Historiens ondeste menneske?Ayn Rand og Immanuel Kant

Tor Dishington Johansen*

For, som vi har sagt, er sofisteri enpengeinnbringende kunst som handler medtilsynelatende visdom, og derfor sikter den mottilsynelatende bevis. […] for sofisteri ertilsynelatende visdom uten realitet.

Aristoteles (Soph. el., 171 b27-34)

Ikke sjelden overraskes vi av mennesker som på blodig,eksistensielt alvor bekjemper dét som for de aller fleste avoss fremstår som noenlunde ærbart eller fornuftig, eller beggedeler. Slike tilfeller vekker like ofte vemmelse som distansertfascinasjon. Et særegent tilfelle finner vi i den naturaliserteamerikaneren, romanforfatteren og høyreradikalesamfunnskritikeren Ayn Rand (1905-1982). Hun er spesieltinteressant i kraft av sin massive innflytelse pånyliberalistisk spekulasjon verden over, særlig i USA ogStorbritannia. Rand utpekte den kanoniserte tyske filosofenImmanuel Kant (1724-1804) som sin erkefiende. Han er et«monster», hevdet Rand frimodig; «Kant er den ondeste mannen imenneskehetens historie» (1982e, s. 1090). En kikk gjennom denfilosofiske lupen vil imidlertid raskt avsløre at Rand heltfundamentalt og gjennomgående mistolket den gamle ledestjernen.Selv så hun seg som den største tenkeren siden Aristoteles, meni fagfilosofiske kretser vekker ideologen i alminnelighet sværtliten interesse – mangel på konsistens er bare én avbegrunnelsene. Rands sviktende analyser av Kant demonstrerer,skal det vise seg, at hun selv er alt annet enn et godtmenneske, i alle fall om vi skal tro hennes egen definisjon avondskap.

1

Fenomenet Ayn Rand

Døpenavnet var Alissa Zinovievna Rosenbaum; hun ble født inn ien relativt velstående, men også hundset jødisk apotekerfamiliei St. Petersburg. I 1926 kom det nyutdannede rivjernet til dennye verden på visum for å besøke slektninger, og innen fem årvar Rand gift og amerikansk statsborger. Med sin sterke aksenttrådte hun ut av den mytiske tåken som en anti-kommunismensJeanne d’Arc, som frihetskjemper for individualisme,egeninteresse og råkapitalisme. De fleste finner fremdeles liteå akte i den militante ateistens brutale sosialdarwinisme, menRand må slett ikke undervurderes. De to siste tiårene har visett en fornyet og sterkt voksende ideologisk millionindustrirundt henne som har befestet en internasjonal massebevegelse. I2009 oversteg salget av hennes fire romaner for første gang énmillion eksemplarer i året. Under press fra tunge sponsorersetter amerikanske akademiske institusjoner Rand på dagsorden iøkende grad. Hvert år donerer Ayn Rand Institute mer enn 350000 bøker til elever og lærere i videregående skoler.

Rand gir sine ideologiske og filosofiske tankefigurersamlebetegnelsen objektivisme. De hamres ut i bøker som For the NewIntellectual (1961), The Virtue of Selfishness (1964), Capitalism: The UnknownIdeal (1966), og Introduction to Objectivist Epistemology (1979, utvidetutg. 1990), foruten i en rekke tidsskrifter. Hun gjør seg førstbemerket som manusforfatter i Hollywood. I sine to førsteromaner, We the Living (1936, italiensk filmatisering 1942) ogAnthem (1938), gjenspeiler hun sitt tidligere liv iSovjetunionen og tilkjennegir sitt harmdirrende forhold tilbolsjevismen. Suverent mest lest er likevel hennes to sisteromaner, The Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957). Begge erfilmatiserte (hhv. 1949 og I-III 2011/2012/2014). Allerede i1991 ble Atlas Shrugged, i en undersøkelse initiert avkongressbiblioteket og en av USAs største bokklubber, kåret tilboken som etter Bibelen hadde størst innflytelse på samtidensamerikanere. Siden har den imponert stadig mer påbestselgerlistene. Mange av Rands tilhengere omtaler også bokensom en Bibel. Da Atlas Shrugged utkom ble den imidlertid slaktet,

2

selv fra konservativt hold, og anklaget for å forherligeteknokratiske og fascistiske elementer.

I sin romankunst bygger Rand rammeverker for å fremme singrunnleggende livsanskuelse – troen på at originale ideer erden viktigste drivkraften i verden, og at kreative individerfortjener å profittere på sin tankestyrke. Med elitistiskbegeistring forkastes demokratiske verdier, og i et gnistregnspaltes verden i absolutter, ondt eller godt. Rands helter skalrepresentere disiplinerte, rasjonelle handlingsmennesker somtør å stå alene i tydelig avsky til konformitetskrav ogufornuft. De kvier seg ikke for å anvende strukturell og fysiskvold for å oppnå sine selviske mål. Fattige er i alminnelighettapere som selv er skyldige i sin harde skjebne, og alletilhengere av statlige reguleringer og velferdsordninger er«lus» og «parasitter», «snyltere» og «plyndrere».Litteraturviterne ser gjerne Rands heroiske protagonister somendimensjonale sjablonger, de er dypt forkuede, fylt av sinneog forakt for verden og ute av stand til normal menneskeliginteraksjon. Mange påpeker dessuten hvordan hennesskjønnlitteratur er skjemmet av gjentakelser og en påfallendetendens til å instruere leseren.

Spesielt i USA synes ikke desto mindre antallet kjendisersom plasserer seg i tilhengerskaren å øke overproporsjonalt.Mest påfallende er i hvilken grad Hollywoods profiler har tattregi. I 1997 nominerte filmbyen den panegyriskedokumentarfilmen Ayn Rand: A Sense of Life til Oscar. Den ble besvartto år senere med den langt mørkere, prisvinnende spillefilmenThe Passion of Ayn Rand. De høyrevridde nyhetsmediene har etter dentid promotert den uforferdede ideologen stadig mer høyrøstet.Det er ikke til å undre seg over at en stor del av Tea Party-bevegelsen feirer Rand som en ubesmittet gudinne, men damensautoritet har nådd langt utover de plebeiiske kretser. MargaretThatcher beundret den selvbestaltede dragedreperen, likeledesRonald Reagan (som Rand selv foraktet), samt – mindreflatterende, kanskje – Anton LaVey, grunnleggeren av Church ofSatan. Alan Greenspan, USAs tidligere sentralbanksjef (1987-2006), tilhørte den indre kretsen rundt Rand, og i kraft av

3

hennes deregulerende inspirasjon bidro han direkte, har mangehevdet, til dagens globale finanskrise. Blant mange avrepublikanerne i den amerikanske Kongressen blir hun like fulltoppfattet som et presist ideologisk og moralsk kompass; særlighar Paul Ryan, visepresidentkandidat i 2012, vekketoppmerksomhet med sin fascinasjon for demagogen. Rand har sågarnådd Vladimir Putins øre, synderlig gjennom den tidligereøkonomirådgiveren Andrei Illarionov.

Her hjemme har ikke Rands tankefigurer antatt fast formsom premisser for liberalistisk refleksjon. Ikke uventet dukkerhennes romaner nå og da opp som favoritter hosnæringslivsprofilene. Imidlertid er det særlig blant de unge påhøyresiden at Rand skaper sterk tiltrekning, kanskje pålignende måte som en Jens Bjørneboe har fascinert deresideologiske motpoler. Den lyseblå Torbjørn Røe Isaksen (2009)mener at Rands radikalitet og klarhet hjelper novisen inn iliberalismen. Han snakker av egen erfaring: «Jeg slukte AynRand da jeg var 16 år. Slik bør det være. Det starter vanligvismed Ayn Rand. Jeg vil anbefale alle å lese henne, la segfascinere og oppsluke.» Men for å annamme høyresidens sjel børforførersken deretter legges vekk til fordel for vektigereteoretikere, fremholder han. Isaksen er slett ikke alene om enslik oppfatning. Rand er likevel ikke umulig å få øye på itankesmien Civita eller tidsskriftet Minerva. De mørkeblå sombeveger verden i Fremskrittspartiet bærer hennes fane åpent oguforpliktende videre; Siv Jensen selv har stått frem som enivrig våpendrager. Det Liberale Folkepartiet bygger derimotdirekte og systematisk på Rand, men puristisk objektivisme harfremdeles svært liten plass i vårt offentlige ordskifte.

