Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: Days of Blood and Starlight© 2012, Laini Taylor

Translated from the original edition of Little, Brown and Company,

New York, USA© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013

Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen

Omslagsdesign: Alison ImpeyTilrettelegging av design: Nic Oxby

Omslagsillustrasjon: © 2012 Cliff NielsenOmslagsfoto: © Marcus Luconi/Getty Images

Forfatterfoto: © Ali SmithSats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Minion 11,1/14,45 ptTrykk og innbinding: ScandBook

Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6

ISBN 978-82-8087-390-3

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling

og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven ellergjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings -

ansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Jim,ekstremt

ASTRAE

THISALENE RIKET (SERAFENES KEISERDØMME)

TIDLIGERE

HALKYONESJØEN

TIDLIG

ERE

FRILAN

D

DET SØRLIGE KONTINENTET

BEISTENES BUKT

ARANZU-SLETTENE

DOMPAP

ADELFA-FJELLENE

MARAZELÅSENE

BAKENFORLANDET

KYST-KJEDEN

KIRELVEN

GÅ

TEK

YST

EN

KAPP ARMASIN

KIRIN-

GROTTENE

LORAMENDI

FRILAND

SAB-

ØRKENEN

ÅNDE-SLØR

KARNEVAL-BUEN

Det var en gang en engel og en djevel som holdt et ønskebein mellom seg.

Dets knepp delte verden i to.

1. Piken på broen

Praha, tidlig i mai. Himmelen hang tung og grå over eventyrtak,og hele verden fulgte med. Satellitter var til og med blitt satt tilå overvåke Karlsbroen, i tilfelle … gjestene … vendte tilbake.Underlige ting hadde hendt i denne byen før, men ikke så under-lige. I hvert fall ikke etter at man kunne dokumentere slikt medvideoer. Eller melke det.

«Vær så snill og si at du må tisse.»«Hva? Nei. Nei, det må jeg ikke. Ikke spør engang.»«Å, kom igjen. Jeg ville ha gjort det selv om jeg kunne, men

det kan jeg ikke. Jeg er jente.»«Jeg vet det. Så urettferdig kan livet være. Uansett kommer

jeg ikke til å tisse på ekskjæresten til Karou for deg.»«Hva? Jeg hadde ikke tenkt å be deg om det.» Zuzana la an

sin mest fornuftige tone. «Jeg vil bare at du skal tisse i en ballong,så jeg kan slippe den ned på ham.»

«Å.» Mik lot som om han vurderte det i noe sånt som ett oget halvt sekund. «Nei.»

Zuzana slapp ut pusten med et tungt sukk. «Greit. Men duvet at han fortjener det.»

Skyteskiven deres sto tre meter foran dem og lot seg intervjuetil en internasjonal nyhetssending. Det var ikke hans første inter-vju. Zuzana hadde mistet tellingen. Det som gjorde dette spesielt

11

enerverende, var at han iscenesatte det på trappen foran by -gården Karou bodde i, som allerede hadde fått mer enn nokoppmerksomhet fra en bråte med politi- og sikkerhetsfolk utenat adressen trengte å bli smurt ut over tv-skjermene til Gud oghvermann.

Kaz var travelt opptatt med å skape seg et navn som eks -kjæresten til «Piken på broen», som Karou ble kalt i kjølvannetav det besynderlige opptrinnet som hadde rettet verdens øynemot Praha.

«Engler,» lød det stakkåndet fra nyhetsreporteren, som varung og pen, på sedvanlig katalogmodell-intervjuer-snikmorder-vis. «Hadde du noen anelse om dette?»

Kaz lo. Zuzana hadde forutsett det og lo falskt med ham. «Omat de virkelig er engler, mener du, eller om at kjæresten min harhavnet i dårlig selskap?»

«Ekskjæreste,» hveste Zuzana.«Jeg mener vel begge deler,» lo reporteren.«Nei, ingen av delene,» innrømmet Kaz. «Men det har alltid

vært noe mystisk ved Karou.»«Hvordan da?»«Altså, du vil ikke tro hvor hemmelighetsfull hun var. Jeg

mener, jeg vet ikke engang hvilket land hun kommer fra, ellerhva hun heter til etternavn, hvis hun i det hele tatt har noe etter-navn.»

«Og det plaget deg ikke?»«Nei, det var stilig. En vakker, mystisk jente? Hun hadde en

kniv i støvelen, og snakket alle mulige språk, og tegnet hele tidenmonstre i …»

Zuzana ropte: «Fortell om hvordan hun kastet deg gjennomvinduet!»

