Date post: | 08-Mar-2016 |
Category: |
Documents |
Upload: | schibsted-forlag |
View: | 234 times |
Download: | 2 times |
MICHAEL GRANT
P E S T E N
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: GONE Plague© 2011 Michael Grant
Published by arrangement with HarperCollins Children's Books,a division of HarperCollins Publishers, and Ia Atterholm Agency
Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2011Omslagsdesign: RenessanseMedia AS
Omslagsfoto © 2011 Amber Gray PhotographyOversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen
Repro: RenessanseMedia AS, OsloOmbrekking: Type-it AS, Trondheim
Satt med: Minion 11/16Trykk og innbinding: Scandbook AB, Falun
ISBN: 978-82-516-6170-6
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov elleravtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og straffes med bøter
eller fengsel.
www.schibstedforlag.no
PETE
HAN BALANSERTE på kanten av en glassplate. Barføtt. Helt
støtt, uten å vakle. Med den ene foten foran den andre. Armene
ned langs siden. Slik var spillet nå.
Glassplaten strakte seg nedover og nedover i det uendelige.
Som en skinnende, halvt gjennomsiktig gardin.
Kanten på glassplaten var smal, så smal at han kunne skjære
seg hvis han gled og falt eller tok et forhastet skritt. Kanten var et
smalt regnbuebånd som speilte kraftige røde og grønne og gule
nyanser.
På den ene siden av glasset var det mørke. På den andre siden
skrikende, plagsomme farger.
Han kunne se ting der nede på høyre side, nedenfor sin høyre
hånd, utenfor fingrenes rekkevidde. Der nede var moren og
faren og søsteren hans. Der nede var skarpe kanter og sking-
rende lyder som ga ham lyst til å holde seg for ørene. Når han
så ned på disse tingene, disse menneskene, de dirrende, uklare
husene, møblene med skarpe kanter, klohendene og de krumme
nesene og de stirrende, stirrende, stirrende øynene og skrikende
munnene, fikk han trang til å lukke øynene.
Men det hjalp ikke. Selv gjennom lukkede øyne så han dem.
Og han hørte dem. Men han forsto ikke de ville, pulserende far-
gene. Av og til var ikke ordene deres ord i det hele tatt, men
strålende, papegøyefargede spyd som skjøt ut av munnen på
dem.
Mor far søster lærer andre. I det siste bare søster og andre.
Som sa ting. Noen ord oppfattet han. Pete. Petey. Lille-Pete.
De ordene kjente han. Og av og til var ordene myke, som katt-
unger eller puter, og når de drev opp fra søsteren, følte han fred
en stund til den neste skramlende, skingrende lyden, det neste
angrepet fra stikkende farger.
Til venstre, langt der nede under den uendelige glassplaten,
var en helt annerledes verden. Stille, spøkelsesaktige ting drev
taust omkring som grå skygger. Ingen harde kanter, ingen høye
lyder. Ingen grusomme farger som fikk ham til å begynne å
skrike. Det var mørkt og fryktelig, fryktelig stille.
Der nede var en glødende kule som lyste dempet, som en
lysegrønn sol. Den strakte seg ut mot ham iblant. En slyng-
tråd. Et tåkeslør. Det berørte ham mens han sto der og balan-
serte med den ene foten foran den andre og hendene ned langs
siden.
Fred. Ro. Intethet. Slike tanker hvisket den til ham.
Av og til ville den spille et spill.
Pete likte spill. Bare den venstre siden ville spille slik han øns-
ket; slik måtte spillene være, alltid på samme måte, uforander-
lige. Men den siste runden Pete hadde spilt mot mørket, ble grell
10 G O N E
og altfor lys. Mørket hadde plutselig sendt piler inn i hjernen på
Pete. Det hadde ødelagt spillet.
Glassplaten var blitt knust. Men nå var den hel igjen, og han
balanserte på toppen av den, og den duse, grønne solen sa med
sin hviskende stemme, som om den var lei seg: Kom ned hit og
spill.
På den andre siden – den oppkavede, skramlende, harde siden
– sto søsteren med ansiktet som en stram maske under gyllent
hår, med en glitrende hvit og lyserød munn, og skrek og dyttet
på ham med hender som hammere.
«Rull deg rundt. Jeg må ta av lakenet du ligger på. Det er
klissvått.»
Pete forsto noen av ordene. Han følte at de var harde og vonde.
Men Pete følte noe annet enda sterkere. Noe ukjent. Noe
fremmed. Noe galt – en dyp, dunkende basslinje, en bue som
ble dratt over strenger, og som flyttet fokuset bort fra venstre og
høyre, til og med bort fra glassplaten han balanserte på.