Kant i randsonen

En instruerende tilbøyelighet kan umiddelbart synes å gjøre seggjeldende med Rands karakteristikk ‘historiens ondestemenneske’. Betegnelsen skal åpenbart tjene ideologiske formål,men for de fleste med den minste kjennskap til Kant er detnaturlig å reagere. Den hedrede kjempen var ingen massemorder.

4

Hans liv synes heller kjemisk renset for slemme utskeielser.Her kan vi la den tyske dikteren Heinrich Heine føre ordet anno1834:

Immanuel Kants livshistorie er vanskelig å beskrive, for hanhadde verken liv eller historie. Han levde et mekaniskinnordnet, nesten abstrakt ungkarsliv i en stille bortgjemtbakgate i Königsberg [dagens Kaliningrad], en gammel by vedTysklands nordøstlige grense. Jeg tror ikke at den storeklokken i den derværende katedralen gjennomførte mer nøkterntog regelmessig sitt daglige arbeid enn dens landsmannImmanuel Kant. Stå opp, drikke kaffe, skrive, forelese,spise, spasere, alt hadde sin faste tid, og naboene visstenøyaktig at klokken var blitt halv tre når Immanuel Kant, isin grå frakk og med sitt spanske rør i hånden, gikk ut sinhusdør, og promenerte ned til den lille lindealléen, som manetter ham, til denne dag, kaller «Filosofens vei». Åtteganger gikk han den frem og tilbake, i alle årstider, og hvishimmelen var overskyet eller grå skyer bebudet regn, kunneman se den gamle Lampe, hans tjener, engstelig gå bak ham meden lang paraply under armen, som et bilde på forsynet. (Heine1860, s. 182)

Jo da, Heine overdriver, naturligvis. Om enn den nærmestnevrotisk samvittighetsfulle Kant lot seg synke ned i tankensarbeid, hadde han også et sosialt liv, ikke minst som professorog rektor ved byens universitet. Målt ut fra ytre kriterier eri hvert fall vurderingen av ham som mørkets fyrste en drøymunnfull.

Rand holder likevel ingenting tilbake i sin fordømmelse avkantianismen. «I alle sentrale spørsmål er Kants filosofi deneksakte motsetningen av objektivismen», erklærer hun kategorisk(1982e, s. 1090). «Min filosofi er, i sin essens», heter det ivelkjente ord fra Atlas Shrugged, «oppfatningen av mennesket somet heroisk vesen, med sin egen lykke som det moralske formål isitt liv, med produktive prestasjoner som sin edlestevirksomhet, og fornuften som sitt eneste absolutte» (1996, s.1070). I Kants lære ser Rand en forakt og avsky for den sterke,selvsikre, dyktige, vellykkede og lykkelige, og all nyere

5

filosofi har sitt blod fra denne fryktelige mannen. I 1960skriver hun:

Om du sporer røttene til alle våre utbredte filosofier – sliksom pragmatisme, logisk positivisme, og resten av ny-mystikerne som gladelig annonserer at du ikke kan bevise atdu eksisterer – vil du finne at de alle vokste ut av Kant.(Rand 1982a, s. 64)

Sekkebetegnelsen ‘ny-mystikere’ inneholder naturligvis ogsåalle religiøse mennesker, like selvfølgelig som kommunister:«Kommunister, i likhet med alle materialister, er ny-mystikere:det spiller ingen rolle om man avviser forstanden [the mind]til fordel for åpenbaringer eller til fordel for betingedereflekser» (1982a, s. 70). Rand er aldri i tvil omkonklusjonen: «Kant er den største ødeleggeren av den moderneverden» (1982e, s. 1090).

For Rand hviler imidlertid ikke Kants tilranede myndighetpå filosofiske, men på «psykologiske faktorer» (1982b, s. 98):

Kants filosofi er en systematisk rasjonalisering av allestore psykologiske laster. Denne verdens metafysiskemindreverdighet (som en «fenomenal» verden av kun«tilsynekomster»), er en rasjonalisering av hatet tilvirkeligheten. Forestillingen om at fornuften ikke er i standtil å oppfatte virkeligheten og bare behandler«tilsynekomster», er en rasjonalisering av hatet tilfornuften; det er også en rasjonalisering av en dyp form forepistemologisk egalitarianisme [erkjennelsesteoretisk lære ommenneskers likeverd] som reduserer fornuften til det sammesom de «idealistiske» drømmernes nytteløse pusling. Denmetafysiske overlegenheten gitt den «noumenale» verden[verden utenfor vår erfaring], er en rasjonalisering avfølelsenes overlegenhet, som dermed er skjenket kraften til åerkjenne det uerkjennbare gjennom uutsigelige midler. (Rand1982c, s. 19)

Dette er viktig. Her ligger det helt sentrale i Rands kritikkav Kant. Om dette umiddelbart kan synes noe utilgjengelig,burde det likevel illustrere hvorfor Rand fant det så

6

maktpåliggende å bekjempe den store «haterens» kulturelleinnflytelse.

På bakgrunn av personkarakteristikkene Rand selv er blitttil del kan hennes svarte stempel på Kants habitus umiddelbartvirke langt mindre rimelig. Rands to nærmestesamarbeidspartnere gjennom atten år, frem til det bitre bruddeti 1968, holder lite tilbake i sine memoarer; Barbara BrandensThe Passion of Ayn Rand (1986) og Nathaniel Brandens Judgement Day: MyYears with Ayn Rand (1989, rev. utg. 1999) fremkaller et sværtutiltalende bilde. Rand brydde seg ikke om andres behov ellerlidelse, hun utnyttet unge, sårbare mennesker hensynsløst. Hunvar åpenlyst utro. Hun hadde tilbøyelighet til avhengighet –det være seg til sigaretter, amfetaminer eller relasjoner. Hunhadde hyppige utbrudd av sinne, frustrasjon og bekymringer,tolererte ingen uenighet med henne. Hun foraktet «vanlige»folk, de var stygge, dumme og irrasjonelle, mens hun var denstørste tenkeren siden antikken. Hun anerkjente ikke hjelpen ogstøtten hun fikk gjennom år fra slektninger, venner ogforretningsforbindelser. Hun skjøv fra seg nesten alle sinevenner og allierte mot slutten av sitt liv, og da hun døde sattkun en innleid sykepleier ved sengekanten.

Nathaniel Branden gir i egenskap av psykoterapeut stortrom for det diagnostiske blikket. Bak psykopatens sjarmerendedekke finner han en ekstrem empatiløs narsissist; Rand fremstårsom megalomanisk, trolig manisk-depressiv, hypokondrisk, og medklare tegn til paranoia. Det var også Barbara Brandons bok somdannet grunnlaget for det mindre sympatiske portrettet ispillefilmen The Passion of Ayn Rand fra 1999. Det skal innrømmesat disse to informantene er fiendtlige, og har blitt kritisertmed en viss rett, men de vil forbli blant kildene som sto hennenærmest. Om ikke annet bekreftes deres beskrivelse av egoismensapostel til stor del i James T. Bakers bok Ayn Rand (1987).Lutrede objektivister anklager også Chris Matthew SciabarrasAyn Rand: The Russian Radical (1995) for å gi en respektløsfremstilling. Som forventet tegnes vel så dystre portretter iJeff Walkers The Ayn Rand Cult (1998) og Gary Weiss’ Ayn Rand Nation:The Hidden Struggle for America’s Soul (2012) når disse kaster kritiske

7

blikk på omgangskretsen rundt matriarken og objektivismensvoksende innflytelse. De to første propre, fullvoksnebiografiene var egentlig Goddess of the Market: Ayn Rand and theConservative Right (2009) av Jennifer Burns og Ayn Rand and the WorldShe Made (2009) av Anne C. Heller, men selv med deres avmålteog nøytrale utgangspunkter tegner de alt annet enn etglansbilde av laissez-faire-kapitalismens grand dame.

