp med bagasjen?» spurte hun så. «Det erikke veldig langt, mindre enn hundre og femti meter. Du gårned yttertrappen og tar til høyre. Følg den måkte stien forbiminigolfbanen og ta til høyre igjen der bassengområdet be-gynner. Du bor to hus etter inngangen.»

«Det klarer jeg nok,» mumlet Jeanette.Det suste i ørene da hun strakte seg etter bagen.«Håper du får en hyggelig julehelg her hos oss. Det er

gudstjeneste i Sandhamn kapell i morgen klokka sju, hvis duvil gå dit. Det pleier å være veldig stemningsfullt.»

Omsider ga hun fra seg nøkkelkortet, og Jeanette tokbagen for å gå. Så nølte hun.

«Er det bare jeg som bor der borte?» sa hun lavt.«Vent, så skal jeg se etter.»Resepsjonisten snudde seg så fort mot skjermen at nisse-

luen vippet. Hun rynket pannen før hun løftet blikket igjen.«Ja, du er der helt alene.»

Kapittel 2

Kriminalbetjent Thomas Andreasson smilte da han så dat-teren pirke nysgjerrig på pakken under det drøyt meterhøyegrantreet.

Nesten alle gavene var til Elin, enda så liten hun var. Hunfylte ikke ett år før i mars. Pernilla og han var blitt enige omå begrense julegavene med tanke på hva det hadde kostet åbygge på sommerhuset samme høst, men etter pakkehaugenå dømme var det ingen av dem som hadde klart å holde segtil avtalen. Dessuten hadde de fått med en stor pose fra far-mor og farfar som feiret jul sammen med Thomas’ bror ogfamilie. Moren til Pernilla var hos søsteren i USA, så de varalene i huset på Harö.

Ikke at Thomas hadde noe imot det. En grov voldssak i be-gynnelsen av desember hadde lagt beslag på tiden hans framtil juleferien, og nå gledet han seg til å slappe av sammenmed familien. Det skulle bli deilig å få stenge ute en virkelig-het som av og til var en større påkjenning enn han ville inn-rømme.

Thomas kikket ut gjennom vinduet. Nede på bryggaskinte to lykter som han hadde satt ut samme ettermiddag.Et kraftig snøfall de siste dagene hadde lagt et mykt hvittteppe over holmer og skjær. Da de kom ut til øya, var denakne trærne forvandlet til skimrende stammer med kronersom glitret av rimfrost.

Isen hadde lagt seg helt innerst i vika. Hvis kulda vedvarte,kom det til å bli som før i tiden, da isen lå tjukk i skjærgår-

13

den i flere måneder og man kunne ta seg fram mellom øyenemed sparkstøtting.

Hvor var forresten den gamle sparken? Med litt flakssto den fortsatt hos foreldrene hans. Den stappfulle vedbo-den deres rommet alt mulig, tiår med oppsamlede ting somkunne komme til nytte en gang.

Elin avbrøt tankene hans. Hun svaiet der hun satt ogstrakte armene mot ham. Han løftet henne opp på fanget, oghun satte seg fornøyd til rette med pannen lent mot brystkas-sen hans.

Pernilla drev og ryddet bort restene etter det lille julebor-det deres. Skinken, pølsene og silden sto allerede i kjøleska-pet. Nå varmet hun gløgg og laget kaffe før pakkeutdelingen.

Dette året blir nok det siste uten nisse, tenkte Thomas, tilneste år hadde farfar en viktig rolle å spille.

«Trenger du hjelp?» spurte han og slapp Elin med blikket.«Det går bra.» Pernilla bøyde seg ned for å finne et brett

i et av underskapene. «Du laget jo maten, da kan jeg ryddeopp.»

De hadde hogget det lille juletreet på øya og pyntet detkvelden før. Om morgenen hadde Elin ramlet borti det, oggranen hadde veltet med kuler, glitter og det hele. Tårenehadde flommet. Men det var ikke verre enn at det lot seggjøre å få treet like fint igjen. Hun hadde fått sitt eget glittersom hun lekte med til det gikk i stykker.

Thomas løftet datteren ned på gulvet og satte seg påknærne ved siden av henne. Han lot leppene streife det mykekinnet.

Duften av småbarn.Til ære for dagen var det lyse håret pyntet med en liten

sløyfe i pannen, som vippet forventningsfullt opp og ned.«Hva sier du?» sa han. «Skal vi åpne en liten pakke, bare

du og jeg, mens mamma gjør seg ferdig på kjøkkenet?»

Kapittel 3

Da Jeanette åpnet øynene, tok det noen sekunder før hunskjønte at hun var på hotellrommet. Kvalmen hadde ikkegitt seg, og hun hadde vondt rundt navlen, korte krampersom kom og gikk. Sengen hun hadde sunket ned i var mykog bred, likevel var det vanskelig å finne en behagelig stil-ling. Hun var uggen og frossen, til tross for den tjukke gen-seren.

Hvor lenge hadde hun sovet?Hun så på klokka. Den var snart fem på åtte. Hvis hun

skulle få i seg noe mat, måtte hun gå bort til restauranten.Det verket i kroppen av trøtthet, og hun skjønte ikke hvor-

dan hun skulle orke å stå opp.I bakgrunnen sto tv-en på. Det hadde skjedd automatisk.

Som gammel journalist var nyhetene det første hun skruddepå når hun kom inn på et hotellrom. Men det var ingen vitsi å høre etter, alt de hadde å by på, var pludring om julefei-ringer forskjellige steder i landet. Som om ingenting av be-tydning hadde skjedd i verden akkurat denne dagen.

Før i tiden ville det ha gjort henne opprørt, nå kunne detvære det samme.