Lyden kom fra et sted han aldri så: inne i seg selv.
Nå kikket Pete forundret ned på seg selv, som om han
svevde utenfor sin egen kropp. Jo: Det var den nye stemmen,
den insisterende tonen, den kravstore stemmen som var enda
mer bydende enn Mørkets mumling eller søsterens skingrende
ord. Kroppen hans krevde oppmerksomhet og distraherte ham
i spillet og balansegangen på glassplaten.
«Du svetter,» sa søsteren hans. «Du er brennvarm. Jeg skal ta
temperaturen din.»
11M I C H A E L G R A N T
KAPITTEL 172 TIMER, 7 MINUTTER
SAM TEMPLE VAR FULL.Det var en ny opplevelse for ham. Han var femten og hadde
lurt til seg en slurk av morens vinglass en gang eller to. Han
hadde drukket en halv øl da han var tretten. Bare for å prøve.
Han hadde ikke likt det noe særlig, det smakte bittert.
Han hadde tatt ett drag av en joint før REBUS. Da hadde han
praktisk talt hostet opp en lunge og følt seg slapp og rar og til
slutt søvnig.
Det hadde aldri vært hans greie. Han hadde aldri vært noen
festløve.
Men i kveld hadde han gått for å se til monsteret i buret, som
både var Brittney og Drake, og hadde hørt Drakes ekle, slibrige
trusler og hylende, morderiske raseri. Og det som var mye verre:
Han hadde hørt Brittneys bønner om å få dø.
«Sam, jeg vet at du kan høre meg,» hadde hun sagt gjen-
nom den barrikaderte døren. «Jeg vet at du er der ute, jeg hørte
stemmen din. Jeg orker ikke mer, Sam, gjør slutt på det. Vær
så snill, jeg bønnfaller deg, la meg få slippe, la meg få dra til
himmelen.»
Sam hadde vært og besøkt Astrid tidligere på kvelden. Det
hadde ikke gått særlig bra. Astrid hadde forsøkt og han hadde
forsøkt, men det var for mye som var galt mellom dem. De hadde
for mye bagasje å drasse på.
Han hadde kysset henne. En stund hadde hun gjengjeldt kys-
set hans. Og så hadde han gått lenger. Hendene hans strei-
fet der han ville de skulle streife. Og så hadde hun dyttet ham
vekk.
«Du vet at jeg kommer til å si nei, Sam,» sa hun.
«Ja, jeg har vel i grunnen skjønt det nå,» sa han, og følte seg
både sint og frustrert, samtidig som han prøvde å holde en kul
og uberørt fasade.
«Hvis vi først begynner, hvor lang tid tror du det tar før alle
vet om det?»
«Det er ikke derfor du ikke vil ligge med meg,» sa Sam. «Du
vil ikke ligge med meg fordi du tror du kommer til å miste kon-
trollen. Og er det én ting du er opptatt av, så er det kontroll,
Astrid.»
Det var sant. Det trodde i hvert fall Sam.
Men hvis han skulle være ærlig, og ikke bare sint, måtte han
innrømme at Astrid hadde sine egne problemer. At hun var
full av skyldfølelse og ikke trengte enda en grunn til å få dårlig
samvittighet.
Lille-Pete lå i koma. Astrid klandret seg selv, til tross for at det
var dumt, og Astrid var alt annet enn dum.
Men Lille-Pete var broren hennes. Han var hennes ansvar.
13M I C H A E L G R A N T
Hennes byrde.
Etter å ha blitt avvist, sto Sam for seg selv og følte seg dum,
mens Astrid lirket artisjokker og fiskesuppe inn mellom Lille-
Petes nerveløse lepper. Lille-Pete kunne svelge. Han kunne gå
hvis hun leide ham. Han kunne bruke hullet i bakhagen som
fungerte som do, men Astrid måtte tørke ham.
Dette var Astrids liv nå. Hun var sykepleier for en autistisk
gutt med kraften til hele deres verden sperret inne i seg. Han var
ikke engang autist lenger – Lille-Pete var borte. Det var umulig
å vite hvor han befant seg i sitt underlige sinn.
Astrid hadde ikke gitt Sam en klem da han sa at han ville gå.
Hadde ikke rørt ham.
Slik hadde altså Sams kveld vært. Astrid og Lille-Pete. Og det
vandøde tvillinguhyret som Orc og Howard holdt vakt over.
Hvis Drake skulle klare å flykte, var det antagelig bare to per-
soner som hadde noen sjanse til å nedkjempe ham: Sam selv,
og Orc. Sam hadde bruk for Orc som Drakes fangevokter. Der-
for hadde han sett gjennom fingrene med flaskene ved siden av
Orcs sofa og bare «konfiskert» den ene som sto fullt synlig på
kjøkkenbenken.