Det er helt uimotståelig å sammenligne Nathaniel Brandensfremstilling av Rands psykopatologi med definisjoner på‘ondskap’, ikke minst slik vi f.eks. ser hos den kjentepsykiateren Morgan Scott Peck (1978; 1983) (for en kortoversikt, se «Evil», 6.1. «Is evil a useful term?», i Wikipedia:The free encyclopedia) – sammenfallet er slående. Og Rand kan på sinside godt ha funnet historisk støtte for å psykologisere ogbrutalisere tegningen av sin filosofiske motpart. Sværtnærliggende eksempler finner vi i så måte blant noen av dentyske romantikkens diktere, og det groveste hos nettopp saligeHeine:

Sannelig, hadde innbyggerne i Königsberg hatt en forutanelseom den fulle betydningen av hans tanker, ville de ha følt enlangt mer grufull frykt ved tilstedeværelsen av denne mannenenn ved synet av en bøddel, en bøddel som bare avrettermennesker. […] Men om Immanuel Kant, den store ødeleggeren itenkningens rike, langt overgikk Maximilian Robespierre iterrorisme, besatte han likhetstrekk med sistnevnte sominviterer til en sammenligning av de to mennene. (Heine 1860,s. 182 f.)

Dét den brutale Robespierre var i politikkens verden, var Kanti tenkningens rike. Men med Heines karikatur trer vi selvsagtut av «kjærligheten til visdom», slik vi også ville ha trådt utav filosofien gjennom å lese Rands objektivisme i lyset avhennes eventuelle psykopatologi. Ironisk nok har både Kant ogRand også fått diagnosen asbergers syndrom kastet på seg avivrige dilettanter i psykologifaget, men dersom diagnosenefaktisk er riktige, kan dét ikke forandre den filosofiskevurderingen av deres respektive arbeider. Å bli merket med

8

definisjoner av retardasjon, mental forstyrrelse, dårligkarakter eller ondskap, frarøver aldri noen en holdbarargumentasjon, like lite som en god og sterk støpninggaranterer forsvarlige påstander.

Men Rand skyter seg selv i foten enda mer spektakulært.Den strenge dommen over Kant kvalifiserer som psykologisering ihenhold til hennes egen definisjon: «Psykologisering består i åfordømme eller unnskylde bestemte personer på grunnlag av derespsykiske problemer, virkelige eller oppfunnet, i fravær aveller i strid med faktiske bevis» (1989, s. 24). Når Randhevder at «Kants filosofi er en systematisk rasjonalisering avalle store psykologiske laster», en «rasjonalisering av hatettil virkeligheten», «av hatet til fornuften» og «av følelsenesoverlegenhet» (1982b, s. 19, se ovenfor), trekker hun avvådeskuddet. Rasjonalisering er «et av de styggestepsykologiske fenomener» (1982c, s. 18), konstaterer hun videre,og utdyper:

Rasjonalisering er et skalkeskjul, en prosess for å gi ensfølelser en falsk identitet, for å gi dem falske forklaringerog begrunnelser – for å skjule ens motiver, ikke bare fraandre, men først og fremst fra seg selv. Prisen forrasjonalisering er hindringen, forvrengningen og, til slutt,ødeleggelsen av ens kognitive evner. Rasjonalisering er ikkeen prosess av å oppfatte virkeligheten, men forsøket på å fåvirkeligheten til å passe ens følelser. (Rand 1982c, s. 18)

Rand fordømmer åpenbart Kants filosofi for å springe ut avpatologi, uten faktiske bevis. Desto mer forunderlig er det atRand ikke ser hvordan hun selv synder mot filosofien med sineknivhugg mot Kants karakter.

Vakre sjeler

Graden av politisk og religiøs radikalisme synes å væreproporsjonal med styrken i en normativ interesse formentaliteter, og Rand ordner sitt univers nettopp i henhold tilsin sterke lidenskap for menneskers dyder. Sympatiene hennes

9

kan hjelpe oss å sette antipatien for Kant i et klargjørenderelieff. Rand beundret karakteren hos William Edward Hickman. I1927, nitten år gammel, sjokkerte han nasjonen ved å kidnappeog drepe en 12 år gammel jente, for deretter å partere liket oghånende oversende stykkene til politiet. I sine notatbøkerskriver Rand om ham: «Han hadde et briljant sinn, en romantisk,eventyrlysten, utålmodig sjel og en rak, kompromissløs, stoltkarakter» (1997, s. 38). Hun omtaler Hickman med uforbeholdenfascinasjon:

Det er det forbløffende bildet av en mann helt uten aktelsefor alt hva et samfunn holder hellig, og med en bevissthetsom bare er hans egen. En mann som virkelig står alene, ihandling og i sjel. (Rand 1997, s. 36)

Mobben kan ikke tilgi hans «enorme, eksplisitte egoisme»,klager Rand; saken mot Hickman «er mobbens morderiske trang tilå hevne dens sårede forfengelighet overfor en mann som våget åstå alene» (1997, s. 37). Hun finner bare én stor svakhet vedham: «En sterk mann kan til sist tråkke samfunnet under sineføtter. Den gutten var ikke sterk nok» (1997, s. 38).

Både Sciabarra (1998) og Burns (2009) mener Rands pasjonfor Hickman var en innlysende konsekvens av hennesbeskjeftigelse med Friedrich Nietzsche (1844-1900), selv om hunlangt senere skulle benekte all gjeld til den tyske filosofen.Om morderen skriver Rand: «Andre mennesker har ingen rett,intet tak, ingen tiltrekning eller innflytelse på ham. […] Iden forstand har han den sanne, medfødte psykologien til etOvermenneske» (1997, s. 27). Det er ikke uttrykk for etungpikesvermeri, men er dypt ideologisk motivert. Hun strekkerkjølen til en roman, og omrisset av hovedpersonen er direkteinspirert av Hickman:

Han viser hvor umulig det er for en genuint vakker sjel ålykkes i dag, for i alt moderne liv må man være en hykler,bøye seg og tolerere. Denne gutten ønsket å bestemme og slåi stykker ting og mennesker han ikke godtok. (Rand 1997, s.27)

10

Også Rand ser Hickmans degenererte side. Derfor vil hun gi sinromanfigur mer av hans gode karaktertrekk: «Mye dypere, myemer. En Hickman med et formål. Det er riktigere å si atmodellen ikke er Hickman, med dét Hickman antydet for meg»(1997, s. 27), noterer hun. Rand fullførte aldri romanen, meninspirasjonen fra overmennesket Hickman kommer like fullt tiluttrykk gjennom hele hennes forfatterskap.

I Howard Roark, heltekarakteren i The Fountainhead,gjenkjenner vi en drapsmann og et randiansk ideal. Rand selvfikserer bildet: «[H]an var født uten evne til å ta hensyn tilandre», han «forstår ikke enn si oppfatter instinktet for åbøye og underkaste seg. Hele hans evne til ærbødighet er rettetmot ham selv» (Peikoff 1993, s. 732). Denne arkitekten,tilsynelatende med en udiagnostisert personlighetsforstyrrelse,sprenger en offentlig bygning i luften av ulike fullstendigegoistiske og innfløkte, estetiske grunner. For de fleste avoss synes han åpenbart også å gjennomføre en voldtekt, men forRand er det bare røff kjærlighet (1995, s. 282). Og hvem erJohn Galt i Atlas Shrugged? For sine motstandere er han «denondeste skapning som noensinne har eksistert» (1996, s. 652);for Rand et alter ego. På et uspesifisert historisk tidspunkt iet alternativt dystopisk USA er Galt den vakre sjelen somlegger planen for å reise en ny liberalistisk verdensordenfrigjort fra massenes middelmådighet og statsmaktensinnblanding. Statens fremste oppgaver er å beskytte menneskerfra fysisk vold og trygge privat eiendom, og alt som trengs erhæren, politiet og domstolene, mener mesterhjernen (1996, s.973). Drømmen er et meritokratisk Utopia, støttet på råindividualistisk moral og en besvergelse egnet som bumpersticker: «Jeg sverger ved mitt liv og min kjærlighet til det atjeg aldri vil leve for noen annens skyld, eller be noen annenleve for min» (1996, s. 670 f., 979). Først, imidlertid, vilikke Galt bare ha slukket lyset i øynene på en 12-åring, men ihele verden: «Han gikk til vinduet og pekte mot byensskyskrapere. Han sa at vi måtte slukke verdens lys, og når vi

11

ville se New Yorks lys gå ut, ville vi vite at jobben vår ergjort» (1996, s. 703). En Hickman med et formål. Dypere og mer.

