Om å gjøre by: Noen momenter til en arkeologisk forskningspraksis

Om å gjøre by: Noen momenter til enbyarkeologisk praksisforskning.

Axel ChristophersenSeksjon for arkeologi og kulturhistorie

NTNU Vitenskapsmuseet

InnledningPetter Molaugs forskning har i stor grad vært knyttet til Oslo og omegn,men få andre har gjennom så lang tid bidratt til å profilere norsk mid-delalderarkeologis forskning som han blant leg og lærd. Mitt bidrag iPetters festskrift er som mangeårig venn, kollega og diskusjonspartner,men kanskje aller mest fordi du har vært en viktig inspirator for mangesom har kommet i kontakt med arkeologien via din virksomhet, først iRiksantikvarens Utgravningskontor i Oslo, siden som mangeårig med-arbeider i NIKU. Mitt bidrag er blitt til i inspirasjonens ånd, og kommertil å handle om hvordan en kan trenge inn i det fortidige bysamfunnetved å gå nye stier. Sjansen for å rote seg vekk er åpenbart til stede, menå utforske nytt terreng tilføres ny energi til kunnskapsutviklingensviktigste drivkraft, inspirasjonens og nysgjerrighetens nådegaver.

Trenger vi en urban praksisarkeologi?Byarkeologien i Skandinavia har de seneste 10-15 årene gjennomgått enrivende utvikling: Urbaniseringen av Europas nordligste region er satt inni videre regionale og internasjonale tids- og romslige perspektiv og hver-dagsliv, individ, identitet og gender inntar en stadig større del avbyarkeologiens repertoar. Begrepet ”urbanitet” dukker oftere opp ilitteraturen, byens levesett og livsstil ser i stigende grad ut til å avløse denstandhaftige interessen for urbaniseringsprosessens metaperspektiver(f.eks. Andersson 1997; Andrén 1995; Carelli 2001; Christophersen 1997,2000a, 2000b; Griffiths 2013; Hadley and ten Harkel 2013; Hansen 2000,

2004; Larsson 2006; Thomasson 2011). Urbanitetens interesse signalisererdermed en intensjon om å trenge bak den prosessuelle arkeologiens rekon-struksjon av middelalderbyen som en individløs struktur sammenholdt avpolitisk, økonomisk og produktiv virksomhet, systematisk avslørtgjennom en kompromissløs sekvenserings-, karterings-, kvantifiserings-,og modelleringsiver. Denne utfordringen har vært gjenstand for over-veielser og diskusjoner de siste 15-20 årene i skandinavisk så vel som iinternasjonal arkeologisk forskning, men den grunnleggende utfordringenbestår, nemlig den standhaftige marginalisering av hverdagslivets praksis-dannelse, liv og oppløsning som finner sted i alle sammenhenger derindivider og grupper samhandler med hverandre og med sine materielleomgivelser. Martin Bäck (2009:63) har retorisk spurt om folk i det heletatt oppfattet at byen var den organisatoriske rammen omkring deres liv?Selvfølgelig! Derfor er betydningen av å løfte fram sosiale praksispro-sesser en alt mer sentral utfordring om man tillegger samhandling mellomindivid og de materielle omgivelsene en avgjørende historisk drivkraft.Denne artikkelen er et bidrag i et større prosjekt som handler om å utvikleen urban praksisarkeologi som et alternativ til den prosessuelle og kon-struktivistiske forskningstradisjonen innen byarkeologien. Den urbanepraksisarkeologien retter fokus mot identifikasjon, dokumentasjon og ana-lyse av materielle levninger i bygrunnen samt andre relevante kilder meddet formål å skaffe innsikt, forstå sammenhenger og vurdere langsiktigekonsekvenser av sosial praksisdannelse i historiske bysamfunn. Hensiktenmed denne artikkelen er 1) å introdusere noen teoretiske verktøy somsosial praksisteori kan tilby den urbane praksisarkeologien, 2) undersøkerelevans og metodiske implikasjoner gjennom noen konkrete arkeologiskeeksempler (Christophersen, 2015).