Kaz prøvde å ignorere henne, men reporteren hadde hørt det.«Er det sant? Ble du skadet?»

«Altså, det er ikke akkurat det beste som har skjedd meg.» Påmed den sjarmerende latteren. «Men jeg ble ikke skadet. Det var

12

vel egentlig min egen skyld. Jeg skremte henne. Det var ikkemeningen, men hun hadde vært i slåsskamp eller noe, og varskvetten. Hun var innsmurt med blod og sto barføtt i snøen.»

«Så fryktelig! Fortalte hun deg hva som hadde skjedd?»Zuzana ropte igjen. «Nei! For hun var opptatt med å slenge

ham gjennom vinduet!»«Det var faktisk en dør,» sa Kaz og kastet et blikk på Zuzana.

«Den døren der.»«Den der?» Reporteren var overbegeistret. Hun strakte ut en

hånd og rørte ved den som om den betydde noe – som om dennye ruten i en dør som en gang var blitt knust av at en dårligskuespiller var blitt kylt gjennom den, var et slags viktig symbolfor hele verden.

«Vær så snill?» sa Zuzana bedende til Mik. «Han står rettunder balkongen.» Hun hadde nøklene til Karous leilighet, noesom hadde gitt henne muligheten til å trylle bort venninnensskissebøker før etterforskerne fikk lagt beslag på dem. Karouhadde villet at hun skulle bo her, men akkurat nå var det, takketvære Kaz, for mye sirkus her til det. «Se.» Zuzana pekte opp. «Detvil dryppe rett ned på hodet hans. Du drakk jo så mye te …»

«Nei.»Reporteren bøyde seg nærmere Kaz. Konspiratorisk. «Hvor

er hun nå, da?»«Herregud,» mumlet Zuzana. «Som om han skulle vite det?

Som om han ikke har sagt det til de foregående tjuefem jour -nalistene fordi han har spart denne fantastisk hemmelige opp-lysningen bare til henne?»

Kaz trakk på skuldrene, der han sto på trappen. «Vi så det,alle sammen. Hun fløy sin vei.» Han ristet på hodet som om detikke var til å tro, og så rett inn i kameraet. Han var så mye kjek-kere enn han fortjente å være. Kaz fikk Zuzana til å ønske atskjønnhet var noe som kunne inndras ved dårlig oppførsel.«Hun fløy sin vei,» gjentok han, storøyd av tilgjort undring. Hangjennomførte disse intervjuene som om de var et skuespill: den

13

samme forestillingen om og om igjen, med bare små improvi-sasjoner, avhengig av spørsmålet. Det begynte å bli temmeliguttværet.

«Og du har ingen anelse om hvor hun kan ha dratt?»«Nei, hun dro hele tiden av gårde, forsvant i flere dager om

gangen. Hun fortalte aldri hvor hun hadde vært, men hun varalltid utslitt når hun kom tilbake.»

«Tror du hun kommer tilbake denne gangen?»«Jeg håper det.» Nok et inderlig blikk inn i kameralinsen. «Jeg

savner henne.»Zuzana stønnet som om hun hadde vondt. «Åååååååå, få ham

til å holde muuuunn.»Men Kaz holdt ikke munn. Han snudde seg tilbake mot

reporteren og sa: «Det eneste som er bra ved dette, er at jeg kanbruke det i arbeidet mitt. Lengselen, undringen. Det gir dybdetil rolletolkningene mine.» Med andre ord: Nok om Karou, nåsnakker vi om meg.

Reporteren var med på notene. «Så du er skuespiller,» kurrethun, og Zuzana holdt ikke ut lenger.

«Jeg går opp,» sa hun til Mik. «Bare hamstre blærete, du. Jegfår ordne opp selv.»

«Zuze, hva er det du …» utbrøt Mik, men hun strente alleredeav sted. Han fulgte etter.

Og da en rosa ballong tre minutter senere suste ned fra ovenog landet rett på Kazimirs hode, hadde han Mik å takke for atdet ikke var «blærete» han ble dynket med, men flaskevis medparfyme blandet med bakepulver, som var blitt til en deilig, klis-sete masse. Den filtret seg inn i håret hans og sved i øynene påham, og ansiktsuttrykket hans var kostelig. Dette visste Zuzana,for selv om intervjuet ikke ble sendt på direkten, valgte fjernsyns -kanalen å bruke klippet.