Forunderlig nok hevder Rand, som Galt, å fremme en ikke-aggressiv filosofi (se f.eks. 1996, s. 936 f.; 1961, s. 133;1964, s. 32, 108; 1966, s. 10, 15), men det heter like snart atman også er forpliktet på gjengjeldelse: «Alle grunnene somgjør initieringen av fysisk makt til et onde gjør dengjengjeldende bruken av fysisk makt til et moralsk imperativ»(1964, s. 108; se også 1996, s. 937). Slik kan Rand fylle AtlasShrugged med alle sine formålsrettede, hickmanske karakterer.Under Galts førerskap legger en ekstremt privilegert gruppe avfinansfyrster, industriherrer, entreprenører og kunstnere nedall sin virksomhet som følge av samfunnets maktmisbruk av dem(!), og finner det rettferdiggjort å gjennomføre en rekketerroraksjoner. Det uttalte målet er å «stoppe verdens motor»(1996, s. 617), og radere ut tosker og kollektivister.Terroristene har ikke minst til disposisjon en flåte avpiratskip som brukes for å konfiskere eller senke skip medhumanitær nødhjelp til et kriserammet Europa – en flåte forøvrig ledet av den kjekke nordmannen Ragnar Danneskjöld, sønnav den katolske erkebiskopen (!). Opprørerne morer seg overderes angrep på infrastrukturene, mens de rammede sulter ogfryser i hjel. Francisco d'Anconia, en søramerikansk gruveeierog milliardær, skyter metodisk streikende arbeidere fra et takmed stor dyktighet; han blir med «avsondret, upersonlig glede»observert av den selvgjorte stålmagnaten Hank Rearden (1996, s.911 ff.). Kanskje mest slående er scenen der Dagny Taggart,baronesse og jernbaneentreprenør, «rolig og upersonlig»henretter en ung soldat med et skudd i hjertet etter en langdiskusjon med ham (1996, s. 1051). Vi kunne ha nevnt mer. Ogalt med Galt som bakmann.

Rand gjemmer seg ikke bak dét faktum at hennes opus magnumer en roman. Slett ikke. Den spiller tvert imot enprogrammatisk rolle. «På spørsmål om hvorfor mennesket ikke eret offerdyr og hvorfor hjelp til andre ikke er dets moralskeplikt, henviser jeg dere til Atlas Shrugged», informerer huneksempelvis (1964, s. 30). Faktisk synes hennes forhold til

12

realpolitikk å være dypt fundert i fiksjonen, snarere ennomvendt. I Atlas Shrugged skriver hun om seg selv:

Jeg har alltid levd i henhold til filosofien jeg presentereri mine bøker – og det har fungert for meg, slik det fungertefor mine karakterer. Det konkrete er forskjellig,abstraksjonene er de samme. (Rand 1996, s. 1070)

I 1971 kunne vi lese dette:

Dersom jeg, på det positive grunnlaget av min filosofi, kantillates å uttrykke en negativ betraktning, som en konsekvensog en sidesak, vil jeg parafrasere Ragnar Danneskjöld i AtlasShrugged og si: «Jeg har valgt et spesialoppdrag for megselv. Jeg forfølger en mann jeg vil tilintetgjøre. Han dødefor 167 år siden, men før det siste spor av ham er utslettetfra menneskenes sinn, vil vi ikke ha en skikkelig verden åleve i. (Hvilken mann?) Immanuel Kant.» (Rand 1982e, s. 1090)

En bokføring av Rands karakterforbilder bidrar til åanskueliggjøre hennes ubarmhjertige, dydsetiske rasjonale, ogdet hjelper oss til å forstå den aggressive avvisningen avKant. Men i sin forfølgelse gjør hun store kompromisser medvirkeligheten. La oss først ta en kikk på Rands oppfatning avKant i etikken og dernest i metafysikken.

Etikken opp ned

Med sitt ideologiske utgangspunkt snur Rand tradisjonell etikkpå hodet; altruisme er umoralsk og egoisme moralsk. Hun leggerikke fingrene imellom her heller:

Kapitalisme og altruisme er uforenlige; de er filosofiskemotsetninger; de kan ikke leve side om side i det sammemennesket eller i det samme samfunnet. […] valget erkrystallklart: enten en ny moral av rasjonell egeninteresse,med dens resultat av frihet, rettferdighet, fremskritt ogmenneskets lykke på jorden – eller en opprinnelig altruistiskmoral, med dens resultat av slaveri, rå makt, stilleståendeterror og offerovner. (Rand 1961, s. 45)

13

Altruisme er «moralsk kannibalisme», hevder hun (1964, s. 22,82). Den kraftige kosten er eksotisk, men Rands utgangspunkt erenkelt nok: «[M]enneskets fornuft er dets moralske evne» (1996,s. 931).

Etikken hos Kant, derimot, var bare mulig ved at han«lukket filosofiens dør for fornuften», og åpnet den for «enfølelse, som en bestemt fornemmelse av plikt» (1961, s. 25),mener hun. Rand langer ut mot den store «hateren»:

Hva angår Kants versjon av moral, passet den for den typenzombier som skulle bebo den slags [kantiansk] univers: denbesto av total, ynkelig uselviskhet. En handling er moralsk,sa Kant, bare hvis man ikke har noe ønske om å utføre den,men utfører den ut fra en følelse av plikt og uten å dra noenfordel av den av noe slag, verken materielt eller åndelig; enfordel ødelegger den moralske verdien av en handling.(Dermed, hvis man ikke har noe ønske om å være ond, kan manikke være god, hvis man har, kan man.) (Rand 1961, s. 26)

Dét er hennes komprimerte fortolkning. Et annet sted heter det:

Erkeforsvareren av «plikt» er Immanuel Kant; han gikk så myelenger enn andre teoretikere at de til sammenlikning synesuskyldig velvillige. «Plikt», mener han, er dydens enestekrav; men dyd er ikke sin egen belønning: hvis en belønninger involvert, er den ikke lenger en dyd. Den eneste moralskemotivasjon, mener han, er hengivelse til plikten for pliktensskyld; bare en handling utelukkende motivert av en slikhengivelse er en moralsk handling (dvs. en handling utøvetuten noen anfektelse med «tilbøyelighet» [lyst] elleregeninteresse). (Rand 1982b, s. 96)

Å hevde dette om Kants moralfilosofi er, som vi fort vil se,bare mulig om man ikke har lest den.

Kant er selvsagt ikke fremmed for at handlinger som gjøresav plikt samtidig kan gjøres av lyst eller nytte. Når han skalgi begrepet ‘plikt’ en bestemmelse i Grundlegung zur Metaphysik derSitten (1785) gjør han til og med et poeng av at det i mange

14

tilfeller kan være vanskelig å skille plikt fra personligeinteresser:

Her omgår jeg alle handlinger som allerede er oppfattet sommotsatte av plikt, selv om de kan være nyttige for et ogannet formål; for i deres tilfelle reises aldri spørsmålet omde kan ha blitt utført av plikt, siden de sågar kan være ikonflikt med den. Jeg setter også til side handlinger somvirkelig er pliktmessig, men som mennesker ikke har noentilbøyelighet til umiddelbart og som de fremdeles utøver fordide er drevet til å gjøre det gjennom en annen tilbøyelighet.For i dette tilfellet er det lett å skille mellom enpliktmessig handling som er gjort av plikt eller av egenkjærlighensikt. Det er mye vanskeligere å merke seg dette skilletnår en handling er pliktmessig og subjektet dessuten har enumiddelbar tilbøyelighet til det. (Kant 1911b, s. 397)

Kant ser at vi i vårt jag etter å oppfylle våre snevretilbøyeligheter ofte glemmer vår fremste plikt, som også er vårfremste egeninteresse. Se hva han skriver:

Å sikre sin egen lykksalighet er en plikt (i det minsteindirekte), for en manglende tilfredshet med sin tilstand,under presset av mange bekymringer og blant udekkede behov,kan lett bli en stor fristelse til overtredelse av plikten. (Kant 1911b,s. 399; se også 1934, s. 216 f.)

