Clive Cussler og Paul Kemprecos

MedusaOversatt av

Roar Sørensen

Clive Cussler og Paul KemprecosOriginalens tittel: MedusaOversatt av Roar Sørensen

Opprinnelig utgave:Copyright © 2009 by Sandecker, RLLLP

By arrangement With Peter Lampack Agency, Inc.551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187 USA

and Lennart Sane Agency AB

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-31357-9

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Erlend Askhov

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT- IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Hvis epidemien fortsetter sin matematiske akselerasjons-rate, kan sivilisasjonen på jorden lett forsvinne.

Dr. Victor VaughThe American Experience, Influenza 1919

Vask nesen innvendig med såpe og vann hver morgen ogkveld. Tving deg selv til å nyse morgen og kveld. Pust der-etter dypt inn. Ikke bruk skjerf. Ta raske spaserturer regel-messig og gå hjem fra jobben. Spis rikelig med grøt.

Råd mot influensa i avisen News of the World, 1919

Prolog

Stillehavet 1848

I alle de årene kaptein Horatio Dobbs hadde seilt på ver-dens hav, hadde han aldri sett sjøen så øde og stille somdette. Kapteinen gikk fram og tilbake på akterdekket påhvalfangerskuta Princess, som var eid av rederiet New Bed-ford. De grå øynene hans skjøt i alle kompassretninger somlysstrålene fra to fyrtårn. Stillehavet var en skiveformet,blå ørken. Ingen vannspruter i horisonten. Ingen smilendeniser danset rundt baugen. Ingen flygefisk spratt over bøl-getoppene. Det var som om alt liv i sjøen hadde opphørt åeksistere.

Dobbs ble ansett som en prins i New Bedfords hval-fangsthierarki. På havnekneipene der tøffe harpunerersamlet seg, eller i salongene til de rike kvekerrederne påJohnny Cake Hill, ble det sagt at Dobbs kunne kjenne luk-ten av en spermhval på åtti kilometers avstand. Men deteneste han hadde kjent lukten av i det siste, var den rammestanken av mytteri.

Dobbs hadde begynt å grue seg til å registrere hver dagsmislykkede fangst i skipets loggbok. Anmerkningen hanhadde gjort kvelden før, oppsummerte problemene han stooverfor. Han hadde skrevet:

27. mars 1848. Frisk brisk fra sørvest. Ikke en hval åse. Pessimismen henger over oss som stinkende tåke.Ingen olje i hele Stillehavet for stakkars Princess.Trøbbel i ruffen.

7

Dobbs hadde klart utsyn over hele skipet fra det for-høyede akterdekket, og han måtte ha vært blind om hanikke hadde sett mannskapets unnvikende og stjålne blikk.Skipsoffiserene hadde rapportert med bekymring at denvanlige surmulingen blant besetningen var i ferd med å bligiftigere og skarpere. Kapteinen hadde bedt dem holde pis-tolene klare og aldri la dekket være ubevoktet. Ingen haddeprøvd å gjøre mytteri ennå, men i den mørke og skitne ruf-fen, det lille mannskapsrommet der baugen smalnet, bledet hvisket om at skipets hell kanskje ville snu om kaptei-nen kom ut for en ulykke.

Dobbs var en meter og nitti og bygd som en klippe. Hanvar overbevist om at han kunne slå ned et mytteri, men detvar det minste problemet hans. En kaptein som kom til-bake uten en profitabel last med olje, hadde begått en util-givelig synd. Han hadde misbrukt skipseiernes investerin-ger. Ingen besetning verdt sin lønn ville noensinne mønstrepå hos ham igjen. Omdømme, karriere og framtid kunnestå og falle med en eneste hvalfangstekspedisjon.

Jo lenger skipet var til havs, desto større var sjansen forå mislykkes. Man gikk tom for forsyninger. Skjørbuk ogsykdom ble mer sannsynlig. Skipets fysiske tilstand ble for-verret, og mannskapet ble slappe og sløve. Det var risika-belt å gå i land for å foreta reparasjoner og kjøpe forsynin-ger. Mennene kunne finne på å gå fra borde og mønstre pået annet, mer framgangsrikt skip.

Hvalfangstekspedisjonen hadde gått dårlig helt fra denklare høstdagen det flunkende nye skipet ble sluppet fradet travle verftet under øredøvende jubel. Dobbs forsto detikke. Ingen hvalfangstskute kunne vært bedre utstyrt forsin jomfrutur. Princess hadde en erfaren kaptein, et hånd-plukket mannskap og nysmidde harpuner skarpe som bar-berblad.

Princess var bygd av et av de beste skipsverftene i NewBedford. Skipet var på tre hundre tonn, med en lengde pålitt over tretti meter. Lasterommet hadde plass til tre tusenfat som kunne ta over fire hundre tusen liter olje. Hun var

8

bygd av solid eik som tålte den groveste sjø. Fire hvalbå-ter hvilte i davitene over relingen. Mange sjøfolk hånte debrede og firkantete hvalfangstskipene fra New England,men det robuste fartøyet kunne seile i årevis gjennom tøffefarvann som ville fått spinklere skip til å lekke i søm-mene.

Da Princess gikk fra havn, hadde en frisk bris fylt destore, firkantete seilene som hang fra de tre mastene. Ror-mannen la skipet på en østlig kurs ut av Acushnet-elven oginn i Atlanterhavet. Med jevn og god vind i ryggen kryssetPrincess havet raskt til de var framme ved Azorene. Etteren kort stopp i Faial for å kjøpe frukt som ville hindreskjørbuk, rettet fartøyet baugen mot sørspissen av Afrikaog rundet Kapp det gode håp uten uhell.