Igjen og igjen.Det var en seier, men den var hul, for når hun ringte til

Karous telefon – for sikkert 86 400de gang – kom hun rett til

14

telefonsvareren, og Zuzana visste at den var død. Hennes bestevenninne var forsvunnet, sannsynligvis inn i en annen verden, ogselv gjentatte visninger av en gispende Kaz innhyllet i parfyme -masse og rosa ballongbiter veide ikke opp for det.

Men tiss hadde helt klart gjort det.

2. Aske og engler

Himmelen over Usbekistan, den natten.Portalen var en flenge i luften. Vinden blåste gjennom den i

begge retninger, hveste som pust gjennom tenner, og der kant -ene gled fra hverandre, avdekket én verdens himmel en annens.Akiva så samspillet mellom stjernene langs snittet og gjorde segklar til å skjære igjennom. Bortenfor skimret stjernene overEretz, synlige-usynlige, synlige-usynlige, og han gjorde det sam -me. Det kom til å være vakter på den andre siden, og han vissteikke om han skulle vise seg for dem.

Hva ventet ham i hans egen verden?Hvis broren og søsteren hans hadde avslørt ham som en for-

ræder, ville vaktene pågripe ham umiddelbart – eller prøve ågjøre det. Akiva ville ikke tro at Hazael og Liraz kunne angi ham,men han kunne ikke glemme uttrykket deres da de skiltes: Liraz’raseri for sviket, Hazaels stille avsky.

Han kunne ikke risikere å bli tatt. Han ble hjemsøkt av etannet siste uttrykk, som var ferskere og sto klarere for ham.

Karou.For to dager siden hadde hun forlatt ham i Marokko. Blikket

hennes da hun så på ham over skulderen, var så fryktelig at hannesten skulle ønske at hun hadde drept ham i stedet. Sorgen hen-nes hadde ikke engang vært det verste. Det var håpet hennes,hennes trassige, misforståtte håp om at det han hadde fortalt

16

henne, ikke kunne stemme, når han visste med den reneste, mesthåpløse visshet at det gjorde det.

Kimærene var tilintetgjort. Familien hennes var død.På grunn av ham.Akivas fortvilelse var gnagende. Den jafset ham i seg, bit

for bit, og han kjente hvert eneste jafs – de sønderrivende ten-nene, den tarmvrengende sorgen, den umulige mareritt-i-våken- tilstand-sannheten om hva han hadde gjort. I dette øyeblikk stokan hende Karou til anklene i asken fra sitt eget folk, alene i desvarte ruinene etter Loramendi – eller enda verre, kanskje hunvar sammen med det vesenet, Razgut, som hadde ført henne tilbake til Eretz – og hva ville skje med henne?

Han burde ha fulgt etter dem. Karou skjønte det ikke. Denverdenen hun vendte tilbake til, var ikke den hun mintes. Hunville ikke finne noen hjelp eller lindring der – bare aske og engler.Serafenes kontrollposter var fullbemannet i Friland, og de enestegjenværende kimærene var lagt i lenker, drevet nordover avslave drivernes pisker. Hun ville bli sett – hvem kunne unngå å sehenne, med det lapisblå håret og det glidende, vingeløse svevet?Hun ville bli drept eller tatt til fange.

Akiva måtte finne henne før noen andre gjorde det.Razgut hadde hevdet at han visste om en portal, og gitt hva

han var – en av de falne – gjorde han sannsynligvis det. Akivahadde prøvd å spore opp de to, uten hell, og hadde til sjuende ogsist ikke annet valg enn å snu og fly mot portalen han selv haddegjenoppdaget: den han hadde fremfor seg nå. I løpet av den tidenhan hadde kastet bort på å sveve over hav og fjell, kunne hva somhelst ha skjedd.

Han bestemte seg for usynlighet. Tienden var enkel. Magi varikke gratis; prisen var smerte, som Akivas gamle skade ga hamrikelig tilgang til. Det var en enkel sak for ham å ta den og bytteden mot den mengden magi han trengte for å viske seg selv bortfra luften.

Og så dro han hjem.

17

Landskapet forandret seg nesten umerkelig. Fjellene her varikke så forskjellige fra fjellene der, selv om lysene fra Samarkandhadde glitret i det fjerne i menneskeverdenen. Her var det ingenby, bare et utkikkstårn på en fjelltopp, et par serafvakter somtråkket frem og tilbake bak brystvernet, og på himmelen varEretz’ virkelige kjennetegn: to måner, én klar og den andre enskinnmåne, som knapt var der.