Hun så seg om og merket seg at noen hadde prøvd å skapeskjærgårdsfølelse ved hjelp av bildene på veggene: Svart-hvitt-fotografier fra Sandhamn tatt på begynnelsen av nitten-hundretallet. Smekre seilbåter, strandpromenaden med kvin-ner i bredbremmede hatter og herrer i mørkeblå frakk.

Jeanette blunket og kom seg på bena. Igjen var krampender. Hun prøvde å ignorere den og heller hente fram den

15

gamle følelsen av at Sandhamn var det tryggeste stedet påjord.

Mormor, tenkte hun og fikk en klump i halsen ved min-net om barndommens somre i huset på den andre siden avøya. Hun hadde vært der altfor sjelden de siste årene, mendet skulle det bli en forandring på nå. Til våren skulle hun tamed seg Alice dit og bli hele sommeren.

Hun fikk ta turen bort dit i morgen. Der ville hun sikkertklare å tenke, fatte en beslutning. Som før. Det var alltid mor-mor hun hadde tydd til, mormor som kom med varm kakaoog gode råd når hun trengte det som mest.

Jeanette gikk inn på badet og skylte ansiktet i kaldt vann.Men ubehaget lot seg ikke fordrive, og hendene skalv da huntørket dem.

Året før hadde hun vært i Midtøsten på denne tiden, påreportasjereise. Innhyllet i mørk, fotsid burka hadde hun in-tervjuet sinte og redde kvinner i Iran. Det hadde resultert iflere lange artikler om kvinnesituasjonen i landet. En av demvar blitt fanget opp av kveldsnyhetene, og redaksjonssjefenvar blitt like fornøyd som om det var han som hadde smøgetseg rundt i de trange smugene under varme, støvete lag medstoff.

Hun hadde utgjort en forskjell, tenkte hun den gangen, dahun kom tilbake til hotellet. Da hadde det vært for sent åringe Alice og ønske henne god jul.

Dette var første gang på mange år at hun var i Sverige i ju-leferien.

Hun hadde vært nødt.Igjen var bildene der, og pulsen gikk fortere. Jeanette gikk

ut i stuen for å finne mac-en. Måtte tenkte på noe annet, fåbort alt som surret rundt i hodet.

Men da fingrene lette gjennom bagen, fant hun ikke ma-skinen. Stresset åpnet hun vesken på vid gap og rotet gjen-nom den igjen. Til slutt tømte hun innholdet i lenestolen. Utfalt truser, jeans og medisinglass hulter til bulter i en enesterøre.

Med noe som lignet panikk stirret hun på rotet foran seg.

16

Hun var sikker på at hun hadde pakket mac-en før hunreiste. Det måtte hun ha gjort, likevel var den ikke der.

For sikkerhets skyld undersøkte hun bagen en siste gang,men det eneste som lå igjen, var en gammel fyrstikkeske fraFrankfurt som hadde kilt seg fast i et hjørne for lenge siden.

Hadde hun glemt datamaskinen i leiligheten? Det var ikkemulig, hun tok den jo alltid med seg. Jeanette strøk håretbort fra pannen som var blitt fuktig av svette. Hvor kunneden være?

Ikke på båten, hun hadde ikke åpnet bagen mens hun varom bord. Og hvis den hadde falt ut i bilen, burde hun ha mer-ket det.

Eller kanskje ikke?Hun hadde vært så ute av seg da hun reiste, så rystet og

forvirret at hun bare hadde kastet nedi det mest nødvendigeog løpt av sted. Det var bare så vidt hun hadde husket å låsedøren etter seg.

Hun hulket. Hvordan kunne hun klare å glemme datama-skinen sin etter alt som var skjedd?

Plutselig kjente hun suget etter en røyk, enda hun haddevært så fast bestemt på å slutte. Det lå sikkert igjen et par ipakken nederst i håndvesken. Hun fikk holde løftet sitt enannen dag.

Et lite skilt på veggen opplyste om at hun bodde i en røyk-fri leilighet. Da måtte hun uansett ut. Orket hun det?

En lyd fra den andre siden av veggen fikk henne til å rykketil. Det hørtes nesten ut som en dør som smalt igjen. Eller vardet bare snø som raste fra taket? Hadde ikke resepsjonistensagt at hun var alene her?

Jeanette snudde seg. Alt var stille. Det måtte være noe hunhadde innbilt seg.

Nå kom kvalmen igjen, smaken av metall i munnen.Gardinene var trukket for. Da hun skjøv den ene av dem til

siden, så hun at det var helt svart ute, ikke engang det tjukkelaget med snø lyste opp mørket.

Langsomt løsnet hun vindushaspen, nesten som om noenhadde bedt henne om å åpne. En meter lenger ned begynte

17

taket til neste etasje som var dekket av et like tykt hvitt lagsom bakken.

Jeanette skjøv vinduet en anelse opp og grøsset da iskaldvind strømmet inn. Hun prøvde å late som ingenting menshun lyttet etter bruset fra havet. Vannet lå bare rundt trettimeter unna, akkurat som ved huset til bestemoren. Hun hus-ket lyden av bølgene, drønnet når de slo innover stranden.

Hun hadde elsket følelsen av å være helt ute i havgapet,se utover havet som aldri var helt stille. Av og til drømtehun om vannmassene, at hun sank sakte mot bunnen, sovnetblant vaiende sjøgress, omgitt av fisker som pilte fram og til-bake.

Men hun var aldri redd, ikke hos mormor.Kulda gjorde seg gjeldende, og Jeanette hutret. Hun vred

på hodet og kikket ut gjennom det andre vinduet som vendtemot inngangen. Det var mørkt i naboleilighetene, og lampenover ytterdøren klarte ikke å lyse opp omgivelsene. Utenforden runde lyskjeglen fantes det bare mørke og skygge.