Men de neste ukene gikk Princess på kryss og tvers avStillehavet uten å se en eneste hval. Dobbs visste at en vel-lykket hvalfangst berodde mer på kunnskap om vær ogtrekkruter enn flaks, men der han sto og stirret mot hori-sonten i fortvilelse, begynte han å undres på om det hvilteen forbannelse over skipet hans. Han skjøv de farlige tan-kene vekk og gikk bort til skipets kokk, som sto og vasketovnen. «Spill en låt på fela di,» sa han.

I et forsøk på å løfte moralen hadde kapteinen fått kok-ken til å spille på fela ved solnedgang hver dag, men det vir-ker som om den muntre musikken bare gjorde mannska-pets humør enda dårligere.

«Jeg pleier å vente til solnedgang,» sa kokken gret-tent.

«Ikke i dag, kokk. Se om du kan trylle fram en hval medmusikken din.»

Kokken la fra seg filla og fjernet motvillig tøystykketsom beskyttet den værbitte fiolinen. Han la fela underhaken, plukket opp den frynsete buen og saget i vei utenå stemme instrumentet. Han visste at mannskapet mentefelegnikkingen hans skremte vekk hvalene – de sure blik-kene deres var ikke til å misforstå – og han fryktet, med godgrunn, at noen ville kaste ham over bord. På toppen av det

9

hele hadde han bare to strenger igjen og repertoaret hansvar begrenset, så han spilte de samme låtene mannskapethadde hørt mange ganger før.

Mens kokken saget i vei, ba kapteinen førstestyrmannenoverta ansvaret for akterdekket. Han klatret ned den smalekahyttstrappen til lugaren sin, kastet den slitte flosshattenpå køya og satte seg ved skrivepulten. Han sjekket sjøkar-tene, men han hadde prøvd alle de kjente fangstfeltene utenå få noe igjen for anstrengelsene. Han lente seg tilbake istolen, lukket øynene og lot haken synke ned mot brystet.Han hadde bare døst et par minutter da de vidunderlige or-dene han ikke hadde hørt på flere måneder, trengte gjen-nom søvnens slør.

«Hval!» gjentok en stemme. «Hval i sikte!»Kapteinens øyne spratt opp. Han var ute av stolen som et

prosjektil fra en katapult. Han grep hatten og sprang oppleideren til dekket. Han myste mot toppen av hovedmas-ten tretti meter over dekket. Alle de tre mastetoppene varbemannet døgnet rundt i skift på to timer. Utkikkene sto ijernringer på små plattformer.

«Hvor?» ropte kapteinen til utkikken i hovedmasten.«Nitti grader styrbord, sir.» Utkikken pekte mot bau-

gen. «Der! Hun kommer opp til overflaten.»Et stort hammerformet hode steg opp fra havet fire

hundre meter unna og falt ned igjen i en eksplosjon avsjøsprøyt. Spermhval. Dobbs bjeffet til rormannen at hanskulle sette kursen mot hvalen. Dekksgutter klatret opp iriggen som smidige apekatter og foldet ut hver eneste kvad-ratcentimeter av seilduk.

Da skipet begynte å dreie, ropte en annen utkikk ned framasten sin.

«En hval til, kaptein!» Utkikkens stemme var hes avopphisselse. «Herregud, en til.»

Dobbs stirret gjennom lommekikkerten på en skinnendegrå rygg som steg opp fra havet. Blåsten var lav og tett ogrettet forover i førtifem graders vinkel. Han beveget kik-kerten fra høyre mot venstre. Flere spruter. En hel stim av

10

hvaler. Han lo så han hev etter pusten. En potensiell olje-formue svømte forbi rett foran øynene hans.

Kokken hadde sluttet å spille. Han sto forbløffet på dek-ket med fela i hånden.

«Du greide det, kokk!» ropte kapteinen. «Du har spiltopp nok spermaceti til å fylle lasterommet helt opp til dek-ket. Fortsett å spille, for svingende!»

Kokken ga kapteinen et tannløst flir og dro buen overfiolinstrengene igjen. Han spilte en munter sjømannsvisemens rormannen styrte skipet opp mot vinden. Seilenestrammet seg. Skipet stoppet.

«Gjør klar båtene på babord side!» ropte kapteinen meden iver og opprømthet som hadde demmet seg opp underden lange hvaltørken. «Få opp farten, menn, hvis dere likerpenger.»

Dobbs ga ordre om at tre av båtene skulle settes på van-net. Hver av de ti meter lange hvalbåtene var under kom-mando av en førstestyrmann som fungerte som båtoffiserog rormann. Et stammannskap ble igjen på Princess forå seile skipet, om nødvendig. Kapteinen holdt den fjerdehvalbåten i reserve.

Sjøsettingen tok bare litt over et minutt. De smekre bå-tene landet i vannet med et plask nesten samtidig. Båt-mannskapet klatret ned langs siden av skipet, fant plassenesine på toftene og begynte å ro. Så snart hvalbåtene varkommet et stykke bort fra skipet, heiste mannskapet et seilfor å øke farten med et par knop.

Dobbs så båtene fly over vannet som tre piler motmålet.

«Pent og rolig, gutter,» mumlet han. «Ikke mist dem avsyne, hold dere på rett kurs.»

«Hvor mange, kaptein?» ropte kokken.«Nok til at du snart kan servere alle om bord en fem

kilos biff. Du kan hive det salte svinekjøttet ditt overbord,» hylte Dobbs.

Kapteinens latter brølte over dekket som en full storm.

11

Caleb Nye rodde så fort han kunne i lederbåten. Håndfla-tene hans blødde og skuldrene verket. Svetten rant nedoverpannen hans, men han våget ikke å løfte hånden fra årenfor å tørke seg i øynene.

Caleb var atten, en tettbygd og sterk bondegutt fra Con-cord i Massachusetts, på sin første sjøreise. Hans 1/210 avfortjenesten plasserte ham nederst på lønnsskalaen. Hanvisste at han ville være heldig om han fikk dekket utgiftenesine, men han hadde mønstret på likevel. Spennende even-tyr og eksotiske land lokket.