«Denne hiver jeg,» hadde Sam sagt til Howard. «Du vet at det
er ulovlige saker.»
Howard trakk på skuldrene og hånflirte. Som om han visste
det utmerket godt. Som om han hadde sett glimtet av lengsel og
trang i Sams blikk. Men Sam selv var helt uvitende. Han hadde
tenkt å knuse flasken eller helle innholdet ut på gaten.
I stedet hadde han tatt den med seg. Gjennom de mørke
gatene. Forbi utbrente hus og gjenferdene som holdt til der.
14 G O N E
Forbi kirkegården.
Ned til stranden. Han hadde brutt forseglingen, klar til å helle
innholdet ut i sanden. I stedet hadde han tatt en slurk.
Det brant som ild.
Han tok en slurk til. Denne gangen sved det ikke like sterkt.
Han gikk av sted langs stranden. Innerst inne visste han hvor
han skulle nå. Han visste at føttene hans ledet ham mot klippen.
Nå, mange slurker senere, sto han og svaiet på kanten av klip-
pen. Virkningen av spriten var ikke til å ta feil av. Sam visste at
han var full.
Han kikket ned på den krumme lille stranden ved foten av
klippen. Den svake brenningen malte selvlysende buer over den
mørke sanden.
Nøyaktig der hvor han sto nå, hadde Maria tatt førskolebarna
med seg i et selvmordssprang. Bare Dekkas heroiske innsats
hadde reddet dem fra en sikker død.
Nå var Maria borte.
«Skål for deg, Maria,» sa Sam. Han holdt flasken med bunnen
i været og drakk en stor slurk.
Han hadde sviktet Maria. Helt fra dag én hadde hun tatt
ansvar for de små og drevet barnehagen. Den byrden hadde hun
båret nesten alene.
Sam hadde sett virkningene av anoreksien og bulimien hen-
nes. Men han hadde ikke forstått hva som var i ferd med å skje
med henne, eller han hadde ikke ønsket å forstå det.
Han hadde hørt spredte rykter om at Maria tok alle slags
medisiner hun fant, hva som helst som kunne lindre depresjo-
nen hennes.
15M I C H A E L G R A N T
Han hadde ikke ønsket å vite om det heller.
Men først og fremst burde han ha forstått hva Nerezza pøn-
sket på – han burde ha stilt spørsmål, gravd og undersøkt.
Burde ha.
Burde ha.
Burde ha …
En ny stor slurk av flytende ild. Svien fikk ham til å le. Han
lo ned mot stranden hvor Orsay, den falske profeten, hadde
dødd.
«Farvel, Maria,» snøvlet han og hevet flasken i en tilgjort skål.
«Du kom deg i hvert fall ut herfra.»
I brøkdelen av et sekund den dagen da Maria tok det store
spranget, hadde muren vært gjennomsiktig. De hadde sett ver-
den utenfor: utkikksplattformen, TV-bilene, hurtigmatstedene
og de billige hotellene som var under oppføring.
Det hadde sett veldig, veldig virkelig ut.
Men hadde det vært det? Astrid sa nei, det var bare enda en
illusjon. Men Astrid hadde heller ikke monopol på sannheten.
Sam sto og svaiet på kanten av klippen. Han lengtet etter
Astrid, spriten hadde ikke kvalt den følelsen. Han lengtet etter
lyden av stemmen hennes, varmen fra pusten hennes i nakken,
leppene hennes. Hun var alt som hadde hindret ham i å gå fra
forstanden. Men nå var hun selve kilden til besettelsen, fordi
kroppen hans krevde noe hun ikke ville gi. Nå følte han bare
smerte og hulhet og trang når han var sammen med henne.
Muren var der, bare noen få meter unna. Ugjennomtren-
gelig. Svakt gjennomskinnelig. Vond å ta på. Den skimrende,
grå kuppelen som omsluttet tre mil av det sørlige Californias
16 G O N E
kystlinje som et gigantisk terrarium. Eller zoologisk hage. Eller
univers.
Eller fengsel.
Sam prøvde å fokusere på den, men øynene hans lystret ham
ikke.
Med en beruset persons overdrevne forsiktighet satte han
flasken fra seg.
Han rettet seg opp. Han så på håndflatene sine. Så strakte han
armene ut med håndflatene mot muren.
«Jeg hater deg,» sa han til muren.
To grønne lysstråler skjøt ut av håndflatene hans. En kaskade
av målrettet lys.
«Aaaaaahhhh!» ropte Sam mens han siktet og fyrte av.
Han bannet høyt. Igjen og igjen mens han fyrte av og fyrte
av.