Om man kunne flytte seg inn i det prosessuelle bylandskapet i mid-delalderen og gå en vinterdag gjennom de trebrolagte, snødekte, uopp-lyste og trange gatene på veg til et kaldt, illeluktende og støyfylt verk-stedslokal iført lærsko av type B2, føle det glatte underlaget (isbroddenevar glemt hjemme), fuktigheten som trakk inn i skoene og kulden somkrøp opp langs bena, var det da det som ettertiden har kalt asymmetriskemaktrelasjoner og resiproke utvekslingsmekanismer som opptok tankenei nattemørket? De hverdagslige utfordringene som det dårlige lyset, denglatte gaten, den strenge kulda eller samtalen mellom mennesker dumøtte på din veg, maten du spiste osv. er situasjoner som virker ube-

306 AxEL CHRISTOPHERSEN

tydelige og uten interesse for hvordan verden henger sammen og flytterseg fremover. Men de er, i en sum, betydningsfulle for alle de indi -viduelle og kollektive valgene som blir tatt eller ikke tatt, løsninger sometableres eller forkastes, forventninger som skapes eller renner ut i intetosv. Arkeologen utforsker i realiteten de materielle levningene etter slikfortidig rutinisert sosial praksis. I all praksisdannelse inngår fortidigerfaring, kompetanse og mening som former intensjoner, mål og for-ventninger om fremtiden. Å utforske fortidig sosial praksis har som målå vinne innsikt i prosesser som folder fortid og fremtid sammen i nåtid.I sentrum av analysen står ”det handlende mennesket” og handlingensresultat blir synlig i rutinisert sosial praksis, der fortidens erfaringer ogkunnskaper rettet mot fremtidens mål og ønsker danner det påvirkeligemidtpunktet i alle valg og beslutninger vi gjør på alle nivåer. Detteutfordrer forestillingen om ”lineære” utviklingslinjer i historien:”Whatis life, indeed, if not as proliferation of loose ends! It can only be carriedout in a world that is not fully articulated” har Tom Ingold nylig påstått,og åpner med det en diskusjon om historiens uendelige utviklings-muligheter, løse tråder, blindveier og halvgåtte løp som aldri ble historie,men som like fullt inngår i den historiske veven som binder tiden ogrommet, individ og materialitet sammen (Ingold 2013) . I kjølvannet av”utviklingen” ligger det igjen en vase med uendelige mange taptepraksismønstre eller ”løse ender” som aldri fikk noen fortsettelse, mensom like fullt har spilt en rolle i fortiden som skritt på veien fram moten ukjent, åpen framtid. I det arkeologiske utgravningsfeltet hararkeologene jaktet på den informasjonen som de materielle etterlaten-skapene bærer i seg av muligheter for å vinne ny innsikt i de historiskeutviklingslinjene slik de allerede er utlagt gjennom generasjoner av his-torieforskning. De løse endene er ikke en synlig del av dette ”empiriskehierarkiet” som fanges opp og innrulleres i beskrivelsene og analyseneav fortidig praksisutvikling. En arkeologi som retter fokuset mot det somskjer i skjæringspunktet mellom materialitet og menneskelige erfaringerog intensjoner er viktig for å fange opp mangfoldet og variasjonene iutviklingen av urbane praksismønstre, i det vi vil kalle urbanitet.Hvordan dannes praksis, hvordan utvikles de, forbindes og inngår i andrepraksiser eller til slutt faller fra hverandre? Hvordan skapes tilstanderav en bestandighet og elastisitet som på et tidspunkt går over i forfall ogkollaps? For å komme videre med disse spørsmålene vil vi i det følgende

OM Å GJØRE By: NOEN MOMENTER TIL EN ByARKEOLOGISK PRAKSISFORSKNING 307

innføre en distinksjon mellom det å ”være by”, dvs. å forstå byen somstruktur, og det å ”gjøre by” dvs. forstå byen som et dynamisk praksisfelt,det vil si et sted hvor hverdagens rutiniserte gjøremål vikler mennesker,kunnskap, kompetanse og intensjoner sammen i nye og uforutsigbaremønstre og vaser. En slik distinksjon vil med nødvendighet medføre enreformulering av byen som et rom for produksjon, konsumpsjon ogadministrasjon til et rom for sosial praksisutvikling. Det verken utelukkereller nedprioriterer andre og hyppigere fokuserte urbane fenomen, mendet gir andre innganger og dermed andre narrativer å velge mellom.