Den ivrige gutten minnet kapteinen om hans første hval-fangstekspedisjon. Dobbs hadde fortalt den unge bonde-gutten at han ville klare seg bra om han lystret ordre, arbei-det hardt og holdt seg unna trøbbel. Viljen hans til å utførealle arbeidsoppgaver uten å protestere, og evnen hans til åriste av seg hån og spydigheter, gjorde ham godt likt blantde tøffe hvalfangerne, som behandlet ham som en mas-kot.

Båten var under førstestyrmannens kommando. Han varen værbitt veteran med mange ekspedisjoner bak seg. Alleroerne ble hele tiden minnet om å holde blikket på førs-testyrmannen, men som skipets førstereisgutt var det Colesom fikk gjennomgå mest under offiserens ustoppeligeskravling.

«Kom igjen, vis oss litt krefter, Caleb, gutten min,» ertethan. «Ta i litt, da, gutt, det er ikke pattene på ei ku du drari. Og ta ikke blikket fra det pene ansiktet mitt – jeg skalholde utkikk etter havfruer.»

Styrmannen, som var den eneste som hadde lov til åsitte med ansiktet i den retningen de rodde, holdt øye meden stor hval som var på kollisjonskurs med båten. Sollysetglinset i den skinnende, svarte huden. Han ga en ordre tilharpuneren.

«Reis deg og gjør deg klar.»To sju fot lange harpuner lå i baugkorgen. Den sylskarpe

piggen var konstruert slik at den skrudde seg inn i hvalenhelt til skaftet. De dødelige mothakene gjorde det nesten

12

umulig for en harpun å løsne etter at den hadde boret seginn i hvalens hud.

Baugroeren reiste seg, la om bord åren og plukket oppen harpun. Han fjernet skjeden rundt piggen. Han tok denandre harpunen ut av skjeden også. Et tau på fem hundreog femti meter gikk fra hver harpun gjennom en V-formetåpning i baugen til en kasse der tauet var kveilet med om-hyggelig presisjon. Herfra gikk tauet videre til akterendenav båten der det var surret et par ganger rundt en litenstaur. Enden av tauet lå i et kar akterut.

Styrmannen svingte rorpinnen og rettet baugen mot hva-lens venstre side. Med denne manøveren gjorde han detenklere for den høyrehendte harpuneren å foreta kastet. Dahvalen var sju meter fra båten, hylte førstestyrmannen enkommando til harpuneren.

«La ham få smake den!»Harpuneren støttet kneet mot innsiden av båten, kastet

harpunen som et spyd og piggen sank inn i hvalens sidenoen centimeter bak øyet. Så snappet han til seg den andreharpunen og plantet den en halvmeter bak den første.

«Akter og vekk!» ropte styrmannen.Årene skar ned i vannet, og båten beveget seg noen meter

bakover.Hvalen slapp ut en strøm av luft og damp gjennom blå-

sehullet, løftet de store halefinnene høyt opp i luften ogslapp dem ned i et voldsomt plask der båten hadde værtbare for noen sekunder siden. Hvalen løftet halen opp iluften for andre gang, begravde hodet i sjøen og dykket.En spermhval kan svømme ned til tre hundre meter i enfart på tjuefem knop. Tauet fløy ut av kassen i lynendefart. Kassemannen helte sjøvann over det for å kjøle detned, men harpunlinen var allerede så varm at det røk avden.

Båten gled over bølgetoppene i en vanvittig ferd somhvalfangere kalte «en sledetur». Roerne brøt ut i latter,men stivnet da båten stoppet; hvalen var på vei opp. Detstore pattedyret brøt overflaten i en voldsom eksplosjon av

13

skum og kastet på seg som en ørret tatt på sluk. Så var denigjen på vei ned i dypet – før den kom opp igjen tjue minut-ter senere. Denne rutinen gjentok seg mange ganger. Forhver gang ble linen trukket inn og avstanden kortet ned,inntil bare tretti meter skilte hval og båt.

Hvalen dreide det store hodet mot plageåndene sine.Styrmannen så det aggressive blikket og visste at det varet forvarsel om et angrep. Han ropte til harpuneren at hanskulle flytte seg akterut. De to mennene byttet plass i denurolige båten. De snublet over årer, roere og tau i et kapp-løp som ville vært komisk om det ikke hadde vært for depotensielt dødelige konsekvensene.

Førstestyrmannen grep en lang trelanse forsynt med enskarp, skjeformet tupp, og stilte seg i baugen som en ty-refekter klar til å drepe en såret okse. Førstestyrmannenventet at hvalen skulle legge seg over på siden for å ut-nytte de skarpe tennene i den rørformede nedre kjeven bestmulig.

Harpuneren dreide rorpinnen. Hval og båt passertehverandre med bare noen meters mellomrom. Hvalen be-gynte å rulle og viste den sårbare buken sin. Styrmannenkjørte lansen inn i hvalen med all sin kraft. Han vred denrundt til spissen var to meter inne i hvalens buk og gjen-nomboret hjertet. Så ropte han til mannskapet at de skulleendre kurs. For sent. I sin dødskamp bet hvalen over denmidtre delen av båten.

De panikkslagne roerne falt over hverandre for å unn-slippe de skarpe tennene. Hvalen ristet båten som en hundrister et kjøttbein. Så åpnet den kjevene, trakk seg vekk ogslo med den enorme halen. En geysir av blodig damp spru-tet opp fra blåsehullet.

«Varsko her!» ropte en av roerne.Lansen hadde gjort sin dødelige jobb. Hvalen kastet på

seg i et minutt til før den forsvant under overflaten og et-terlot en purpurrød blodpøl.