Nitid, den klare søsteren, var kimærenes gudinne for nestenalt – bortsett fra snikmordere og hemmelige elskere. De var Ellaisdomene.

Ellai. Akiva spente seg ved synet av henne. Jeg kjenner deg,engel, kunne hun ha hvisket, for hadde han ikke bodd i tempelethennes i en måned, drukket fra hennes hellige kilde og til og medblødd oppi den da Den hvite ulven nesten drepte ham?

Snikmordernes gudinne har smakt på blodet mitt, tenkte han,og han lurte på om hun hadde likt det og ville ha mer.

Hjelp meg med å få Karou i sikkerhet, så skal du få hver dråpe.Han fløy sørvestover og kjente frykten hale i ham som en

krok, fortere enn sola sto opp, og frykten ble til panikk for at hanskulle komme for sent. For sent og … hva da? Finne henne død?Igjen og igjen spolte han tilbake til øyeblikket da Madrigal blehenrettet: dunket da hodet hennes falt, og hornene som skramletmot gulvet og forhindret det fra å rulle ned fra skafottet. Og detvar ikke Madrigal lenger, men Karou han så for seg i sitt indre – den samme sjelen i en annen kropp, og ingen horn som kunnehindre hodet hennes i å rulle, bare det uvirkelig blå, silkemykehåret. Og selv om øynene hennes nå var svarte og ikke brune,ville de bli matte på samme måte, stirre dødt, og hun ville væreborte. Igjen. Igjen og til evig tid, for nå fantes ingen Brennsteinsom kunne besørge hennes oppstandelse. Fra nå av betyddedøden døden.

Hvis han ikke kom seg dit. Hvis han ikke fant henne.Og endelig lå den fremfor ham: ødemarken som hadde vært

Loramendi, kimærenes festningsby. Veltete tårn, knuste bryst-

18

vern, forkullete knokler – alt sammen en eneste slagmark fyltmed aske. Selv jernsprinklene var revet til side som av gude -hender.

Akiva følte det som om han ble kvelt av sitt eget hjerte. Hanfløy over ruinene og speidet etter glimt av blått i den uendelige,grå og svarte vidden som var hans egen groteske seier, men såikke annet enn ingenting.

Karou var ikke der.Han lette hele dagen og den neste, i Loramendi og bortenfor,

og lurte desperat på hvor hun kunne ha dratt, og prøvde å ikkela spørsmålet bli hva som kunne ha skjedd med henne. Menmulighetene ble mørkere etter som timene gikk, og frykten hanssnodde seg på marerittaktig vis, inspirert av alt det forferdeligehan hadde sett og gjort. Igjen og igjen presset han hendene motøynene for å jage det vekk. Ikke Karou. Hun måtte være i live.

Akiva holdt ikke ut tanken på å finne henne i noen annen forfatning.

3. Frøken Radiostillhet

Fra: Zuzana <rabiatealv@skjebneslag.net>Tema: Frøken RadiostillhetTil: Karou <blaakarou@hitogditpiken.com>

Jaha, frøken Radiostillhet, du har vel dratt av sted og ikke mottattmine VELDIG VIKTIGE EPISTLER.

Dratt til EN ANNEN VERDEN. Jeg har alltid visst at du er enmerkverdig pike, men dette hadde jeg ikke forutsett. Hvor er du,og hva gjør du der? Du aner ikke hvor fryktelig dette er for meg.Hvordan er det der? Hvem er du sammen med? (Akiva? Vær såsnill?) Og først og fremst: Har de sjokolade? Jeg tipper at de ikkehar noe radioapparat der, eller at det ikke er noen enkel sak åkom me tilbake på besøk, noe jeg håper er tilfelle, for hvis jegfinner ut at du bare er ute på vift og ikke har kommet for å hilsepå meg, er det mulig jeg finner på noe drastisk. Da er det muligjeg prøver den greia, vet du, den greia folk gjør når øynene deresblir helt våte og teite – hva er det det kalles igjen? Gråter?

Eller kanskje IKKE. Kanskje jeg DRAR TIL DEG i stedet og reg-ner med at du ikke slår tilbake, ettersom jeg er så bedårende liten.Det ville ha vært som å slå et barn.