En reformulering av byen som forskningstema i historisk arkeologiDet er vanlig å omtale byer som noe som er, noe som har en gjen-kjennbar demografisk struktur, fysisk form og funksjoner: Dette er enby fordi bebyggelsen danner et tett og regulert bylandskap, mangemennesker bor sammen, beboerne driver håndverk, omsetter varer ogivaretar visse sentrumsfunksjoner for omlandet. I en sum representererbyens materielle miljø og det sosiale og produktive livet praktiske løs-ninger på de utfordringer som beboerne møter i hverdagen, i heimen, påarbeidsplassen, på offentlige møteplasser i gater og på torg, i tavernerog badstuer. Slik betraktet kan byen derfor alternativt forståes som ethistorisk fenomen som gjøres: byen skapes og gjenskapes gjennomutøvelse av praksis i et materielt miljø som et partikulært sosialtpraksisrom: Utallige praksiser blir filtret inn i hverandre i mønstre,klynger og komplekser som i en sum danner en unik, gjenkjennbarurban livsstil. Å leve i et bysamfunn handler om å skjønne, innordne ogtilpasse seg dette praksisrommets rutiner og å gjøre disse til sine egne.I mitt hode er dette essensen av urbanitet. En slik tilpasnings- og omstil-lingstillingsprosess påvirker mentale og sosiale normer og forestillinger.Allerede i 1903 introduserte Georg Simmel (1995 (1903)) tanken om atbyen hadde en slik særlig innvirkning på individet mht. personlighets-utvikling, adferd, verdisetting og relasjonelle forbindelser. Louis Wirthvidereførte denne tanken i en artikkel fra 1938 og lanserte begrepet”urbanism as a way of life” (Wirth 1938). Et sentralt poeng hos Wirther at så lenge byen identifiseres som ”a physical entity” avskjæres manfra å forstå byen som en særlig form for sosial interaksjon. Wirth dis-kuterer populasjonsstørrelse, tetthet og permanent sosial heterogen


bebyggelse som hovedkriteriene for en sosiologisk identifikasjon,avgrensning, beskrivelse og dokumentasjon av urbane samfunn. Hansprosjekt handler grunnleggende sett om å legge til rette for en moderne,empirisk induktiv sosiologisk undersøkelse av byutviklingen underindustrialismens tidsalder med en funksjonalistisk tilnærming. En av demetodiske utfordringene han drøfter er hvordan man kan avgrense byenuten samtid å ekskludere urbane karaktertrekk som sosial heterogenitetog variasjon. Her peker han på det forhold at steder utenfor de urbanefelleskapene som ikke har noen likhet med byer i fysisk og demografiskforstand allikevel kan opprettholde et helt eller delvis urbant levesett.Wirth ser imidlertid ingen problemer i at elementer av en urban livsstilkan slå rot i rurale samfunn siden disse i varierende grad har kontaktmed og derfor under gitte omstendigheter vil kunne påvirkes av livet ibyen. På den måten viskes grensene mellom by og land ut både fysisk,sosialt og kulturelt. Denne problemstillingen har fått en særligarkeologisk oppmerksomhet: Den prosessuelle byarkeologiens rigidekrav til entydige og konsekvent praktiserte kriterier har resultert i skarpe,men fiktive grenser mellom by og land og mellom bysamfunn avskiftende størrelse, bosetting og funksjoner/relationships (f.eks. Anglert2006; 2009; Anglert and Larsson 2008; Brendalsmo 2009; Eliassen2009; Gansum 2009; Grundberg 2006; Helle 2009; Thomasson 2011).Paradoksalt nok har dette definisjonsstrevet, som i sitt opphav har myetil felles med Wirths definisjonsprosjekt, ikke bidratt til noen avklaringav byen som et komplekts historisk fenomen, men har initiert en dis-kusjon av hvor middelalderbyen sluttet og omlandet begynner. Minpåstand er at jakten på likheter og forskjeller mellom by og land harbidratt til å overse andre sammenhenger, forbindelser og relasjoner somhar eksistert på tvers av alle fysiske, sosiale og andre atskilleleses-mekanismer gjennom en praksisdannelse mellom samhandlende individog grupper på tvers av byens juridiske og fysiske grenser. Det kritiskelyset på definisjons- og avgrensningsproblematikken har altså i en sumgjort det overtydelig at den historiske byen favner et mangfold avfysiske, sosiale og kulturelle former som ikke entydig lar seg klassifisereog typologisere, at grensen mellom by og land over tid har vært gjen-stand for forhandling og forandring og at forholdet mellom urbant ogruralt ikke kan gis noen gjennomgående felles karakteristikk. Mats Ang-lert har i flere arbeider undersøkt hvordan byen som levesett og ideologi