Roerne pisket årene over relingen for å stabilisere densynkende båten, og tettet hullene med skjortene sine. Til

14

tross for anstrengelsene deres var båten knapt flytende daden døde hvalen kom opp og la seg over på siden med enfinne opp i luften.

«God jobb, gutter!» brølte førstestyrmannen. «Vi tokknekken på ham. En fisk til som dette, og vi kan sette kur-sen tilbake til New Bedford for å kjøpe sukkertøy til kjæ-restene våre.» Han pekte på Princess, som nærmet seg.«Der ser dere, gutter, sjefen kommer for å hente dere og fådere alle pent til sengs. Alle er ok, ser jeg.»

«Ikke alle,» ropte harpuneren med hes stemme. «Caleber borte.»

Skipet kastet anker et stykke unna og sjøsatte reservebåten.Etter at redningsmannskapet foretok en resultatløs letingetter Caleb i det blodstenkte vannet, ble den ødelagte hval-båten tauet tilbake til skipet.

«Hvor er Caleb?» spurte kapteinen idet det slitne og våtemannskapet klatret om bord i Princess.

Førstestyrmannen ristet på hodet. «Den stakkars guttenfalt over bord da hvalen gikk til angrep.»

Kapteinen fikk et trist uttrykk i øynene, men død oghvalfangst var nært beslektet. Han konsentrerte seg omjobben de hadde foran seg. Han ga mennene sine ordreom å få hvalen under stillaset på styrbord side på ski-pet. Ved hjelp av store kroker rullet de kadaveret rundt ogheiste det opp i vertikal posisjon. Først skar de av hodet,men før de begynte å skjære av spekket, dro de ut hvalensinnvoller med en jernkrok i håp om å finne ambra, denverdifulle parfymen som kan danne seg i magen på en sykhval.

Noe beveget seg i den store magesekken. En dekksguttgjettet at det var en kjempeblekksprut, som spermhvalerelsket. Med en skarp spade laget han et hull i magesek-ken, men i stedet for fangarmer kom et menneskebein utgjennom åpningen. Da han kuttet av veggene i magesek-ken, så han en mann som lå i fosterstilling. Kutteren og endekksgutt grep mannen i anklene og dro den slappe skik-

15

kelsen ut og opp på dekk. Hodet var skjult av slim. Første-styrmannen kom bort og vasket vekk slimet med en bøttevann.

«Det er Caleb!» ropte han. «Førstereisgutten.»Calebs lepper beveget seg, men ikke en lyd hørtes.Dobbs hadde hjulpet mennene sine med å fjerne spekket

fra hvalen. Han kom bort og stirret på Caleb en stund førhan ga mennene ordre om å bære førstereisgutten ned tillugaren sin. De la ham i kapteinens køye, tok av ham devåte, slimete klærne og pakket noen pledd rundt ham.

«Herregud, jeg har aldri sett noe liknende,» mumletførstestyrmannen.

Den vakre, atten år gamle bondegutten var blitt forvand-let til en rynkete gammel mann på åtti. Huden var hvit ogspøkelsesaktig. Huden på hendene og i ansiktet var så fullav rynker at det så ut som om han hadde ligget i vannet iflere dager. Håret liknet bomull.

Dobbs la hånden på Calebs arm. Han ventet at hanskulle være like iskald som liket han liknet.

«Han er glovarm,» mumlet han.Dobbs la våte håndklær over Calebs kropp for å få fe-

beren ned. Så åpnet han en medisinveske, tok ut en flaskemed opium og greide å få et par dråper ned i Calebs hals.Gutten snakket i ørske et par minutter før han falt i dypsøvn. Han sov i over tjuefire timer. Da øyelokkene hansbegynte å skjelve og åpne seg, så han at kapteinen satt vedpulten sin og skrev i loggboken.

«Hvor er jeg?» mumlet han med tørre, såre lepper.«I køya mi,» brummet Dobbs. «Og jeg begynner å bli

pokker så lei av det.»«Beklager, sir.» Caleb rynket pannen. «Jeg drømte at jeg

døde og havnet i helvete.»«Så heldig var du nok ikke, gutt. Virker som om sperm-

hvalen vår likte bondegutter. Vi dro deg ut av magendens.»

Caleb husket hvalens runde øye, at han ble kastet opp iluften mens armene og beina hans spant som propeller, og

16

sjokket da han traff vannet. Han husket at han gled nedgjennom en mørk åpning og at han snappet etter pusten iden tykke, fuktige luften. Varmen hadde vært nesten uut-holdelig. Etter en kort stund mistet han bevisstheten.

Et forferdet uttrykk kom til syne i det bleke, rynkete an-siktet. «Hvalen spiste meg!»

Kapteinen nikket. «Jeg skal få kokken til å hente littsuppe til deg. Så får du komme deg tilbake i ruffen.»

Kapteinen lot Caleb få bli i lugaren sin til alt spekketvar utsmeltet til olje og lagret i tønner. Så kalte han beset-ningen opp på dekk. Han roste dem for det harde arbeidetderes og sa:

«Dere vet alle at en hval slukte førstereisgutten somJonas i Bibelen. Det gleder meg å si at unge Caleb snart vilvære tilbake på jobb. Jeg kommer til å trekke ham i lønnafor tapt arbeidstid. Den eneste på dette skipet som har lovtil å sluntre unna arbeidet, er en død mann.»

Den siste kommentaren fikk noen av mennene til å nikkeog smile.

Dobbs fortsatte: «Ok, jeg må fortelle dere at unge Calebser annerledes ut nå. Hvalens safter og syrer har gjort hamblekere enn en kokt nepe.» Han ga mannskapet et strengtblikk. «Jeg tillater ingen på dette skipet å gjøre narr av enannen manns ulykke. Det var alt.»

Skipsoffiserene hjalp Caleb opp på dekk. Kapteinen baCaleb fjerne kledet som skjulte hodet hans og skygget foransiktet som en munkehette. Mannskapet gispet.