Det er altså bare tøv at plikten må stå i motsetning tilpersonlig nytte eller lykke hos Kant.

Dersom Rand hadde rett i sin utlegning av Kant, ville etpliktoppfyllende, moralsk liv også være påtvunget oss oggrunnleggende ufritt, men han knytter nettopp moralen tilfrihet. «Det er bare én medfødt rett», konstaterer Kant: Frihet(1914, s. 237). Frihet betyr å følge våre egne rasjonelleprinsipper, og ikke våre umiddelbare emosjoner, våre lyster ogtilbøyeligheter – det betyr å følge vår egen lovgivning, og åhandle etter maksimer som vi ønsker skal være universelle lover(1911b, s. 230 ff.; 1913, s. 28 f.). Å være fri er derfor åvære moralsk. Et gjennomgangstema i Kants Kritik der praktischen

15

Vernunft (1788) er at vi ikke kan forklare eller bevise frivilje, vi kan bare anta den og avvise innvendinger mot den (sef.eks. 1913, s. 72). Vi vet at vi er frie nettopp fordi vierkjenner at vi har plikter. Moralen lærer oss at vi er frie,mens friheten lærer oss at vi eksisterer i en intelligibelverden (1913, s. 44). Dette er grunnlaget for verdigheten tilenkeltmennesket som et formål i seg selv. I diametralmotsetning til Rands påstander, hviler Kants etikk på engrunnleggende rasjonell bevissthet.

Metafysikken bak frem

For Rand er etikken nært knyttet til metafysikken. Mennesketsmoralske evne er identisk med fornuften, fornuften er koblingentil virkeligheten, og virkeligheten eksisterer som et objektivtabsolutt. Å velge fornuften er å velge virkeligheten og livet.Det er på denne bakgrunnen Galt, Rands annet jeg, støter ibasunen: «Min moral, fornuftens moral, er inneholdt i et enkeltaksiom: eksistensen eksisterer – og i et enkelt valg: å leve»(1996, s. 932). Det er således med tilsynelatende vantro atRand beskriver Kants metafysikk – vi kan la henne tale selv:

Den «fenomenale» verden, sa Kant, er ikke virkelig:virkeligheten, slik den oppfattes av menneskets sinn er enforvrengning. Denne forvrengende mekanismen er mennesketsbegrepsevne: menneskets grunnleggende begreper (slik som tid,rom, eksistens) er ikke avledet fra erfaring ellervirkelighet, men kommer fra et automatisk system av filtre idets bevissthet (kalt «kategorier» og «anskuelsesformer») somtvinger sine egne mønstre på persepsjonen av den ytre verdenog gjør mennesket ute av stand til å oppfatte den på noenannen måte enn slik det faktisk oppfatter den. Det beviser,sa Kant, at menneskets begreper kun er en illusjon, men enkollektiv illusjon som ingen har makt til å unnslippe. Derforer fornuften og vitenskapen «begrenset», sa Kant; de ergyldige bare så lenge de behandler denne verden, med enpermanent, predeterminert kollektiv illusjon […], men de ermaktesløse i håndteringen av de fundamentale metafysiskeeksistensspørsmålene som hører til den «noumenale» verden […]

16

[som] er uerkjennbar; [men] det er en verden av «virkelig»virkelighet, «høyere» sannhet og «ting i seg selv» eller«ting som de er» – som betyr ting slik de ikke er oppfattet avmennesket.

[…] Hans argumentasjon går, i all hovedsak, slik:mennesket er begrenset til en bevissthet av en særskiltnatur, som oppfatter gjennom bestemte midler og ingen andre,derfor er dets bevissthet ikke gyldig; mennesket er blindtfordi det har øyne – døvt fordi det har ører – forledet fordidet har et sinn – og tingene det oppfatter eksisterer ikkefordi det oppfatter dem. (Rand 1961, s. 25 f.)

Det er viktig å merke seg at Rand her ikke siterer Kantdirekte, men kun gir sin egen fortettede fortolkning. Og slikhun tegner opp hans metafysikk, er det virkelig ikke vanskeligå dele hennes bestyrtelse.

Men leseren som ikke har embetseksamen i transcendentalidealisme ulmer kanskje innvendig med et påtrengende spørsmål:Har Rand her virkelig gjengitt Kant korrekt? Selvfølgelig ikke.Kant er imidlertid krevende, og når Rand i så liten gradforholder seg direkte til hans tekster og unngår å sitere ham,så må jo vi gjøre det til en viss grad. Resten av dettekapittelet må derfor bli nokså tungt. Men det er ingen storulykke om du ikke får med deg alt. Det sentrale er egentligbare at det for Kant slett ikke finnes noen «høyerevirkelighet» av «ting i seg selv» bakenfor vår erfaring avverden.

La oss skjære til kjernen så fort vi kan. For at vitenskal oppstå kreves to ting, mener Kant: den empiriskesanseanskuelsen og en (transcendental) begrepsmessiggrunnstruktur. Dvs., for at noe skal tre frem for oss somerfaring må våre sansninger settes i tid og rom(anskuelsesformene), og samtidig ordnes gjennom et system avgrunnbegreper i vår forstand (forstandskategoriene: enhet,flerhet, allhet, virkelighet, negasjon, begrensning,fellesskap, substans, kausalitet, mulighet/umulighet,væren/ikke-væren og nødvendighet). Alt dette ligger i selvebevissthetens struktur. Slik konstitueres et fenomen for oss,

17

slik kommer det til erkjennelse. Vi kan aldri direkte erfareobjektets «noumenon», «tingen-i-seg-selv», utenfor vårterkjennelsesapparat. På denne bakgrunnen skriver Kant iProlegomena (1783):

[…] det er ting som er gitt oss som objekter som liggerutenfor våre sanser, men hva de kan være i seg selv, vet viingenting om, vi kjenner bare deres tilsynekomst, dvs.forestillingene som de bevirker i oss ved å påvirke våresanser. (Kant 1911a, s. 289, § 13, Anm. II)

Denne og lignende formuleringer har imidlertid lagt grunnen foren såkalt «to-verdens-interpretasjon» av Kant. Mange harsåledes ment, i ulike varianter, at for Kant er vår erfaring avverden sekundær og illusorisk, og den egentlige, primærevirkeligheten er en verden av ting-i-seg-selv utenfor vårrekkevidde. Det er denne interpretasjonen Rand så ensidig ogaggressivt støtter seg på. Vi hører aldri fra henne at denkantianske doktrinen om ting-i-seg-selv har blitt heftigdebattert siden Kants hovedverk Kritik der reinen Vernunft utkom i1781 (rev. utg. 1787). Ikke desto mindre har Kant-spesialistenefor lengst brakt «to-verdens-interpretasjonen» på defensiven.Det er derfor sørgelig å se hvor ofte «das Ding an sich» fremdelesblir misforstått, for Kant er heller ikke så utydelig på dettepunktet som noen vil ha det til.