brer seg i det etter-reformatoriske Syd-Svenske landskapet (Anglert2006, 2009; Anglert og Larsson 2008). I et forsøk på å forklare dettefenomenet skiller han mellom urbanisering som prosessen der byer etab-leres og/eller ekspanderer arealmessig og demografisk, og urbanismesom betegner levesettet utviklet i tette bysamfunn (Anglert 2006:233).Her følger han Wirths begrepsbruk. I tillegg innfører han termenurbanitet som en dynamisk kraft som evner å omstrukturere landskapetog åpne det for lokal urban påvirkning (Anglert 2006:229). Anglertfremstiller med andre ord urbanitet som urban ideologi med røtter iurbanismen, men uten å være stedbundet til byene. Denne urbane ideo-logien spres i landskapet gjennom de nettverk som i etter-reformatorisktid vokste seg stadig sterkere mellom bysentraene og ”produktionsland-skapet” (Anglert 2009:42). I realiteten skiller ikke denne fremstillingenseg vesentlig fra Wirths forklaring på hvorfor urbanisme kan gjenfinnespå steder som ikke har de definitoriske kriteriene på plass for å kallesby, men som allikevel har innslag av ”urbant levesett”, men spredningav en urban livsstil er følgelig forbundet med andre prosesser og forholdenn det som det denne artikkelen handler om, nemlig selve grunnlagetfor utviklingen av et urbant levesett.

Middelalderbyen som sosial praksisUtgangspunktet for all praksisteori er spørsmålet om hva menneskelighandling er, hvordan handling oppstår, hvilken betydning handling harfor sosiale arrangementer og hvordan handling bidrar til individualitetog sosial orden. I 2002 fremmet Andreas Reckwitz ideen om at dengrunnleggende egenskapen ved all praksis er den rutiniserte handlingen,dvs. enkle, unike handlinger som repeteres i samme form og rekkefølgeover tid og slik danner det han kalte et praksismønster (Reckwitz 2002:249) . Reckwitz legger til grunn at praksismønstre inneholder gjensidigavhengige elementer som kroppslig og mental aktivitet, ting samtmotivasjon, kunnskap og emosjoner. Senere har Shove mfl. (Show mfl.2012) systematisert Reckwitz´s forslag i et antall praksiselementer kaltmateriell (material = ting, infrastruktur, spesialisert utstyr og kroppen),betydning (meaning = aktive og mentale tilstander som f.eks. intensjonog hensiktsoppnåelse men også sinnstilstand, stemning osv.), og kunn-skap (competence = bevisst eller intuitiv innsikt i abstrakt eller konkret,