«Se godt på vår egen Jonas, så har dere noe å fortellebarnebarna deres,» sa kapteinen. «Under den hvite hudener han akkurat som oss andre. La oss nå fange noen flerehvaler.»

Kapteinen hadde med hensikt kalt Caleb en «Jonas», ensjømanns navn på en person som bringer ulykke. Kanskjehan burde ha unngått sammenlikningen med den bibelskeskikkelsen som var blitt slukt av en stor fisk. Noen av men-nene foreslo i det stille å hive Caleb over bord. Heldig-vis hadde alle det for travelt til å finne på noe slikt. Havet

17

som før hadde vært øde og tomt, kokte nå av hvaler. Detvar ingen tvil om at lykken deres hadde snudd. Det varsom om Princess var blitt en magnet for hver eneste hval ihavet.

Hver dag ble båtene sjøsatt etter rop fra utkikksman-nen. Smijernspottene boblet som heksegryter. En oljeak-tig svart røyk skjulte stjernene og sola og farget seilenegrå. Kokken saget i vei på fela. Innen noen måneder etterat Caleb ble slukt av hvalen, var skipets lasterom fylt tiltaket.

Før den lange reisen hjem måtte de i land for å skaffe nyeforsyninger, og det slitne mannskapet fikk landlov. Dobbsla til kai i Pohnpei, en frodig øy kjent for sine vakre menn,sensuelle kvinner og deres vilje til å selge varer og tjenestertil hvalfangere på besøk. Hvalbåter fra alle kanter av ver-den lå i havnen.

Dobbs var kveker og holdt seg unna alkohol og innfødtekvinner, men de religiøse overbevisningene var aldri vikti-gere enn ordrene hans: opprettholde harmoni blant mann-skapet og komme tilbake med skipet fullt av olje. Hvordanhan utførte denne jobben, var opp til ham. Han lo hjerteligav fulle og bråkete sjøfolk som snublet om bord eller blefisket opp fra sjøen.

Caleb holdt seg om bord og betraktet alt sammen med etmildt smil om munnen. Kapteinen var lettet over at Calebikke var interessert i å gå i land. De innfødte var stort settvennlige, men Calebs hvite hår og hud ville kanskje føre tilreaksjoner blant de overtroiske øyboerne.

Dobbs avla den amerikanske konsulen en høflighetsvi-sitt. Under besøket fikk konsulen beskjed om at en tropisksykdom var i ferd med å spre seg på øya. Dobbs ba allemennene sine komme om bord med en gang. I loggbokenskrev han:

Siste dag av landloven. Jeg besøker den amerikanskekonsulen, A. Markham, som viser meg en oldtidsbyved navn Nan Madol. På tilbakeveien får konsulen be-

18

skjed om at det er brutt ut sykdom på øya. Jeg avbry-ter landloven og drar fra øya.

De siste besetningsmedlemmene snublet om bord og faltstraks i søvn i ruffen, stinne av whisky. Kapteinen ga et paredru dekksgutter ordre om å heve ankeret og sette seil. Dade rødøyde mennene ble vekket i køyene sine og komman-dert tilbake på jobb, var skipet allerede langt til havs. Medgod vind ville Dobbs og mennene hans sove i sine egne sen-ger om et par måneder.

Sykdommen brøt ut på Princess under tjuefire time etterat de gikk fra Pohnpei.

En dekksgutt ved navn Stokes våknet ved totiden midtpå natten og løp til rekka for å spy. Noen timer senere fikkhan feber og et hissig utslett over mesteparten av kroppen.Brunaktige og røde flekker kom til syne i ansiktet hans. Deble større og større inntil ansiktet så ut som det var skåretut av mahogni.

Kapteinen behandlet Stokes med våte håndklær og drå-per av medisin på flasker. Dobbs fikk ham flyttet til for-dekket, der de laget et lite telt for ham. Ruffen var et smit-tereir under de beste omstendigheter. Frisk luft og sollysville kanskje hjelpe mannen, og isolasjonen kunne muli-gens hindre at andre ble smittet.

Men sykdommen spredde seg gjennom skipet som ild itørt gress. Menn falt om på dekket. En dekksgutt falt fraen nokk og ned i en haug med seil, som heldigvis dem-pet fallet. En provisorisk sykestue ble etablert på fordek-ket. Kapteinen tømte medisinvesken sin. Han fryktet at detbare var et tidsspørsmål før han selv og offiserene ble syke.Da ville Princess bli et spøkelsesskip og drive med vind oghavstrømmer til skipet råtnet.

Kapteinen undersøkte kartet. Nærmeste landkjenningvar Trouble Island. Hvalfangere holdt seg langt unna ste-det. Mannskapet på en hvalskute hadde brent en landsbyog drept noen innfødte der etter en krangel om en stjåletspikertønne. Etter denne episoden hadde de innfødte an-

19

grepet mange hvalfangere. Men de hadde ikke noe valg.Dobbs tok roret og satte kursen rett mot øya.

Noen timer senere gikk Princess inn i en vik med hvitesandstrender. Ankeret ble kastet i vannet og kjettingenskranglet etter. Øya var dominert av en stor vulkan. Hvitrøyk krøllet seg opp fra krateret. Dobbs og førstestyr-mannen gikk i land med en lettbåt for å finne ferskvann.De fylte et par tønner ved en bekk og var på vei tilbakeda de oppdaget noen tempelruiner. Kapteinens blikk gledover tempelmurene, som var overgrodd med slyngplanter.«Dette stedet minner meg om Nan Madol.»

«Unnskyld, sir?» sa førstestyrmannen.Kapteinen ristet på hodet. «Glem det. Best vi kommer

oss tilbake til skipet mens vi ennå kan gå.»Utpå kvelden ble offiserene syke. Dobbs begynte også å

føle seg dårlig. Med Calebs hjelp dro kapteinen madras-sen sin ut på akterdekket. Han ba førstereisgutten klare segsom best han kunne.