(Eller en grevling.)

20

Uansett. Her går det fint. Jeg slapp en parfymebombe på Kaz, ogdet kom på tv. Jeg gir ut skissebøkene dine under mitt egentligenavn og har fremleiet leiligheten din til sjørøvere. Stinkende sjø-røvere. Jeg er blitt med i en englesekt og har den glede å væremed på daglige bønnesirkler og JOGGING for å komme inn iapokalypseantrekket mitt, som jeg selvfølgelig har med meg tilenhver tid, BARE I TILFELLE.

Skal vi se, hva mer? *klimprer på leppene*

Av åpenbare grunner stimler folk mer sammen enn noensinne.Misantropen i meg kjenner ingen grenser. Hat stiger opp fra megsom tegneseriehetebølger. Dukketeaterforestillingen spiller innbra med penger, men jeg begynner å kjede meg, for ikke å snakkeom at jeg sliter ut ballettsko som om enden var nær – noe som,oi sann, den er, skulle englesektene ha rett.

(Juhu!)

Mik er fantastisk. Jeg har vært litt ute av meg (kremt), og vet duhva han gjorde for å muntre meg opp? Altså, jeg fortalte ham denhistorien om da jeg var liten og brukte alle tivolibillettene minepå å prøve å vinne kakedanskonkurransen fordi jeg hadde skik-kelig lyst til å spise en hel kake – men så vant jeg ikke, og etterpåfant jeg ut at jeg faktisk kunne ha kjøpt en kake og fortsatt hattigjen billetter til karusellene, og at det var den verste dagen i mittliv. Vet du, han arrangerte en kakedans bare for meg! Med tall pågulvet og musikk og SEKS HELE KAKER, og etter at jeg vantALLE sammen, tok vi dem med til parken og matet hverandremed noen ekstra lange gafler i sikkert fem timer. Det var denbeste dagen i mitt liv.

Frem til den dagen du kommer tilbake.

21

Jeg er så glad i deg og håper at du er trygg og glad, og at uansetthvor du er, har du en (Akiva?) som lager kakedanskonkurransertil deg, eller hva det nå er glødende englegutter gjør for pikenesine.

*Kyss/slag*Zuze

4. Ingen flere hemmeligheter

«Jøss. Dette var litt av en overraskelse.»Det var Hazael. Liraz var ved hans side. Akiva hadde ventet

på dem. Det var veldig sent, og han var på treningsarenaen bakkasernen ved Kapp Armasin, kimærenes tidligere garnison, derregimentet deres var blitt stasjonert ved slutten av krigen. Hanutførte en rituell kata, men han senket sverdene nå, vendt motdem, og avventet deres respons.

Han var ikke blitt utfordret ved tilbakekomsten. Vaktenehadde hilst ham med sin sedvanlige, storøyde ærbødighet – hanvar Beistenes Bane for dem, Bastardprinsen, helt, og det haddeikke forandret seg – så Hazael og Liraz hadde visst ikke angittham til deres øverstkommanderende, eller så hadde opplysning-ene fortsatt ikke nådd ut til soldatene. Han kunne ha vært mervaktsom, og ikke bare vist seg uten noen anelse om hva slagsmottakelse som ventet ham, men han var omtåket.

Etter det han hadde funnet i Kiringrottene.«Burde jeg føle meg såret over at han ikke har oppsøkt oss?»

spurte Liraz Hazael. Hun lente seg mot veggen med armene ikors.

«Føle?» Hazael myste mot henne. «Du?»«Jeg har noen følelser,» sa hun. «Bare ikke dumme følelser,

som sorg.» Hun festet blikket på Akiva. «Eller kjærlighet.»Kjærlighet.

23

Det som var ødelagt i Akiva, naglet og kvestet.For sent. Han hadde vært for sent ute.«Sier du at du ikke er glad i meg?» spurte Hazael Liraz. «For

jeg er glad i deg. Tror jeg.» Han nølte ettertenksomt. «Å. Nei.Glem det. Det er frykt.»

«Jeg har ikke den følelsen heller,» sa Liraz.Akiva visste ikke om det var sant; han tvilte på det, men kan-

skje Liraz følte mindre frykt enn de fleste, og skjulte det bedre.Selv som barn hadde hun vært djerv, alltid rede til en trenings-kamp, uansett motstander. Han hadde kjent henne og Hazael sålenge han hadde kjent seg selv. De var født i den samme månedeni keiserens harem, og sammen var de blitt overgitt til Kjøterne – Jorams legion med illegitime barn, avlet frem under hans natt-lige eskapader – og oppfostret til å bli rikets våpen. Og lojalevåpen hadde de vært. De tre hadde kjempet side om side til Akivas liv ble forandret og deres ikke ble det.

