Leif GW Persson

Grisefesten

Oversatt av Henning Kolstad

Originalens tittel: GrisfestenCopyright © 1978 Leif GW Persson

Denne utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012Published by agreement with Salomonsson Agency, Stockholm

Omslagsdesign: Ole Peder Juve/Juve DesignOmslagsfoto: Juve

Forfatterfoto: Fredrik HjertingSats: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10.5/12.1

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012

ISBN 978-82-516-5530-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid

med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

I 1629 ektet den svenske skalden Lars Wivallius den dan-ske adelsmøy Gertrud Grijp fra Björkeberga i Skåne. Dethadde han gjort under falske forutsetninger og påtatt navn.Kort etter ble den falske Erik Gyllenstierna avslørt og dømttil døden. Han ble benådet og sonet etter hvert en fem årsfengselsstraff på Kajaneborgs festning i Finland. Det er lett åkomme opp i saker. Atskillig vanskeligere å ta seg ut av dem.

Wivallius’ eksempel er både besnærende og oppbyggelig:Lojalitet kan aldri overleve uten ekte følelser, og man skalaldri gifte seg utenfor sin egen klasse. Gjør man det likevel,vil man før eller senere møte sitt Kajaneborg. Tro meg. Allerfaring viser hvor galt slikt kan gå, og det er helt naturligat Wivallius endte sine dager som advokat i Stockholm.

Akkurat som Wivallius hadde sine venner, har jeg mine.En av dem er Sven Melander. Med ham har jeg diskutertinnholdet i denne boken. Dessuten er han fadder for en avbokens hovedpersoner, tre av bipersonene, fire dialogavsnittog atskillige replikker. Med tanke på bokens innhold og detfaktum at Sven Melander er journalist i Aftonbladet, vil jegimidlertid understreke to ting: Intrigen er helt og holdentmin egen, og den statsråden som i boken går under navnet«Hederlige Harry», har jeg også diktet opp selv.

For at leserne ikke skal plage sine advokater i utrengs-mål med spørsmål om trykkefrihetslovgivningen, injuriebe-stemmelsene i Straffeloven og liknende, vil jeg avslutningsvis

5

understreke følgende på ære og samvittighet: Boken ble skre-vet i løpet av vinteren 1978. Den ble ferdig i slutten av mars.Jeg fikk den antatt av forlaget 8. mai – dvs. ganske nøyak-tig 24 timer før den beryktede bordelldebatten tok til i Riks-dagshuset ved Sergels Torg. Og dessuten: Alt, absolutt altsom står i den, er uansett bare skrøn.

Stockholm i mai 1978Leif GW Persson

1

Fredag 13. mai 1977

Olsson hadde rød nese. Det kom av at han drakk – ikke av athan hadde vært sportsjournalist og sittet på trekkfulle pres-setribuner, slik han hadde prøvd å innbille naboene i gården.Olsson drakk. Det var det hele.

Det var fredag 13. mai 1977. Klokken var ti over elleve,og Olsson sto som annenmann i køen til luke tre på post-kontoret i Dalagatan 13. Snart skulle det skje ting, men dethadde ikke Olsson noen anelse om. Det visste ikke fru Fors-berg heller. Hun sto foran Olsson, og det var straks hennestur. I køen til luke fire sto en ung mann. Han så hyggeligut, og fru Forsberg hadde kikket på ham flere ganger. Hunhadde kikket på Olsson også. To ganger hadde hun kikket påOlsson. Han så ikke hyggelig ut. Fyllik, tenkte fru Forsberg.Tenk om Ragnar hadde levd …

Den unge mannen foran luke fire var ingen vanlig post-kunde. Det skulle han bevise om et øyeblikk. På seg haddehan blå cordbukse og lys pologenser, og under armen haddehan en svart skulderveske. Nå var det hans tur, og det varnå han oppførte seg underlig. Med et hopp var han oppe påskranken. I neste øyeblikk hadde han tatt seg over overhop-pingsvernet og befant seg bak skranken. Han hadde trukketpologenseren opp til nesen. I venstre hånd holdt han skul-dervesken med remmen viklet rundt håndleddet. I sammehånd holdt han en pistol. Det som skjedde nå, tok knapt treminutter. Det har politiet regnet ut.

7

Den unge mannen i pologenser var en systematisk fyr. Hansa ingenting. Han dyttet vekk den kvinnelige kassereren iluke fire med høyre hånd, og med samme hånd fylte han ves-ken med penger. Deretter gikk han til luke fem og gjorde like-dan der. Nå trykket kassereren i luke fire på alarmknappenunder skranken. Hun gjorde det med venstre hånd, og pas-set på at hun ikke beveget kroppen. Da hun utløste alarmen,var det gått et drøyt minutt. Mannen i pologenser snuddeog gikk mot utgangen. Han stoppet ved luke tre. Med fotenfeide han unna den kvinnelige kassereren, som satt på enkontorstol med hjul, og så tømte han kassen. Han gjorde detsamme i luke to – feide kassereren unna og rensket kassen.Nå var det gått omtrent tre minutter. Mannen fulgte skran-ken mot utgangen, åpnet døren der skranken tok slutt oggikk ut på den andre siden.