systematisk eller tilfeldig oppsamlet kunnskap). Praksismønstre oppstårnår praksiselementene lenker seg sammen i gjensidige forpliktendefelleskap og opptrer som en stabilisert eller reproduserbar praksis. Nårlenkene mellom praksiselementene av ulike årsaker ikke lenger fornyesoppløses praksismønsteret og går over i et stadium av ”eks-praksis”.Men hvordan oppstår nye praksismønstre av gamle? Og hvordan delespraksismønstre i et fellesskap som gjør at det på et tidspunkt blir en delav en urban livsstil? Sentralt i problematikken står ideen om at det er iden konkrete handlingen at praksis gjøres, og det er gjennom dennegjøren at praksis enten stabiliseres eller oppløses. Når praksis opptrersom rutiniserte mønstre er de umiddelbart gjenkjennbare i måten deutføres på og gjennom de elementene som er involvert. En typisksituasjon der et praksismønster destabiliseres og oppløses er når en nymateriell ressurs, en ny ide eller ny kompetanse bringes inn i en alleredeetablert praksis. Dette vil påvirke praksismønsterets performativitet, ogdette vil igjen virke inn på styrken og stabiliteten i lenkene mellompraksiselementene. Til forskjell fra den prosessuelle arkeologiens fokuspå strukturelle og diakrone prosesser vil en arkeologisk praksis-tilnærming derimot fokusere på hendelsen og det synkrone samspilletmellom individ, hensikt, materielle ressurser, tid og rom. Heri ser jeg enstor utfordring med hensyn til hvordan man nærmer seg dokumentasjon,analyse og tolkning av kulturlagenes relasjonelle forhold som er en måtearkeologer konstituerer tid og rom, hvilket er helt sentralt med hensyntil å forstå hverdagslivets utfoldelse gjennom en praksistilnærming.Stefan Larsson har drøftet dette i flere publikasjoner uten å få noebetydelig respons her til lands (f.eks. Larsson 2000, 2006).

Havna som sted for sosial praksisutvikling.Den prosessuelle byarkeologien har tradisjonelt vært mye opptatt avbylandskapets instrumentelle funksjoner og den post-prosessuellearkeologien har hatt fokus på handlingsperspektiv og tolkningsgrunn-lagets flertydighet, identitet, ide- og symbolfunksjoner: Byens steder ogrom er derfor tilskrevet ulik dignitet og betydning alt etter teoretisk per-spektiv. I en praksisteoretisk tilnærming står stedet sentralt i analysen,men da som en aktivt materiell ressurs og en aktant i et nettverk av rela-sjoner mellom individ, materiell, intensjoner og innsikter. Som sted i en


praksisorientert analyse er ikke havna interessant i egenskap av å væresentral i byens handel og vareutveksling hvor brygger- og pirkonstruk-sjoner, skipsstørrelse, tonnasje, vannivå og kjøldybder står i fokus, mensom et rom der et usynlig nettverk holdt sammen av intensjoner, kom-petanse og materialitet forankret i handelsrelasjoner, gods og maritimtransportteknologi utfolder seg gjennom havnas gjøren og slik bringermennesker sammen der erfaringer og kompetanse deles gjennomarbeids- og interessefellesskapet. En praksisanalytisk tilnærming vilundersøke hvordan slike møter førte til etablering og utvikling avrutiniserte praksismønstre med opphav i et kollektivt samarbeid ogprofesjonalisering av laste- og losseprosedyrer. Havna er et sted hvorpraksismønstrenes materielle ressurser har formet et unikt og foranderligfysisk og sosialt arbeidsmiljø som i liten grad er kjent og utforsket iarkeologisk sammenheng, men som er helt avgjørende for utviklingenav et urbant levesett og livsstiler.