Vi kan hente Kants Opus Postumum fra bokhyllen, hans storeetterlatte manuskript. Det ble, interessant nok, ikke letttilgjengelig for offentligheten – i alle fall ikke i sin helhet– før i 1938. Her utdyper og presiserer Kant sin kritiskefilosofi i en rekke viktige anliggender der fortolkerne harvirvlet opp spørsmål og gjerne gjort sine feiltolkninger. HaddeRand grepet muligheten kunne hun ha notert seg at tingen-i-seg-selv ikke kan forstås som noe uavhengig av relasjonen tilfenomenet, uavhengig av sitt correlatum:

Tingens correlatum i tilsynekomsten er tingen i seg selv […].Begrepet om en ting i seg (ens per se) springer bare ut av ettidligere gitt [begrep], nemlig objektet i tilsynekomsten,

18

derfor [ut av] en relasjon der objektet er betraktet somforhold, og sågar som et negativt forhold. (Kant 1938, s.412)

Tingen-i-seg-selv (das Ding an sich selbst) er for Kant bare etrelasjonelt og negativt begrep. Han gjør en viktig distinksjonmellom tingen-i-seg-selv og fenomenet: «[B]egrepsforskjellenmellom en ting i seg og en i tilsynekomsten er ikke objektiv,men kun subjektiv» (1938, s. 26). Denne forskjellen er ideell,den er altså tenkt, ikke reell:

[…] forestillingen av objektene i tilsynekomsten og deresforskjell fra tingene i seg er ikke en forskjell fraobjektene som ting i seg, men er bare en vitenskapelig(ideal) forskjell for subjektet, ikke for objektet. (Kant1938, s. 74)

Forskjellen mellom erfaringsobjektet som fenomen og som ting-i-seg-selv er derfor ikke en ontologisk forskjell, den er ikkeannet enn forskjellige perspektiver på objektet: «[T]ingen iseg = X er ikke et annet objekt, men bare et annet standpunkt,nemlig det negative, som det samme objektet betraktes fra»(1938, s. 42). Det er bare en annen betraktningsmåte: «Objekteti seg selv = x er sanseobjektet i seg selv, ikke som et annetobjekt, men som en annen forestillingsmåte [Vorstellungsart]»(1938, s. 414). Rand tar følgelig feil når hun fremstillerforskjellen mellom tingen-i-seg-selv og fenomenet som enobjektiv differanse mellom to ulike objekter eller to ulikeverdener hos Kant – det handler derimot om to ulike former forbetraktning.

Flere ganger karakteriserer Kant tingen-i-seg-selv som etrent tankeobjekt: «Tingen i seg er en tanketing [Gedankending](ens rationis) som binder sammen dette mangfoldige hele til enenhet gjennom hvilket subjektet konstituerer seg selv» (1938,s. 414; se også s. 420). Han skriver at tingen-i-seg-selv ikkeer annet enn «posisjonen til en tanketing» (1938, s. 31). Andresteder refererer han til tingen-i-seg-selv som et prinsipp:

19

Distinksjonen mellom det såkalte objektet i seg og denmotsatte tingen i tilsynekomsten (phaenomenon adversusnoumenon), betyr ikke at en virkelig ting står i motsetningtil sanseobjektet, men at en = x bare er prinsippet om at detikke er noe empirisk i det som besitter de bestemmendemulighetsbetingelsene for erfaring. (Kant 1938, s. 24; seogså s. 33 og 34)

Tingen-i-seg-selv er en handling i forstanden: «Det er ikkeobjectum noumenon, men forstandens akt, som gjør sanseanskuelsensobjekt til rent fenomen og som er det intelligible objektet»(1938, s. 415). Tingen-i-seg-selv eksisterer med andre ord ikkeutenfor vår forstand. Til fenomenet (phaenomenom), sier Kant,korresponderer «dets motsetning (noumenon), ikke som enbestemt ting, men som en forstandsakt = x […] som utenforforstanden slett ikke er annet enn et rent objekt overhodet ogbare er i subjektet selv» (1938, s. 94). Vi kan derfor ikkeskille tingen-i-seg-selv fra subjektet: «[S]ubjektet er hertingen i seg fordi det inneholder spontanitet. Tilsynekomstener mottagelighet» (1938, s. 414 f.). Eller som han også sier:«[T]ingen i seg er subjektet som jeg gjør til objekt» (1938, s.412). Tingen-i-seg-selv konstitueres i subjektet selv, i etkonstruktivt subjekt som gjennom sin erkjennelse av verden gjørseg selv til gjenstand. Tingen-i-seg-selv er utvilsomtutilgjengelig for vår sanseanskuelse, men er per definisjontilgjengelig som en tanke.

Selvsagt understreker Kant også i Kritik der reinen Vernunft attingen-i-seg-selv ikke på noen måte kan være en «virkelighet».Begrepet om «virkelighet» kan bare brukes om det sanseligedomenet (tid og rom), dvs. om fenomenet: «[S]elv begrepene omvirkelighet, substans, kausalitet, ja sågar eksistensensnødvendighet, mister alle mening og er å forstå som tomme orduten noe innhold når jeg våger meg utenfor sansefeltet» (1904,s. 447 f., B707/A679; se også s. 231, B344/A288). Vårterkjennelsesapparat er ikke et filter for virkeligheten, menforutsetningen for objektiv oppfattelse. Det er ingenvirkelighet bakenfor fenomenene. Kant advarer derfor eksplisittmot at den fysiske verden utlegges som et illusorisk slør (se

20

f.eks. 1904, s. 71 n., B69-70 n.; 1911a, s. 314 ff., § 32). IKritik der reinen Vernunft snakker Kant naturligvis også omforskjellen mellom «to ulike standpunkter», «synspunkter» ellerto «betydninger», og mener selv at han «ikke har feilet i åfremvise objektet i en tofoldig betydning, nemlig som tilsynekomsteller som ting i seg selv» (1904, s. 17, Bxxvii). Forskjellenmellom de to synspunktene er bare to sider ved objektetstilsynekomst (1904, s. 63, B55/A38). Vår sanseanskuelsebetrakter ting som fenomener, og fornuften betrakter dem i segselv – «dvs. uten å ta hensyn til beskaffenheten av vårsanselighet» (1904, s. 56, B44/A28).

Tingen-i-seg-selv er bare som om (als ob), dvs. som omtingen er i seg selv – den er derfor bare en talemåte (1904, s.449, B709/A681). Ting-i-seg-selv handler altså om en bestemtmåte å betrakte noe på. Kant snakker om «Ding an sich» eller «Ding ansich selbst», men det egentlig korrekte og fullstendige uttrykket,som han jo også bruker noen ganger, er «Ding an sich selbst betrachtet»(se f.eks. 1904, s. 177, B251/A206; s. 212, B312/A256; s. 252,B381/A324). Kant har åpenbart funnet det bekvemt å utelateselbst betrachtet, men det er muligens også hovedgrunnen til degrove misforståelsene omkring hans «Ding an sich»-doktrine; vedå bruke «Ding an sich» utenfor sin kontekst har mindrepietetsfulle kommentatorer, og deres lesere, endt opp med åoppfatte den som en virkelig «ting».

«Filosofen» Ayn Rand

For alle som har arbeidet seriøst med Kants filosofi, uansettom man støtter den eller ikke, burde Rands fremstilling fremståsom en ren travesti. Selv for flere av hennes mer belestekorgutter gjør den også dét! Ikke minst våget Georg V. Walsh,professor i filosofi og selverklært objektivist, å kastekritisk lys på randianernes åpenbare tilkortkommenheter ipresentasjonen av den gamle balteren. I 1992 oppsummerte handet slik for tilhørerne i Ayn Rand Society:

21

Denne behandlingen av Kant har ansporet mye kritikk isamtiden. Mange kritikere, spesielt blant klassiskeliberalere og libertarianere, har påpekt at objektivisteroverser Kants forsvar av fri vilje, hans vektlegging avprinsipiell adferd, hans doktrine om at alle mennesker er etformål i seg selv, hans offentlige støtte tilopplysningstidens kamp mot den absolutte staten ogekklesiastisisme [formalistisk og skinnhellighøykirkelighet], hans støtte til et i hovedsak liberaltrettssystem og lovstyre, hans forsvar for den privateeiendommens hellighet – alt er poenger som, slik det blirsagt, fortjener applaus fra alle sanne venner av rasjonalitetog frihet. Fra begynnelsen av har disse kritikernekarakterisert Rands syn på Kant som ignorant og uverdig ådiskutere. (Walsh 2000, s. 71 f.)

Rand har ikke bare – med en fullstendig fordreid Kant sombakgrunn – tegnet et komplett vrengebilde av vår idé- ogkulturhistorie, men mye i kantianismen burde faktisk tale tilrandianernes kresne idealer!