I lokalet var det omkring tjue ansatte og nærmere femtikunder. De fleste var eldre; det var trygdeutbetaling dendagen. Da raneren forsvant ut på gaten, var klokken drøyttretten minutter over elleve fredag 13. mai 1977 – årets tret-tende postran i Stockholm politidistrikt var nettopp gjen-nomført.

Klokken var litt over fire samme dag. Ved stockholmskri-minalens voldsavsnitt i Kungsholmsgatan var forskjelligeberørte samlet inne hos avdelingssjefen, kriminalkommissærDahlgren. Foruten kriminalinspektør Andersson og krimi-nalinspektør Krusberg, som skulle ta seg av selve etter-forskningen, hadde forsamlingen et godt innslag av genereltinteresserte – mest yngre krefter i etaten, ennå opptatt avkampen mot kriminaliteten og tanker på egen karriere. Deeldre var gått hjem. De var bare glade for å slippe å ha noemed saken å gjøre.

Andersson og Krusberg orienterte om hva man visste.Andersson snakket stille og langsomt. Han så ulykkelig ut.

8

Det kom av at han var ulykkelig, noe som blant annet skyld-tes at det var for mange væpnede ran. Var det for mangevæpnede ran, fikk Andersson for mye å gjøre, og da fikk hanproblemer hjemme. Med kona. Krusberg, derimot, var ver-ken stille eller ulykkelig. Han snakket fort og energisk. Nåog da sjekket han notatene sine.

De visste følgende: Politiet fikk alarmen elleve minutterover elleve. Den første bilen var der allerede etter et parminutter. I den satt kriminalinspektør Jarnebring og krimi-nalinspektør Johansson fra sentralspan. De hadde sittet ogovervåket et horehus i Karlsbergsvägen 70, fått meldingenpå radioen og kjørt med det samme. Johansson hadde anta-kelig sett raneren – eller rettere sagt ryggen hans. Mannenhadde i så fall løpt inn i skolegården i samme kvartal, overgården og inn i skolebygningen. Deretter hadde han gått rettgjennom skolen og forsvunnet ut gjennom hovedinngangentil Karlbergsvägen 15. Jarnebring og Johansson hadde selv-sagt styrtet etter. Dessverre var det friminutt på skolen. Detvar mange personer med et utseende som liknet på ranerens.Politiet hadde snakket med en del elever, og dessuten mednoen lærere, men det hadde ikke gitt dem noe.

Andersson og Krusberg ankom postkontoret alleredeklokken halv tolv. De hadde snakket med kunder og ansatte,men få hadde sett noe; de fleste hadde ikke engang merketat det hadde vært et ran. To vitner hadde måttet bli med påkrimmen; for det første en eldre dame som het fru Forsbergog av en eller annen grunn kunne gi det beste signalementetpå raneren, og for det andre en eldre fyllik som het Olsson.Den siste burde ha sett en del. Han hadde nemlig stått plas-sert slik at han nesten ikke kunne unngått å gjøre det. Anta-kelig hadde han ikke sett noe som helst, bare blitt tatt medrent rutinemessig – personer som Olsson blir ofte tatt medrent rutinemessig.

Det var et magert resultat som forelå. Teknikerne hadde

9

vært på stedet: Ingen fingeravtrykk av verdi, men derimotet fotavtrykk. Raneren hadde tilfeldigvis tråkket på et blan-kettsett. Ifølge teknikerne viste avtrykket at han hadde sko-nummer 41. Nasjonaliteten hans var ukjent – han haddeikke sagt et ord i løpet av hele episoden. Etter utseendet ådømme burde han være svensk, eller i alle fall skandinavisk.For øvrig var han i tjueårsalderen, muligens noen år eldre.Slank kroppsbygning; omtrent 1,75 høy. Halvlangt hår, mel-lomblondt. Glattbarbert. Oval ansiktsform, rett nese. Stiliggutt, hevdet noen som for øvrig ikke hadde sett så mye. Hanhadde vært bevæpnet med en pistol som var ganske lik poli-tiets egne, Walther 7,65 mm. En av damene i lukene var sikkerpå det punktet. Hun hadde nemlig en bror som var i poli-tiet, og dessuten hadde hun hatt den tvilsomme fornøyelseå se ranerens pistol på nært hold. Derimot hadde hun ikkevåget å se raneren i ansiktet. Klærne, ja. Blå cordbukse, lyspologenser. Sannsynligvis gul; muligens beige eller grå. Svartskulderveske i ekte eller imitert skinn. Fottøy ukjent; ingenhansker.