Akkurat som praksismønstre noen ganger kommer til å dele stedetkommer de også til å dele tid. I middelalderens bysamfunn vil slikepraksiskompleks i første rekke være å finne i avanserte arbeids- ogproduksjonsfelleskaper som deler produksjonssted og i tillegg må syn-kronisere et felles nærvær fordi de også deler andre materielle elementersom f.eks. tekniske installasjoner, verktøy eller spesialkompetanse. Enhavn stiller krav til naturens forutsetninger i forhold til teknologi ogfunksjon men ikke minst med hensyn til utviklingen av et nødvendigsamspill mellom intensjoner, materialitet og kompetanse på det å ankre,laste og losse en båt med gods, mennesker, dyr osv. Topografi, skip, for-tøyningspæler, bryggekonstruksjoner, landganger, lossebåter, mekaniskeløfteanordninger, transporteringsinnretninger, lagerhus og magasin,vekter, tauverk og trosser osv. er med på å bestemme havnas praksis-mønster sammen med tilgang på arbeidskraft, godsmengde, emballasje,værforhold, arbeidskraft og transport fra havneområdet og videre tilmottakere i byen, magasinering osv. For å laste og losse stykkgods avvarierende tyngde, form og verdi er synkronisering av sted, tid ogarbeidskraft avgjørende i forhold til skipenes anløpstid, flo og fjære,arbeidsstokkens tilgjengelighet, lysforhold osv. Alt dette forutsetter enkoordinert samhandling mellom natur, teknologi, arbeidskraft og kom-petanse. De tette relasjonene mellom sjø, skip, last, land og arbeidskraftforutsatte en nøye praktisert sekvensiell synkronisering av tid, materiell


og energi for å flytte det sjøbårne godset inn på tørt land, stable det imagasin eller distribuere det videre til byens lokale kjøpmenn, hånd-verkere og husholdninger. Den nødvendige kompetansen i den perfor-mative utøvelsen av laste-/lossepraksis vil primært være den kroppsligestyrken og erfaringer knyttet til det å løfte, bære, kaste, motta, flytte ogstable gods av ulik form, tyngde, overflate, lukt og verdi. Kroppsligekvalifikasjoner og erfaringer er således avgjørende elementer i dennødvendige kompetansen forbundet med det å kunne håndtere alle typergods på en trygg og energibesparende måte. Alt dette utgjorde i en sumforutsetningene for og gjennomføringen av den performative ”dansen”som knyttet intensjoner, materiell og kompetanse sammen i koordinertelaste-/losse-sekvenser. Nye materielle elementer, som f.eks. vinsjer ogkraner, krevde innøvelse og rutinisering av nye bevegelser og rytmer til-passet en situasjon hvor tyngre og større volum gods kunne lastes oglosses hurtigere, men samtidig førte dette til at gamle praksismønstredisintegrerte og nye oppstod i form av nye sekvensielle, rutinisertearbeidsoperasjoner og som innrullerte nye materielle ressurser ogdermed endret kravene til kompetanse og arbeidskrafttilgang, og dermedandre måter å organisere arbeidet på funksjonelt og sosialt.

Middelalderbyenes havnefasilitetene har vært hyppig gjenstand forundersøkelser med hovedvekt på analyser av teknologiske og funk-sjonelle forhold knyttet til skipstyper, tonnasje, kjøldybde, bryggekon-struksjoner, sjøboder og andre tekniske innretninger. Petter har i såhenseende bidratt med flere publikasjoner omkring utviklingen av Oslohavn i middelalderen (Molaug 1993, 1999a-b, 2002, 2012). Sammenmed bl.a. Lin Cecilie Habberstads masteroppgave (Habberstad 2012)om lasting og lossing i Oslo middelalderhavn er synet på hvordan hoved-staden gjennom mange hundre år organiserte sin sjøverts transport godtbelyst teknisk og funksjonelt. Men havna i Oslo eller andre steder ilandet har i mindre grad vært gjenstand for analyser av sosial praksis-utvikling med utgangspunkt i materielle ressurser som inngår i slike pro-sesser. Oslo havn er i kraft av sine komplekse fysiske utviklingstrekkmht. til flyttinger og variasjonsrikdom i fortøynings- og bryggekonstruk-sjoner velegnet for et slikt formål. I det videre vil jeg illustreremuligheten i en praksistilnærming med et eksempel fra Trondheim, somhar det fortrinn at den både ligner og skiller seg fra forholdene i Osloog dermed er egnet som et komparativt objekt.


I Trondheim er den første havna lokalisert til en liten grunn vik i Nid-elvens vestre bredd (figur 1). Formodentlig i siste halvdel av 900-talletble det reist et par små sjøboder på påler delvis ut i vannet (Figur 2).