Av en eller annen grunn ble ikke Caleb syk. Han barbøtte etter bøtte med vann til fordekket for å stille menne-nes fryktelige tørst. Han holdt også øye med Dobbs og offi-serene. Dobbs vekslet mellom å svette og skjelve av kulde.Han mistet bevisstheten, og da han våknet, så han faklersom beveget seg på dekket. En fakkel kom nærmere. Denblafrende flammen lyste opp det tatoverte ansiktet til enmann, en av et dusin innfødte med spyd og kniver i hen-dene.

«Hallo?» sa øyboeren. Han hadde høye kinnbein oglangt, mørkt hår.

«Snakker du engelsk?» spurte Dobbs anstrengt.Mannen løftet spydet. «Fin harpun.»Dobbs så et glimt av håp. Til tross for tatoveringene vir-

ket det som om den innfødte også var hvalfanger. «Men-nene mine er syke. Kan du hjelpe?»

«Ja visst,» svarte den innfødte. «Vi har god medisin motildsykdommen. Vi kan hjelpe dere. Er du fra New Bed-ford?»

20

Dobbs nikket.«Synd,» sa den innfødte. «New Bedford-menn ta meg.

Jeg gå fra borde. Komme hjem.» Han smilte med spissetenner. «Ingen medisin. Vi se dere brenne opp innvendig.»

«Er du ok, kaptein?» spurte en stille stemme.Caleb kom ut av skyggene og sto på dekket i skjæret fra

den brennende fakkelen.Den innfødte lederen sperret opp øynene.«’Atua!» spyttet han.Kapteinen kunne litt oseanisk og visste at ’atua betydde

et «ondt gjenferd». Dobbs hevet seg opp på albuene. «Ja,dette er min ’atua,» sa han. «Gjør som han sier, ellers kas-ter han en forbannelse over deg og alle på øya.»

Caleb forsto situasjonen og ble med på kapteinens bløff.Han løftet armene over hodet i en dramatisk gestus og

sa: «Legg fra dere våpnene, eller så bruker jeg kreftenemine.»

Lederen sa noe på sitt egen språk, og de andre mennenela fra seg våpnene på dekket.

«Du sa dere har noe som kan kurere ildsykdommen,» sakapteinen. «Dere har medisin. Hjelp mennene mine, ellersblir ’atuaen sint.»

Øyboeren virket usikker på hva han skulle gjøre, mentvilen hans forsvant da Caleb tok av seg hatten og det sil-kehvite håret beveget seg i den tropiske brisen. Han ga deandre en kort ordre.

Kapteinen mistet bevisstheten igjen. Søvnen hans var fyltav merkelige drømmer, blant dem en drøm der han kjentenoe vått og kaldt mot brystet – etterfulgt av en sviendesmerte. Da han blunket og åpnet øynene, var det midt pådagen og mannskapet gikk rundt på dekket. Skipet var rig-get, vinden fylte seilene under en blå himmel og myke døn-ninger rullet mot skroget. Hvite fugler fløy mellom mas-tene.

Førstestyrmannen så at Dobbs prøvde å sette seg opp.Han kom bort til ham med en mugge vann. «Føler du degbedre, kaptein?»

21

«Ja,» sa kapteinen hest mens han drakk. Feberen varborte, og magen kjentes normal, bortsett fra at han varfryktelig sulten. «Hjelp meg opp.»

Kapteinen reiste seg på ustø bein. Førstestyrmannenstøttet ham. Skipet var i åpen sjø. Ingen øy var i sikte.

«Hvor lenge har vi vært underveis?»«Fem timer,» svarte førstestyrmannen. «Det er et mira-

kel. Først forsvant feberen. Deretter utslettet. Kokken lagetsuppe, og så satte vi seil.»

Kapteinen kjente at det klødde på magen og dro oppskjorten. Utslettet var borte. Alt som var igjen, var en rød,liten flekk og en sirkel som klødde et par centimeter overnavlen.

«Hva med de innfødte?» spurte Dobbs.«Innfødte? Vi så ingen innfødte.»Dobbs ristet på hodet. Hadde han drømt alt sammen?

Han ba førstestyrmannen hente Caleb. Førstereisguttenkom opp på akterdekket. Han hadde på seg en stråhatt forå beskytte den bleke huden mot sola. Et smil strøk over detrynkete, hvite ansiktet hans da han så at kapteinen haddekommet til hektene.

«Hva skjedde i går kveld?» spurte Dobbs.Caleb fortalte ham at de innfødte hadde gått fra borde

etter at kapteinen besvimte, og kommet tilbake med tre-bøtter som utstrålte et lyseblått skjær. De gikk fra mann tilmann. Han kunne ikke se hva de gjorde. Så gikk øyboernei land igjen. Kort tid etter begynte mannskapet å våkne.Kapteinen ba Caleb hjelpe ham ned i lugaren. Han sankned på stolen foran skrivepulten og åpnet loggboken.

«En merkelig opplevelse,» begynte han. Selv om hen-dene hans fremdeles skalv, skrev han ned alle detaljer slikhan husket dem. Så ble han sittende og stirre på et lite por-trett av sin unge, vakre kone. Han avsluttet notatet i logg-boken med: «Nå setter vi kursen hjemover!»

Fairhaven, Massachusetts 1878

Det franske mansardtaket på herskapshuset, kjent på fol-kemunne som Spøkelseshuset, lå i en stille gate bak enskjerm av mørke bøketrær. Inngangen til den lange opp-kjørselen var bevoktet av den blekede kjeven til en sperm-hval – den var plassert vertikalt i bakken slik at tuppen avtanngardene møttes i en gotisk bue.