Raneren hadde fått et brukbart utbytte. Ifølge politietsforeløpige beregninger hadde han sikret seg omtrent 295 000kroner. Og etter politiets beregninger hadde det tatt hamomtrent tre minutter å gjøre det. Deretter hadde han for-duftet – hvordan var ukjent. Ingen hadde lagt merke til noenmistenkelige biler. Han hadde sannsynligvis ikke tatt T-banenfra Odenplan; dette sjekket en patrulje fra ordenspolitietallerede tjue minutter over elleve. Han var simpelthen vekk.Hvor og hvordan var ukjent.

Kommissær Dahlgren hadde lent seg tilbake i stolen ogbegynt å klype seg i nesen. Dahlgren var definitivt ikke typensom pillet nese; han kløp nesevingen mellom venstre tommelog pekefinger. Dahlgren var langt fra noen dumrian. Dess-uten var han godt likt av sine medarbeidere. Dette til trossfor at han dyrket slike formuleringer som ellers bare opp-

10

trer i visse finere ukeblad, og i de mest konservative aviseneslederspalter. Siden sjefene hans stort sett knapt kunne leseog skrive, var det en vanlig og sikkert velbegrunnet oppfat-ning blant personalet i politihuset at Dahlgren skulle sluttesom kommissær. Selv hadde han aldri ytret et ord om alle denye politiintendantene som var begynt på huset i løpet av deårene han hadde sittet som avdelingssjef. Sannsynligvis fordihan holdt seg for god til slikt.

«Jeg slås av to forhold,» sa Dahlgren. «For det første:Ranerens kalde opptreden. Han later til å være en forholds-vis kapabel ung mann. To: Det faktum at han er så vel-orientert. Det sistnevnte kan muligens bidra til å kaste lysover forsvinningsnummeret hans. Utseendet og fremgangs-måten leder tanken min hen på Lars Peter Forsman. Harden gode Forsman muligens hatt glede av en permisjon frastraffeanstalten i dag?»

«Vi har sjekket Forsman,» svarte Krusberg. «Han har sittpå det tørre. Han sitter inne.»

«Da vil jeg foreslå følgende,» fortsatte Dahlgren. «Snakkmed Johansson og Jarnebring fra apehuset nede i gården. Deer i det minste politifolk, og nå som de har fått noen timerpå seg, går det kanskje opp et og annet lys. Kontroller lærereog elever på den skolen – dessverre har jo dagens skole sinemangler. Dessuten er det kriminalpolitisk utilfredsstillende aten person kan tjene fire årslønner for en kommissær på treminutters arbeid. Før skatt, mine herrer.»

Kriminalinspektør Rundberg hadde avhørt Olsson. Dethadde han gjort ved totiden om ettermiddagen for å hjelpesine mer arbeidsbelastede kolleger Andersson og Krusberg.Rundberg var stor og sterk. Et år tidligere hadde konahans gått på et voksenopplæringskurs om yrkesskader. Sidenhadde Rundberg kjempet en hard kamp mot fordommenesine. Etter avhøret av Olsson hadde han lidd et forbigående

11

nederlag. Derfor hadde han stukket av fra jobben. Utskriftenav avhøret fikk vente til mandag. Rundberg var overbevistom at Olsson manglet enhver betydning for etterforskningen.Dessverre skulle det vise seg at han tok feil på det punktet– helt feil.

Olsson husket også avhøret.Olsson likte ikke politifolk. Det hadde han aldri gjort. Når

han kom i kontakt med politifolk, prøvde han å reduseresine 173 fordrukne centimeter til så få som mulig. Det klartehan bare delvis. Resultatet ble at han så ut som en blåfrossenspurv i en altfor stor fiskebeinsmønstret frakk. Siden Olssonofte var i kontakt med politiet, så han ofte ut som en spurv.

Ved totiden satt spurven foran Rundberg på Rundbergskontor.

«Du var på postkontoret i dag, Olsson,» sa Rundberg.Spurven nikket.«Kan du fortelle litt om det,» sa Rundberg.«Det var ran,» sa Olsson.Rundberg reiste seg, gikk rundt skrivebordet og satte seg

på kanten. Olsson krympet raskt for å tilpasse seg den nyesituasjonen.

«Ja,» sa Rundberg unødig tydelig. «Vi vet at det var et ranpå postkontoret. Kan du ikke fortelle litt om det?»

«Niks,» sa Olsson.«Niks? Hvorfor ikke?»«Jeg sier ikke noe uten å få snakke med advokaten min.»«Men for helvete, Olsson! Du er ikke mistenkt for noe. Du

er her som fullverdig svensk borger for å avgi vitneforklaringom en forbrytelse som du kan antas å ha bevitnet.»