Figur 1. Den tidligst organiserte bebyggelsen på Nidarnesset er påvistrundt en liten vik i Nidelvas vestbredd. Sandryggen mellom elva og vikavar oppdelt i et antall langsmale parseller på hver side av en gruslagtveifar. Parsellene mot vika var de som først ble utnyttet for permanentbebyggelse, sannsynligvis engang i løpet av 900-tallet. Tegning: AxelChristophersen/Egil Horg, Riksantikvarens utgravningskontor i Trondheim.

Omkring 1000-årssskiftet ble disse sjøbodene erstattet med store laftede,bygninger -”stover”- anlagt på store terrasser av flettverk oppfylt avjordmasser som strakte seg fra enden av de smale eiendomsparselleneog ut til seilbart vann som var ca. 1,5 m ved flo, men tørrlagt ved ebbe(Figur 3) (Christophersen et al. 1994:91-94, Gundersen 2001: 64-65).Det var ingen fysisk koordinering eller tilrettelegging av denne eldstehavna som peker mot at ansvaret for lasting og lossing var et anliggendefor andre enn parselleierne, og det var ikke antydninger til lagerbyg-ninger som indikerer at det som ble losset og lastet var til annet enn egetkonsum. Omkring midten av 1000-tallet ble havnefasilitetene flyttet tilselve elveløpet: større båter med dypere kjølgang kunne ikke lenger seileinn i den grunne og delvis oppfylte vika. Da havna ble flyttet til elveløpetble det bygd trebrygger med ukoordinerte fronter fra eiendomsparselleneog ut i elveløpet med små stikkveier som ledet ned til elva mellom


Figur 2. Rekonstruksjon av den eldste bebyggelsen omkring vika påFolkebibliotekets tomt, Trondheim. Den besto av små skur på påler ifjæresonen (fase 1). Tegning: Kari Støren Binns, UNIT Vitenskapsmuseet.


Figur 3. Fase 2: Terrasseanleggene langs vika på Folkebibliotekets tomt,Trondheim, ca. 1000 e. Kr. (fase 2). Tegning: Axel Christophersen/EgilHorg, Riksantikvarens Utgravningskontor i Trondheim.

bryggene (Figur 4). Til tross for bruk av andre konstruksjonsprinsippervar den fysiske organiseringen av bryggene i den nye elvehavna iprinsipp identisk med den eldste havna inne i vika. Men selve brygge-arealet var nå vokst og konstruksjonene mer solide, hvilket tyder på atbryggene var beregnet på å betjene større båter og større godsvolum enntidligere. Fortsatt tyder imidlertid ikke noe på at ansvaret for selve las-ting og lossingen har ligget på andre enn byggeier/-leier. Det er først etstykke ut på 1100-tallet at det kan påvises mulige lagerbygninger i for-bindelse med bryggene, hvilket kan antyde at økt tonnasjevekt ogskipenes frakteevne har økt ytterligere og med dette behovet for merarbeidskraft, bedre rutiner for trygge og effektive laste-/losserutiner ogen styrket kompetanse og erfaring med laste-/lossearbeid. Det er rimelig


Figur 4. De første bryggefrontene langs Nidelvens vestre bredd,Folkebibliotekets tomt 1050-1100 e. Kr. (fase 4). Tegning: Sæbjørg WalakerNordeide/Egil Horg, Riksantikvarens Utgravningskontor i Trondheim.

å anta at de praksiselementene som tidligere har inngått i havnearbeidetspraksismønstre nå har endret karakter: Et mer komplekst fysisk miljøog flere personer kan ha inngått i arbeidsfellesskapet, kravet til kom-petanse og erfaring kan ytterligere ha vokst osv. Står en her muligvisoverfor en situasjon hvor en kan tenke inn en tidlig yrkesprofe-sjonalisering og begynnende organisering av en gruppe løsarbeidere, iså fall på vei inn og opp i det urbane sosiale hierarkiet? I Bergen kallesbryggesjauerne ”vinnemenn» som hadde stykkpris med tariff fastsatt ibyvedtektene fra 1282. Antallet vinnemenn skulle maksimalt være 240,hvilket indikerer deres betydning og nærvær i Bergen i 2. halvdel av1200-tallet. Vi vet lite om dette for Oslos og Trondheims vedkommende,men neste gang vi møter havnemiljøet i Trondheim har det skjedd noe:Det såkalte ”Maschius-stikket” fra ca. 1670 viser at det da hadde funnetsted en massiv og kompleks utbygging av havnefasilitetene langs elva iform av en sammenhengende, tett og godt koordinert bryggefront (Figur5). Gangbroer og svalganger muliggjorde kommunikasjonen mellombryggene som utgjorde en konstruktiv del av store, ved siden avhverandre liggende pakkhus i flere etasjehøyder med luke i gavlen fordirekte lasting og lossing (Figur 6). Fremstillingen av bryggerekken