En gyllen oktoberdag sto to gutter under hvalbuen. Denene prøvde å få den andre til å snike seg opp innkjørselenog titte inn gjennom vinduene. Ingen av dem våget. De stofremdeles og hånte hverandres frykt da en skinnende svarthestevogn kom klaprende bort til porten.

Kusken var en kraftig mann i vadmelsdress og bowler-hatt. De fine klærne sto i skarp kontrast til det barske an-siktet. De grove trekkene var blitt formet av de harde kno-kene til motstanderne han hadde møtt i bokseringen i sineyngre dager. Alderen hadde ikke fart pent med den mis-formede nesen, blomkålørene og øynene, som var klemt tilspikerhoder av arrvev.

Mannen bøyde seg over tømmene og stirret rasendepå guttene. «Hva gjør dere her?» brummet han som dengamle pitbullen han liknet på. «Fantestreker, tenker jeg.»

«Ingenting,» svarte den ene gutten med unnvikendeblikk.

«Jaså?» snerret mannen. «Vel, jeg ville ha pellet megvekk herfra om jeg hadde vært dere. Det bor et ondt spø-kelse i det huset.»

«Der kan du høre,» sa den andre gutten. «Hva var detjeg sa?»

«Hør på kameraten din. Spøkelset er over to meter høyt.Med hender som høygafler,» sa mannen med skjelvendestemme. «Det har huggtenner som kan bite små gutter somdere i to for å suge ut innmaten deres.» Han pekte med pis-ken på huset og åpnet munnen i forferdelse. «Han kom-mer! Herregud, han kommer! Løp! Løp for livet!»

Mannen brølte av latter da guttene pilte av sted som

23

forskremte kaniner. Han løftet tømmene og styrte hestengjennom hvalbeinsporten. Han bandt hesten foran det storehuset som liknet en åttekantet bryllupskake med rød oggul glasur. Han humret fremdeles for seg selv mens hangikk opp verandatrappen og forkynte sin ankomst ved åbruke messinghammeren som var formet som halen til enhval.

Han hørte fotsteg. En mann åpnet døren og et smil strøkover det gråbleke ansiktet.

«Strater, for en hyggelig overraskelse,» sa Caleb Nye.«Hyggelig å se deg også, Caleb. Hadde tenkt å besøke

deg før, men du vet hvordan det er.»«Selvfølgelig,» sa Caleb. Han tok et steg til siden. «Kom

inn, kom inn.»Calebs hud var blitt enda hvitere med årene. Alderen

hadde gjort den pergamentaktige huden hans enda merrynket, men til tross for at han allerede så ut som en gam-mel mann, hadde han bevart det gutteaktige smilet og denungdommelige iveren som gjorde ham så populær blant deandre hvalfangerne.

De gikk inn på et stort bibliotek med bokhyller fra gulvtil tak. De delene av veggene som ikke var viet bøker omhvalfangst, var dekorert med store, fargerike plakater medsamme motiv: en mann fanget i gapet på en spermhval.

Strater gikk bort til en av plakatene, som var mer uhyg-gelig enn de andre. Kunstneren hadde brukt sterke, rødefarger for å vise blodet som strømmet fra harpunene og ut ivannet. «Vi tjente en haug med penger på det Philadelphia-showet.»

Caleb nikket. «Bare ståplasser ledige, kveld etter kveld,takket være deg. Du er verdens beste showman.»

«Jeg ville ikke vært noe uten hovedattraksjonen min,»svarte Strater og snudde seg.

«Og jeg har deg å takke for dette huset og alt jeg eier,»sa Caleb.

Strater smilte. Han hadde et stort mellomrom mellomfortennene. «Hvis det er noe jeg kan, så er det å lage et bra

24

show. Straks jeg så deg, skjønte jeg at du kunne gjøre ossbegge rike og berømte.»

Samarbeidet hadde begynt et par kvelder etter at Prin-cess la til kai i New Bedford. Oljetønnene ble losset av, ogeierne sjekket lasten og beregnet lønnen. Besetningsmed-lemmer som ikke hadde koner eller kjærester å dra hjem til,slo seg løs på havnekneipene, som var mer enn villige til ålette hvalfangerne for de hardt opptjente pengene deres.

Caleb ble om bord på skipet. Han var der da kaptei-nen kom tilbake med Calebs lønn og spurte om han haddetenkt seg hjem til familien sin.

«Ikke sånn som dette,» svarte Caleb med et bedrøvetsmil.

Kapteinen rakte den unge mannen det ynkelige, lille pen-gebeløpet han hadde tjent for årene på sjøen. «Du har mintillatelse til å bli om bord til vi setter seil igjen.»

På veien ned landgangen kjente kapteinen en dyp sorgover den unge mannens ulykkelige skjebne, men han slodet raskt fra seg da tankene hans begynte å kretse rundthans egen lovende framtid.

Omtrent samtidig hadde Strater sittet på en sjusketkneipe et par kvartaler unna og fundert over sin egen dystresituasjon. Livet hadde gått den tidligere tivoliutroperenimot, og han hadde snart ikke mer penger igjen. Han nip-pet til en øl da mannskapet på Princess kom inn i baren ogbegynte å drikke seg fulle med all den energien de haddebrukt til å drepe hvaler. Strater spisset ører og lyttet inter-essert til historien om Caleb Nye, førstereisgutten som bleslukt av en hval. Barens stamgjester var skeptiske til histo-rien.

«Hvor er Jonasen deres nå?» ropte en stamgjest overstemmesurret.

«Fremdeles på skipet, sitter der i mørket,» fikk han høre.«Gå og se selv.»

«Det eneste jeg har lyst til å se, er en øl til,» sa man-nen.

Strater gikk ut av den bråkete baren og ruslet nedover

25

den stille gaten mot havna. Han entret opp landgangen tilPrincess’ lanterneopplyste dekk. Caleb sto ved rekka ogstirret mot de funklende lysene i New Bedford. Det varvanskelig å se den unge mannens ansikt tydelig, men detvirket som om det skinte med et blekt skjær. Straters show-mansinstinkter ble vekket med en gang.