Og nå var det blitt forandret igjen.Hva hadde skjedd, og når? Bare noen få dager var gått siden

Marokko og blikket over skulderen. Det var ikke mulig. Hvahadde skjedd?

Akiva var omtåket; det var som om han var svøpt inn i hinnerav luft. Stemmer nådde liksom ikke helt frem til ham – han hørtedem, men som på avstand, og han hadde en underlig følelse av å ikke være helt til stede. Med kataen hadde han prøvd å finnefokus, å oppnå sirithar, tilstanden av ro der gudestjernene vir-ket gjennom fekteren, men det var feil øvelse. Han var rolig. Unaturlig rolig.

Hazael og Liraz så rart på ham. De vekslet blikk.Han tvang seg til å snakke. «Jeg ville ha sendt bud om at jeg

var tilbake,» sa han, «men jeg visste at dere kom til å vite det allerede.»

«Ja, jeg visste det.» Hazael lød en anelse unnskyldende. Hankjente til alt som foregikk. Med sitt avslappete vesen og dovnesmil ga han inntrykk av å være ufarlig. Folk snakket med ham;

24

han var en naturlig spion, vennlig og uselvisk, med en dypfestetog fullstendig umerkelig listighet.

Liraz var også listig, men fremsto som det motsatte av ufarlig.En isskjønnhet med et etsende blikk og håret strøket tilbake ogflettet i et titall fletter, så stramme at de alltid hadde sett smerte-fulle ut for brødrene; Hazael pleide å erte henne med at hunkunne bruke flettene som tiende. Fingrene hennes, som huntrommet rastløst med på overarmene sine, var så tett tatovertmed dødsstriper at de så helsvarte ut på avstand.

Ute på rangel en natt hadde noen muligens beduggete soldaterfra regimentet deres stemt over hvem de minst hadde villet hasom fiende, og Liraz hadde gått enstemmig av med seieren.

Og nå var de her, Akivas nærmeste venner, familien hans. Hvabar blikkvekslingen deres bud om? I hans underlig tåkete tilstandkjentes det som om det kunne ha vært en annen soldats skjebnesom sto på spill. Hva kom de til å gjøre?

Han hadde løyet for dem, hatt hemmeligheter i årevis, for-svunnet uten noen forklaring, og så, på broen i Praha, hadde hanvalgt å ta parti mot dem. Han kom aldri til å glemme det frykte-lige øyeblikket da han sto mellom dem og Karou og måtte velge– uansett om det egentlig ikke hadde vært noe valg, bare etskinnvalg. Han skjønte fortsatt ikke hvordan de skulle kunne tilgiham.

Si noe, formanet han seg selv. Men hva da? Hvorfor hadde hanegentlig kommet tilbake hit? Han visste ikke hva annet han skullegjøre. Dette var hans nærmeste, disse to, selv etter alt sammen.Han sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal si. Hvordan jeg skal få dere til åskjønne …»

Liraz avbrøt ham. «Jeg kommer aldri til å skjønne det du hargjort.» Stemmen hennes var kald som et knivstikk, og i den hørteAkiva det hun ikke sa, men hadde sagt før.

Monsterelsker.Det traff en nerve. «Nei, du kommer vel ikke til å gjøre det?»

Han hadde kan hende en gang skammet seg over å elske Mad -

25

rigal. Nå var det bare skammen som gjorde ham skamfull. Det åelske henne var det eneste ubesudlete han hadde gjort i hele sittliv. «Fordi du ikke føler kjærlighet?» spurte han. «Den uangripe-lige Liraz. Det er ikke engang noe liv. Det er bare å være det hanvil at vi skal være. Opptrekkssoldater.»

Ansiktet hennes var vantro, flammende av raseri. «Skal dulære meg om følelser, lord Bastard? Takk, men nei takk. Jeg serhvor fint det har funket for deg.»

Akiva kjente sinnet ebbe ut; det hadde vært en forbigåendevibrasjon i det skallet som var igjen av ham. Det var sant somhun sa. Se hva kjærligheten hadde gjort med ham. Skuldrenehans falt, sverdene skrapte i bakken. Og da søsteren hans grepen stridsøks fra våpenstativet og hveste: «Nithilam», klarte hanså vidt å opparbeide seg litt overraskelse.