«Det er ikke stort å fortelle. Han kom inn og hoppet overskranken og tok alle trygdepenga mine og forsvant, og kanjeg gå nå?»

Olsson hev etter pusten. Dette var den lengste uttalelsenhan hadde gitt under press siden han beruset prøvde å snakke

12

seg forbi dørvakten på Metropol. Det var i 1972. Sidenhadde Olsson hovedsakelig drukket i det fri.

«Har du dårlig tid?» ville Rundberg vite.«Visst faen har jeg det. Postkontoret stenger jo snart, og

jeg vil ha ut trygda.»«Og så skal du raskt omsette den i flytende valuta,»

konstaterte Rundberg og tente en Prince.«Nei, nå får du gi deg,» sa spurven og vokste noen centi-

meter. «Jeg har kutta ut, kan jeg fortelle deg. Har vært påvannvogna lenge nå.»

«Ålreit,» sa Rundberg. «Bare prøv å svare skikkelig påspørsmålene mine, du, så kan du gå etterpå. Det behøverikke ta så lang tid.»

«Hva vil du vite?» sa Olsson generøst. Han strammet segopp enda et hakk. Nå var han nesten oppe i normallengde.173 centimeter.

«Ja, hvordan så han ut, denne raneren?»«Det var en jævlig kraftig type. Diger som et hus.»«Var han like stor som meg?» spurte Rundberg og reiste

seg.«Nei, faen om han var. Han var mye mindre. Men jævla

kraftig. Og sprek. Han spratt over både skranke og glass iet eneste hopp.»

«Jaså. Jeg trodde han først hoppet opp på skranken og såskrittet over glasset og inn på baksiden.»

«Langt ifra, gutten min. Han jumpa over hele greia i etteneste byks. Jeg har aldri sett på makan. Og da skal du viteat jeg jobba på sirkus da jeg var yngre.»

«Jeg ville være svært takknemlig, Olsson, om du lot væreå kalle meg gutten din.»

«Faen, da! Her prøver jeg bare å være litt vennlig oghjelpsom …»

«Gi blaffen i det, du,» sa Rundberg oppgitt. «Hvordan såhan ut i ansiktet?»

13

«Han hadde skjegg.»«Skjegg?»«Ja, for faen. Eller kinnskjegg, i alle fall. Som alle italie-

nere. Men han var faen så mye kraftigere enn en italiener.Mer som Harry Persson, han bokseren. Jeg så Harry boksemot han nordmannen Porat da jeg var sportsjournalist. Detvar en jævla match. Fy faen. Harry kunne most en hvilkensom helst italiener.»

«Så fyren ut som en italiener, mener du?»«Nei, faen, langt ifra. Men han var spenstig.»«Han hadde altså skjegg, eller muligens kinnskjegg som

en italiener, var bygd som Harry Persson og spratt overskranken i et eneste hopp,» oppsummerte Rundberg.

«Akkurat,» sa Olsson.«Han hadde ikke kortbukse også, vel?» undret Rundberg.«Faen om jeg veit … Det ville jeg nok lagt merke til. Men

når du sier det, så …»«Det er bra, Olsson,» sa Rundberg. «Jeg vet ikke hvordan

vi skulle klart oss uten vitner som deg. Mange takk skal duha. Skulle det være noe mer, tar jeg kontakt. Du kan gå nå.»

Det beste vitnet lot av en eller annen grunn til å være fruMärtha Louise Forsberg. Enslig, 70 år og bosatt i Odenga-tan 36. Etter forholdene hadde fru Forsberg vært usedvanligklar og fattet. Hun kunne beskrive ranerens utseende bety-delig bedre enn noen andre. «Sånn en kjekk gutt.» Sammenmed etterforskerne ved voldsavsnittet hadde hun sett på bil-der av kjente personer i bransjen, uten at det var kommet noeut av det. En av dem mente hun å dra kjensel på – Lars PeterForsman. Den samme Forsman som Dahlgren hadde spurtetter, men som for tiden sonet åtte år i kasjotten i Kumla. Også var det et par hun tvilte litt på. Slik er det alltid. Dessverreer det nesten aldri noen av dem som har gjort det. Etter bil-devisningen kjørte politiet fru Forsberg hjem til Odengatan

14

36. Om hun skulle komme på noe, kunne hun ringe. Tele-fonnummeret sto på lappen hun hadde fått. Det var forres-ten helt i orden å ringe om det skulle være noe annet også.Fru Forsberg takket for skyssen. Hun ba ikke politimannen ibilen opp på kaffe. Det er nok bare i politiromaner at vitnerfraterniserer med politiet.