Lyset traff muren uten å gjøre skade. Ingenting brant opp eller
ble forkullet. Ikke så mye som en røykstrime steg opp.
«Brenn!» hylte Sam. «Brenn!»
Han rettet strålene oppover og fulgte murens bue. Han raste
og hylte og fyrte av.
Til ingen nytte.
Sam satte seg brått. Det skarpe lyset dødde ut. Han famlet
omkring seg etter flasken.
«Jeg har den,» sa en stemme.
Sam vred seg sidelengs og så etter personen som hadde snak-
ket. Han fant henne ikke. Det var en jente, det var han ganske
sikker på, stemmen til en jente.
Hun kom frem så han kunne se henne. Taylor.
17M I C H A E L G R A N T
Taylor var en pen asiatisk jente som aldri hadde lagt skjul på
at hun var tiltrukket av Sam. Hun var dessuten en mutant, en
trestriper med evne til å teleportere. Hun kunne på et øyeblikk
dra til et hvilket som helst sted hun hadde sett eller vært på
tidligere. Hun kalte det «å sprette».
Hun gikk i T-skjorte og shorts. Joggesko. Uten knyttede lisser
og uten strømper. Ingen kledde seg ordentlig lenger. Folk gikk i
alt som var halvveis rent.
Og ingen beveget seg rundt uten våpen. Taylor hadde en stor
kniv i en elegant skinnslire.
Hun var ikke vakker, sånn som Astrid. Men hun var heller
ikke fjern og kald eller så på ham med bebreidende øyne. Når
han så på Taylor, ble ikke hjernen hans oversvømt av minner om
kjærlighet og raseri.
Hun var ikke jenta som hadde vært midtpunktet i livet hans
i alle disse månedene. Ikke jenta som hadde gjort ham frustrert
og ydmyket, og fått ham til å føle seg som en tosk. Mer ensom
enn noensinne.
«Hei, Taylor. Gamle, spretne Taylor. Hva skjer?»
«Jeg så lyset,» sa Taylor.
«Ja, jeg er bare en stor lyspære,» snøvlet Sam.
Hun rakte ham flasken prøvende, usikker på hva hun skulle
gjøre med den.
«Niks.» Han viftet den bort. «Jeg tror jeg har fått mer enn nok.
Tror ikke du også?» Han snakket uhyre langsomt og forsiktig for
ikke å snøvle. Uten å lykkes.
«Kom og sitt hos meg, gamle, spretne Taylor.»
Hun nølte.
18 G O N E
«Kom da. Jeg biter ikke. Det er fint å snakke med … et
normalt menneske.»
Taylor belønnet ham med et kort smil. «Jeg vet ikke om jeg
er så normal, akkurat.»
«Mer normal enn mange. Jeg var nettopp og sjekket Brittney,»
sa Sam. «Har du et monster inni deg, Taylor? Må du låses inne
i en kjeller fordi du har en gærning med en piskearm inni deg?
Nei? Skjønner du? Du er bare så normal, Taylor.»
Han glodde på muren, den uberørte, uforstyrrelige muren.
«Hender det at du trygler om å bli brent til aske, sånn at du blir
fri til å dra til Jesus, Taylor? Niks. Du skjønner, det gjør Brittney.
Nei, du er helt normal, spretne Taylor.»
Taylor satte seg ved siden av ham. Ikke for nær. Vennenært,
snakkenært.
Sam sa ingenting. To motstridende behov raste i hodet hans.
Kroppen hans sa ja. Og hjernen hans … tja, den var forvirret
og hadde ikke helt styringen.
Han strakte ut armen og grep Taylors hånd. Hun trakk den
ikke til seg.
Han flyttet hånden sin oppover armen hennes. Hun stivnet
litt og så seg raskt omkring for å forsikre seg om at ingen så dem.
Eller kanskje i håp om at noen skulle se dem.
Hånden hans nådde halsen hennes. Han bøyde seg mot henne
og dro henne til seg.
Han kysset henne.
Hun gjengjeldte kysset hans.
Han kysset henne hardere. Og så stakk hun hånden under
skjorten hans og strøk ham over huden.
19M I C H A E L G R A N T
Så trakk han seg raskt tilbake.
«Unnskyld, jeg …» Han nølte, mens den uklare hjernen hans
irettesatte en kropp som plutselig var i fyr og flamme.
Sam reiste seg brått og gikk sin vei.
Taylor lo ertende etter ham. «Kom og besøk meg når du er lei
av å sture over isprinsessen din, Sam.»
Plutselig begynte det å blåse rundt ham. Og på ethvert annet
tidspunkt, i en hvilken som helst annen tilstand, ville det anta-
gelig ha slått ham at det aldri blåste i REBUS.
20 G O N E