I sin iver etter å forsvare Rand møter objektivistene istedet kritikken, slik også Walsh (2000, s. 72) observerte, medet selsomt standardsvar: For det første vil de gjerne skillemellom det essensielle i Kants tenkning og det som bare erinnflytelse fra opplysningstiden (!); for det andre vil dehevde at de nevnte enkeltelementene hos Kant må forstås i lysetav hele hans filosofi, for dermed antar de langt mindreprisverdige betydninger enn de først syntes å ha (!). Vi kanforøvrig konstatere at når randianerne tar for seg Kantsfilosofi, tenderer de til å støtte seg på gamle, negativemisrepresentasjoner av den, heller enn å sitere ham direkte. Påden annen side er det merkelig når vi fra objektivistene hørerhvordan Kant, ved å gjenspeile samtidens sedvane, støter vårmoderne sensibilitet med sin rasisme, homofobi og misogyni.Rand gjenspeiler selv syttenhundretallet ved bl.a. å hevde atde amerikanske urinnvånerne fortjener å fratas sine landområder(2005, s. 102 ff.), at arabere er «nesten fullstendig primitivevillmenn» (Donahue 1979), gjennom å anse homoseksualitet som«umoralsk» og «motbydelig» (1971), ved å bedyre at feminismen

22

er en «falsk» sak (Donahue 1979), og at kvinner ideelt sett er«heltedyrkere» som burde underkaste seg storslagne menn (1989,s. 268)! Her vil objektivistene gjerne ile til og bekrefteRands inkonsistenser, ved å minne om at hun i andresammenhenger motsatte seg all rasisme som den verste form forkollektivisme, at hun forsvarte vern av homoseksuelle motdiskriminering, og at Rand selv og hennes romanfigur DagnyTaggart er eksempler på sterke, uavhengige kvinner.Objektivistene trekker også velvillig frem de utiltalendeservile og reaksjonære trekkene ved Kants politiske filosofi,men det blir ikke mindre underlig når deres svar på dem erRands elitistiske industri-føydalisme.

Utenfor akademia, spesielt i USA, blir Rand ofte omtaltsom filosof, og gjerne i samme åndedrag som tungvektereinnenfor faget. Det fant hun selv helt naturlig. Men Rand kunneikke henge noe vektig akademisk diplom på veggen. I filosofienvar hun etter alle faglige mål en amatør, i beste fall ensofist, slik Aristoteles, hennes eget store filosofiskeforbilde, forstår termen. Hennes oppgjør med kantianismengjennom drapsforsøket på Kants karakter er et åpenbart symptom.Den sitatglade fremstillingsformen i det foregående harforhåpentlig også bidratt til å illustrere den storeforskjellen i evne til abstraksjon og presisjon mellom de to.Rand var først og fremst ideologisk drevet, ikke filosofiskeller vitenskapelig – ikke engang kunstnerisk, hevder jo ogsånoen. Hun demonstrerer ingen glødende intellektuellnysgjerrighet eller kjølige akademiske dyder. Nathaniel Brandenfastslår at «hun gjorde svært få anstrengelser for å forstånoen andres intellektuelle kontekst» (1989, s. 41). Et annetsted skriver han:

[…] hun var ikke en samvittighetsfull kjenner avfilosofihistorien. Langt derifra; i vårt forhold gjennomatten år, kan jeg ikke erindre en eneste bok om filosofi hunleste fra perm til perm. Hun skummet, hun leste sammendrag ogdestillasjoner, og hun støttet seg på referater fra sinemedarbeidere […]. (N. Branden 1989, s. 248)

23

Det merkes. Filosofiprofessor John Hospers, én gang en avhennes nære samtalepartnere, sa det slik: «Jeg innså at Aynnesten ikke leste filosofi i det hele tatt. Og jeg bleoverrasket hvor mye filosofi hun kunne generere ‘for egenmaskin’, uten å konsultere noen kilder» (1990, s. 47).

Likevel, selvsagt, forsøker Rand å forføre oss:

Du kan […] finne det vanskelig å tro at noen kunne forfektede tingene som Kant forfekter. Om du tviler på det, foreslårjeg at du slår opp i de oppgitte referansene og leser deoriginale verkene. Forsøk ikke å rømme unna saken ved åtenke: «Å, Kant mente ikke dét!» Det gjorde han. (Rand 1982e,s. 1090)

Man må gjerne innvende at Rands grove kritikk av Kant ikke varment som en lærd eksegese, men heller som en polemikk ogmanifestasjon for hennes tilhengere. Imidlertid er det flereomstendigheter som tyder på at hun knapt leste Kant i det heletatt. La meg først bare minne om det åpenbare: Dersom definnes, burde det ha vært mulig for Rand å hente ett og annetsitat fra Kants tekster som faktisk bekreftet og befestethennes utlegning. Det gjorde hun ikke.

Dette leder oss umiddelbart til en annen omstendighetverdt å nevne: Rands bruk av hjemmelsmenn. Sciabarra (1995, s.153) mener Rands forfeilede lesning av Kant godt kan ha værthentet fra hennes filosofilærer i Russland, Nicholas O. Lossky.I et intervju i objektivisme-magasinet Full Context (Reedstrom1993) tilskriver den nevnte professor Walsh alle Randsmisoppfattelser andre sekundære kilder. Han nevner spesielt to.Den ene er den kjente tyske filosofen og aparte pessimistenArthur Schopenhauer (1788-1860), som brukte Kant som støtte forsitt syn på den fysiske verden som et illusorisk slør – selv omKant eksplisitt advarte mot en slik utlegning (se f.eks. 1904,s. 71 n., B69-70 n.; 1911a, s. 314 f., § 32). Den andre kilden,som Rand siterer i den andre utgaven av Introduction to ObjectivistEpistemology (1990, s. 80-81), er mer kuriøs: forelesningsrekken«Lectures on the Philosophy of Kant» publisert i 1856 avkantianeren Henry Longueville Mansel (1820-1871), oxfordfilosof

24

og senere domprost i St. Pauls i London. Denne tilsynelatendenokså tilfeldige informanten blir for Rand et eksempel pådisippelen som, i motsetning til mesterens «kveiler avforvirrende skvalder», evner å formulere seg klart: «[F]or åoppnå en viten om det virkelige, må vi gå ut av bevisstheten»(Mansel 1873, s. 171). Verken Schopenhauer eller Mansel harvunnet ry som Kant-fortolkere blant spesialistene – snareretvert imot. Når Rand ikke har brydd seg om å finne bedrehjelpere for sin forståelse, har vi all grunn til å væremistenksomme. I sin ideologiske iver synes hun å svikte singrunnleggende dyd: tenkningen, med alt hva den innebærer. Deter ille nok, men det blir verre.

Mange har rettet pekefingeren mot de grovetilkortkommenhetene i Rands forståelse av Kant. Det er altsåingenting oppsiktsvekkende ved dét, men ettersom vi konstatererhennes store og voksende innflytelse er det verdt å minne om,og utdype, disse påfallende svakhetene. Likevel er det ingen,så vidt meg bekjent, som tidligere har påpekt hvordan Rand, medsine slette utlegninger, uforvarende setter sitt aller mørkestemerke på seg selv. Det er bemerkelsesverdig. Se hva hun skriveri Atlas Shrugged:

Tenkning er menneskets eneste grunnleggende dyd, fra hvilketalt det andre springer ut. Og dets grunnleggende last, kildentil all dets ondskap, er den navnløse akten som dere allepraktiserer, men strever for aldri å innrømme: akten å hviskeut, den ønskede opphevelsen av ens bevissthet, vegringen motå tenke – ikke blindhet, men vegringen mot å se; ikkeuvitenhet, men vegringen mot å vite. Det er akten åavfokusere sinnet ditt og frembringe en indre tåke for åunnslippe dømmekraftens ansvar […]. (Rand 1996, s. 931)

Capitalism: The Unknown Ideal gir oss mer:

Spredningen av ondskap er symptomet på et vakuum. Hver gangondskapen vinner, er det bare gjennom unnlatelser: gjennomden moralske svikten til dem som unngår det faktum at detaldri kan gjøres kompromisser med grunnleggende prinsipper.(Rand 1966, s. 149)

25

Slik avslører objektivismens alma mater seg selv som «ond» – omvi skal ta hennes egen definisjon av ondskap på alvor, vel ogmerke. For gjennom sine helt feilaktige, vrangvillige ogdilettantiske påstander om Kants misoppfatninger, unnlatelserog manglende vilje til sann erkjennelse, og om hans filosofisom «rasjonalisering av alle store psykologiske laster» (1982c,s. 19), gjør Rand seg skyldig i den «ondskapen» hun beskylderham for. Hun vegrer seg mot å tenke, se og vite, hun gjørnettopp utillatelige kompromisser med grunnleggende prinsipper!