«Jeg har et forslag til deg,» sa Strater til den unge man-nen. «Hvis du aksepterer, kan jeg gjøre deg til en rikmann.»

Caleb lyttet til Straters forslag og forsto mulighetene.Innen noen uker ble plakater klistret opp over hele NewBedford med en stor, prangende overskrift:

SLUKT AV HVAL.En levende Jonas forteller sin historie.

Strater leide en aula for den første forestillingen og måttenekte hundrevis adgang. I to timer fortalte Caleb sin spen-nende historie. Han sto med en harpun i hånden foran etdiorama.

Med Calebs lønn fra hvalfangstekspedisjonen haddeStrater fått en kunstner til å male bilder på et langt, belystlerret som var over en meter høyt. Lerretet ble langsomtrullet ut og viste bilder av Caleb i hvalbåten, hvalens an-grep og en fantasifull gjengivelse av beina hans stikkendeut av hvalens gap. Det var også eksotiske bilder av palmerog innfødte.

Forestillingen trollbandt begeistrede tilskuere i kirker ogskoler i byen langs hele østkysten. Strater solgte brosjyrerog fikk kunstneren til å male bilder av halvnakne, dan-sende innfødte kvinner for å sprite opp historien. Etter etpar år kunne Strater og Caleb trekke seg tilbake fra of-fentligheten rikere enn de mest velstående hvalskutekaptei-ner.

Strater kjøpte et herskapshus i New Bedford, og Calebbygde sitt bryllupskakehus i byen Fairhaven på den andresiden av havnen rett overfor hvalfangstbyen. Fra tårnet på

26

taket kunne han se hvalfangstskipene komme og gå. Hangikk sjelden ut i dagslys. Når han forlot huset, skjulte hanhodet og ansiktet med en hette.

Blant naboene ble han kjent som Spøkelset. Han ble etterhvert en gavmild velgjører og brukte mye av formuen sinpå å bygge skoler og biblioteker i byen. Til gjengjeld gjordelokalbefolkningen hva de kunne for å beskytte sin egenJonas.

Caleb viste Strater inn i et stort rom som var tomt, bort-sett fra en komfortabel svingstol. Dioramaet fra Calebsforestilling var hengt opp på veggene. Alle som satt i sto-len, kunne snu seg og se historien om «Den levende Jonas»fra begynnelse til slutt.

«Vel, hva synes du?» spurte Caleb.Strater ristet på hodet. «Gir meg nesten lyst til å legge ut

på turné igjen.»«La oss snakke sammen over et glass vin,» sa Caleb.«Jeg er redd jeg ikke har tid,» sa Strater. «Jeg har en be-

skjed til deg fra Nathan Dobbs.»«Kapteinens eldste sønn?»«Det stemmer. Faren hans ligger for døden og vil gjerne

treffe deg.»«For døden! Det er ikke mulig! Du har jo selv fortalt meg

at kapteinen ser frisk og rask ut.»«Det er ikke en sykdom som har knekt ham, Caleb. Det

var en ulykke på en av fabrikkene. En vevstol falt ned ogknuste brystkassen hans.»

Calebs gammelmannsansikt mistet den siste fargen dethadde. «Når kan jeg besøke ham?» spurte han.

«Vi må dra nå med det samme,» svarte Strater. «Han harikke lenge igjen.»

Caleb reiste seg fra stolen. «Jeg skal hente frakken oghatten min.»

Veien til Dobbs’ hus snodde seg rundt New Bedford havnog fortsatte opp County Street. Hestevogner sto parkert ioppkjørselen og i gaten foran det vakre herskapshuset, som

27

var bygd i gresk stil. Nathan Dobbs tok imot Strater ogCaleb i døren og takket dem varmt for at de ville komme.Han var høy og slank, en yngre utgave av sin far.

«Det som har skjedd med faren din, gjør meg veldigvondt,» sa Caleb. «Hvordan går det med kaptein Dobbs?»

«Han har ikke så lenge igjen, er jeg redd. Kom, bli medmeg.»

Kapteinens ti barn og mange barnebarn løp omkringi herskapshusets store stue og korridorer. De stoppet ogmumlet til hverandre da Nathan Dobbs kom inn i stuensammen med Strater og en skikkelse med hette over hodet.Nathan ba Strater sette seg og vente. Deretter viste hanCaleb inn på kapteinens rom.

Kaptein Dobbs lå i sengen. Hans kone og familiens legesto ved siden av ham. De ville at det skulle være mørkt irommet, slik skikken var, men Dobbs insisterte på at gar-dinene skulle trekkes fra så sola kunne slippe inn.

En strime av honningfarget sollys falt over kapteinensgrove ansikt. Selv om løvemanken hans var blitt sølvgrå,var ansiktet hans mer ungdommelig enn det som var van-lig for en mann i sekstiårene. Men øynene hadde et fjerntuttrykk, som om han kunne se døden krype nærmere.Kapteinens kone og lege gikk ut av rommet. Nathan blestående i døren.

«Takk for at du kom, Caleb,» sa kapteinen. Stemmensom en gang hadde drønnet over et skipsdekk, var reduserttil en hes hvisken.

Caleb skjøv hetten av hodet. «Du sa at jeg alltid skullelystre ordre.»

«Ja,» sa Dobbs mens han pustet tungt. «Og jeg skal gideg et godt råd til, gutt. Ikke stikk nesa di i ting du ikke harpeiling på. Prøvde å fikse en skjev bom. Var ikke rask nokda den kom deisende over meg.»

«Det gjør meg vondt at du skulle være så uheldig, kap-tein.»

«Tenk ikke på det. Jeg har en trofast kone og kjekkebarn og barnebarn som vil føre navnet mitt videre.»

28