Hazael trakk det store sverdet sitt og så på Akiva med øynesom var som stemmen hans hadde vært – en anelse unnskyl-dende.

Og så angrep de ham.Nithilam var det motsatte av sirithar. Det var det totale kaos

når alt er tapt. Det var det gudløse i-kampens-hete-raseriet somoppstår når man dreper i stedet for å dø. Det var formløst, råttog brutalt, og det var dette Akivas bror og søster kom mot hammed.

Sverdene hans føk opp for å blokkere, og uansett hvor hanhadde vært, omtåket og fjern, var han her nå, brått, og det varikke noe uklart ved hvinene fra stål mot stål. Han hadde sparretmed Hazael og Liraz tusen ganger før, men dette var annerledes.Fra første klirr kjente han vekten av slagene deres – full styrke,ingen nølen. Det kunne da ikke være et virkelig angrep. Eller vardet det?

Hazael førte det store sverdet sitt med begge hender, så omhans slag manglet Akivas fart og smidighet, hadde de en frykteligkraft.

Liraz, som fortsatt hadde sverdet sitt i sliren ved hoften, kunne

26

kun ha valgt stridsøksen for å nyte dens grassate tyngde, og selvom hun var slank og stønnet idet hun satte den i bevegelse, varresultatet dødsglimtet av et to meter langt skaft med tveegget bladog en spydspiss som var halvparten så lang som Akivas arm.

Han måtte opp i luften straks for å gå klar, og satte føttene ibalustraden og trakk seg tilbake for å få litt plass, men Hazaelkom etter, og Akiva blokkerte et slag som fikk hele skjelettet hanstil å dirre og sendte ham over ende. Han landet på huk og blehilst med stridsøksen. Stupte til side idet den dundret ned ogkløyvde en bit av den sammenpakkete jorden han hadde stått på.Han virvlet rundt for å avverge Hazaels sverd, og denne gangenlyktes han; han vred på seg idet han parerte, så kraften fra slagetsmøg ned hans eget blad og gikk tapt – energien ble oppløst i luften.

Og sånn fortsatte det.Og fortsatte.Tiden ble snudd på hodet i nithilams virvelvind, og Akiva ble

et instinktvesen som levde inne i bladenes hugg.Igjen og igjen kom slagene, og han blokkerte og smatt unna,

men angrep ikke; det var det verken tid til eller rom for. Brorenog søsteren hans sendte ham mellom seg, det var alltid et våpenpå vei, og når han så en åpning – når det var brøkdelen av etsekunds pause i offensiven og en dør liksom svingte opp og blot-tet Hazaels hals eller Liraz’ knehaser – lot han muligheten fare.

Uansett hva de gjorde, ville han aldri skade dem.Hazael slapp ut et brøl og hugget til så hardt som en okseken-

taur, og traff Akivas høyre sverd, så det føk ut av grepet hans.Kraften i slaget sendte en rød bølge av smerte gjennom dengamle skulderskaden hans, og han skvatt tilbake, men ikke rasktnok til å vike unna for Liraz, som angrep lavt med stridsøksensin, så han mistet fotfestet. Han landet på ryggen, med vingenespredt ut. Det andre sverdet hans skled etter det første, og Lirazvar over ham med våpenet hevet, klar til å sette inn dødsstøtet.

Hun nølte. Et halvt sekund, som føltes som en evighet i kjøl-

27

vannet av nithilams kaos, nok tid til at Akiva rakk å tro at hunvirkelig ville gjøre det, og så at hun ikke kom til det. Og så …hevet hun stridsøksen. Det krevde all luften hun hadde i lungene,og nå kom det, ingenting kunne hindre det – skaftet var for langt;hun kunne ikke stanse fallet om hun hadde ønsket det.

Akiva lukket øynene.Hørte det, følte det – blafringen i luften, den dirrende effekten.

Dens kraft, men … ikke hugget. Øyeblikket var over, og han åp -net øynene. Øksebladet sto plantet i den sammenpakkete jordenved siden av kinnet hans, og Liraz var allerede på vei bort.

Han lå der og så opp i stjernene og åndet, og mens han trakkpusten og slapp den ut igjen, kjente han vekten av vissheten omat han var i live.