Desto mer paradoksalt blir det når den libertarianskefilosofen Tibor R. Machan i boken Ayn Rand (2000) gir Kantbetegnelsen «Rand’s Moriarty». Det er vel snarere Rand som erKants Moriarty, vil nok mange bedyre. Den kriminellemesterhjernen møter døden når han i slagsmål med SherlockHolmes kastes ned i Reichenbachfossen (Conan Doyle 2006, s. 853f.) – vi kan i alle fall fastslå at Rands troverdighetforulykker i nærmøtet med hennes utpekte erkefiende.

*Alle oversettelser er gjort av forfatteren etteroriginalspråket.

Refererte kilder

Aristotle (1955). Aristotle in Twenty-Three Volumes, bind 3: On SophisticalRefutations, On Coming-to-be and Passing Away, On the Cosmos. Gre.-eng. E.S. Forster & J.D. Furley (overs.). Loeb ClassicalLibrary, 400. Cambridge (Mass.), London: HarvardUniversity Press.

Baker, J. T. (1987). Ayn Rand. Boston, Massachusetts: TwaynePublishers.

Branden, B. (1986). The Passion of Ayn Rand. Garden City, New York:Doubleday.

Branden, N. (1989). Judgement Day: My Years with Ayn Rand. Boston:Houghton Mifflin. (My Years with Ayn Rand, rev. utg. 1998)

26

Burns, J. (2009). Goddess of the Market: Ayn Rand and the ConservativeRight. New York: Oxford University Press.

Conan Doyle, Sir A. (2006) [1887-1927]. Sherlock Holmes: TheComplete Stories. London: Wordsworth Editions.

Donahue, P. (1979). The Donahue Show. TV-intervju. WLWD (nåWDTN). YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=vpPwJq9ybcE.

Heine, H. (1860) [1834]. Heinrich Heine’s Sämtliche Werke, bind 3: ZurGeschichte der Religion und Philosophie in Deutschland. Philadelphia:John Weik & Co.

Heller, A. C. (2009). Ayn Rand and the World She Made. New York:Doubleday.

Hospers, J. (1990, Sept.). Memoir, Part 2: Conversations WithAyn Rand. Liberty 4 (1): 42-52.

Isaksen, T. R. (2009). Stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen.Hjemmeside og blogg: http://konservativ.no/2009/10/it-usually-begins-with-ayn-rand/

Kant, I. (1904) [1787]. Kant’s gesammelte Schriften, bind 3: Kritik derreinen Vernunft. 2. opplag. Preußischen Akademie derWissenschaften. Berlin/Leipzig: Walter de Gruyter & Co.

Kant, I. (1911a) [1783]. Kant’s gesammelte Schriften, bind 4:Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik, die als Wissenschaft wirdauftreten können. Preußischen Akademie der Wissenschaften.Berlin/Leipzig: Walter de Gruyter & Co.

Kant, I. (1911b) [1785]. Kant’s gesammelte Schriften, bind 4:Grundlegung zur Metaphysik der Sitten. Preußischen Akademie derWissenschaften. Berlin/Leipzig: Walter de Gruyter & Co.

Kant, I. (1913) [1788]. Kant’s gesammelte Schriften, bind 5: Kritik derpraktischen Vernunft. Preußischen Akademie der Wissenschaften.Berlin/Leipzig: Walter de Gruyter & Co.

Kant, I. (1914) [1797]. Kant’s gesammelte Schriften, bind 6: DieMetaphysik der Sitten. Preußischen Akademie der Wissenschaften.Berlin/Leipzig: Walter de Gruyter & Co.

Kant, I. (1934). Kant’s gesammelte Schriften, bind 19: HandschriftlicherNachlaß Moralphilosophie, Rechtsphilosophie und ReligionsphilosophieInhaltsverzeichnis. Preußischen Akademie der Wissenschaften.Berlin/Leipzig: Walter de Gruyter & Co.

27

Kant, I. (1938). Kant’s gesammelte Schriften, bind 22: Opus Postumum.Zweite Hälfte. Preußischen Akademie der Wissenschaften.Berlin/Leipzig: Walter de Gruyter & Co.

Machan, T. R. (2000). Ayn Rand. New York: Peter Lang.Mansel, H. (1873). Lectures on the Philosophy of Kant. H.W.

Chandler (red.). Letters, Lectures and Reviews. London: JohnMurray.

Peikoff, L. (1993). Afterword. A. Rand The Fountainhead. NewYork: Plume.

Rand, A. (1936). We the Living. New York: Macmillan.Rand, A. (1938). Anthem. London: Cassell. (Norsk utg.: Høysang,

1984)Rand, A. (1943). The Fountainhead. Indianapolis: Bobbs-Merrill.

(Norske utg.: Kildens utspring, 1949/1982/1994/2005)Rand, A. (1961). For the New Intellectual. New York: Random House.Rand, A. (1964). The Virtue of Selfishness. New York: New American

Library.Rand, A. (1966). Capitalism: The Unknown Ideal. New York: New

American Library.Rand, A. (1971). The Moratorium on Brains. Ford Hall Forum

Lecture. MP3 download:http://www.aynrand.org/site/PageServer?pagename=reg_ar_moratorium.

Rand, A. (1982a) [1960]. Faith and Force: The Destroyers of theModern World. L. Peikoff (red.). Philosophy: Who Needs It.Indianapolis: Bobbs-Merrill.

Rand, A. (1982b) [1974]. Causality Versus Duty. L. Peikoff(red.) Philosophy: Who Needs It. Indianapolis: Bobbs-Merrill.

Rand, A. (1982c) [1974]. Philosophical Detection. L. Peikoff(red.) Philosophy: Who Needs It. Indianapolis: Bobbs-Merrill.

Rand, A. (1982e) [1971]. Brief Summary. The Objectivist: 1966-1971.Palo Alto: Palo Alto Book Service.

Rand, A. (1989) [1968]. About a Woman President. L. Peikoff(red.) The Voice of Reason. New York: Penguin.

Rand, A. (1989) [1971]. The Psychology of ‘Psychologizing’. L.Peikoff (red.) The Voice of Reason. New York: Penguin.

28

Rand, A. (1990) [1979]. Introduction to Objectivist Epistemology. Utv. 2.utg. H. Binswanger & L. Peikoff (red.). New York:Meridian.

Rand, A. (1995). Letters of Ayn Rand. Ed. M. Berliner. New York:Plume.

Rand, A. (1996) [1957]. Atlas Shrugged. 50th Anniversary Edition.New York: Signet. (Norske utg.: Den som beveger verden,2000/2010)

Rand, A. (1997). The Journals of Ayn Rand. D. Harriman (red.). NewYork: Plume.

Rand, A. (2005). Ayn Rand Answers: The Best of Her Q & A. R. Mayhew(red.). New York: New American Library.

Reedstrom, K. (1993, Nov.). Interview with George Walsh. FullContext 6.

Sciabarra, C. M. (1995). Ayn Rand: The Russian Radical. UniversityPark: Pennsylvania State University Press.

Sciabarra, C. M. (1998, fall). A Renaissance in RandScholarship. Reason Papers 23: 132–159.

Scott Peck, M. (1978). The Road Less Travelled: A New Psychology of Love,Traditional Values and Spiritual Growth. New York: Simon &Schuster.

Scott Peck, M. (1983). People of the Lie: The hope for healing human evil.New York: Simon & Schuster.

Walker, J. (1998). The Ayn Rand Cult. La Salle, Illinois: OpenCourt Publishing.

Walsh, G. V. (2000). Ayn Rand and the metaphysics of Kant. TheJournal of Ayn Rand Studies 2 (1): 69–103.

Weiss, G. (2012). Ayn Rand Nation: The Hidden Struggle for America’s Soul. New York: St. Martin’s.

Første gang publisert i Materialisten 1/2 2014, s. 97-123.

29