Det var ikke et blaff av overraskelse eller et øyeblikks takk -nemlighet over å ha blitt spart for å få en øks i ansiktet. Jo, detvar det også, men dette var større, tyngre. Det var det å skjønne– og kjenne byrden av – at i motsetning til alle som hadde døddpå grunn av ham, hadde han liv, og livet var ikke en normal -tilstand – jeg er ikke død, derfor må jeg være i live – men etmedium. For handling, for innsats. Så lenge han hadde liv, hansom var så ufortjent til det, skulle han bruke det, utøve det, oggjøre alt han kunne i dets navn, selv om det aldri ville bli, aldrivar, nok.

Og selv om Karou aldri ville få vite om det.Hazael dukket opp over ham. Svetten perlet på pannen hans.

Han var rød i ansiktet, men uttrykket var fortsatt mildt. «Har dudet bekvemt der nede?»

«Jeg kunne sovet sånn,» sa Akiva og kjente hvor sant det var.«Du husker kanskje at du har en køye til det.»«Har jeg det?» Han nølte. «Fortsatt?»«En gang bastard, alltid bastard,» svarte Hazael, og med det

mente han at det ikke var noen vei utenom Kjøterne. Keiserenhadde hatt en hensikt med å avle dem frem; de tjente ham til dedøde. Men om så var, innebar ikke det at broren og søsteren hans

28

måtte tilgi ham. Akiva så på Liraz. Hazael fulgte blikket hans.Han sa: «Opptrekkssoldat? Jaha?» Han ristet på hodet, og slikbare han kunne servere en fornærmelse uten snev av nag, la hantil: «Tosk.»

«Jeg mente det ikke.»«Jeg vet det.» Så enkelt. Han skjønte det. Aldri noe forstillelse

med Hazael. «Hvis jeg hadde trodd du gjorde det, ville jeg ikkeha stått her.» Skaftet på stridsøksen lå på skrå over Akivas kropp.Hazael tok tak i det, røsket bladet løs fra bakken og satte øksenpå høykant.

Akiva satte seg opp. «Hør her. På broen …» begynte han, menvisste ikke hva han skulle si. Hvordan ber man egentlig om unn-skyldning for svik?

Hazael tvang ham ikke til å lete etter ord. Med den avslappete,dovne stemmen sin sa han: «På broen beskyttet du en pike.» Hantrakk på skuldrene. «Vet du hva? Det er en lettelse endelig åskjønne hva det var som skjedde med deg.» Han snakket om detsom hendte for atten år siden, da Akiva forsvant i en måned ogderetter var så annerledes da han dukket opp igjen. «Vi pleide åsnakke om det.» Han pekte mot Liraz. Hun ordnet med våpnenepå stativet, og enten verdiget hun dem ikke noe oppmerksomhet,eller så lot hun som om hun ikke gjorde det. «Vi pleide å lure,men det sluttet vi med for lenge siden. Det var bare sånn du varblitt, og jeg kan ikke si at jeg likte deg noe bedre, men du er broren min. Ikke sant, Lir?»

Søsteren deres svarte ikke, men da Hazael kastet stridsøksentil henne, tok hun rolig imot den.

Hazael strakte ut en hånd til Akiva.Var det alt? lurte Akiva på. Han var stiv og forslått, og da

broren hans trakk ham opp på beina, bølget smerten gjennomskulderen hans igjen, men det føltes likevel for enkelt.

«Du burde ha fortalt oss om henne,» sa Hazael. «For mangeår siden.»

«Jeg hadde lyst til det.»

29

«Jeg vet det.»Akiva ristet på hodet; han kunne nesten ha smilt, hadde det

ikke vært for alt det andre. «Du vet visst alt, du?»«Jeg kjenner deg.» Hazael smilte heller ikke. «Og jeg vet at det

er noe som har skjedd igjen. Og denne gangen skal du fortelleoss om det.»

«Ingen flere hemmeligheter nå.» Dette kom fra Liraz, somfortsatt holdt seg på avstand, alvorlig og ilsk.

«Vi trodde ikke du ville komme tilbake,» sa Hazael. «Sist vi sådeg, var du … bundet.»

Om han var vag, var Liraz rett på sak. «Hvor er hun piken?»spurte hun.

Akiva hadde ikke sagt det høyt ennå. Hvis han sa det til dem,ville det bli virkelig, og ordet satte seg fast i halsen på ham, menhan presset det ut. «Død,» sa han. «Hun er død.»