Figur 5. Maschius-stikket viser bryggefronten langs Nidelva, Trondheimca. 1670. Foto: Axel Christophersen, NTNU Vitenskapsmuseet.

langs Nidelven fra sent 1600-tall representerer en kompleks materiellressurs i forhold til tidligere, og de må ha inngått i et praksiskompleksutviklet i perioden ca. 1300-1600 gjennom sammenfiltringen av en rekkeulike praksismønstre knyttet til eiendomsbesittelse, sambruk, inves-tering, frakt, varedistribusjon, handelsrelasjoner, kredittordninger,detaljister og konsumenter. Kravet til profesjonell håndtering av storeog varierte mengder gods som representerte betydelige investerte verdiermå ha vokst vesentlig gjennom denne perioden. En tilsvarende utviklingfant også sted i Oslo havn på samme tid. I en artikkel fra 1999 om laste-og lossearbeidet i Nord-europeiske havner i middelalderen har ChristinaDeggim (1999:34) konstatert ”ein erstaunlicher Appetitmangel” når detgjelder å stille realhistoriske spørsmål mht havneområdet som et urbantpraksisrom, dette til tross for et betydelig kildetilfang: Hvem var egentliglaste-/lossearbeiderne i middelalderens bysamfunn? Hvor kom de fra?


Figur 6. Utsnitt av Maschius-stikket viser hvordan bryggene var forbundetmed hverandre på tvers ved hjelp av gangbroer. Foto: Axel Christophersen,NTNU Vitenskapsmuseet.

Var de en del av bryggeeierens hushold eller var de løsarbeidere innleidav de som eide varepartiet? Eller tilbød de sin egen arbeidskraft somerfarne bryggesjauere som i Bergen? Hvem hadde ansvar for utbyggingog vedlikehold av havnefasilitetene? Hvordan påvirket praksis-utviklingen spørsmålet om organisering av laste-/lossearbeiderne? Hvorstartet og hvor sluttet arbeidsoperasjonen lasting-/lossing i forhold tilden videre frakt og magasinering av gods? Og på hvilken måte harorganisering og praktisering av frakt og magasinering av gods av ulikart og mengde virket inn på organiseringen av bebyggelsen på og i bak-kant av bryggene? Som arkeologer kan vi ikke svare på så mange avdisse spørsmålene, men vi kan i kraft av vår tilgang til havnemiljøetsmaterielle ressurser og objekter stille spørsmålene, hvilket kan trigge enresirkulering av gamle kilder i nye sammenhenger eller søke nyekildekategorier.

Arkeologiske undersøkelser, ikke minst i Oslo, viser at det ble inves-tert betydelig tid og krefter på å vedlikeholde og bygge uthavnefasilitetene som en helt sentral materiell ressurs knyttet til byenskommersielle virksomhet. Mer enn vi antagelig skjønner er det at ogsåandre sosiale byrom som streter, torg, taverner osv. ble påvirket av densosiale praksisutviklingen knyttet til byens håndtering av gods og vare-omsetning gjennom en sammenfiltring av enkle praksisfigurer til detkompleks av rutiniserte sosiale handlingsmønstre som danner urbanite -tens mørke kraft. Skal vi ha noen forhåpninger om å kunne beskrive ogforstå urbanitetens vesen og gestaltning må vi starte der den dannes,nemlig i hverdagens sosiale praksisdannelse i middelalderens tetteheterogene og dynamiske bysamfunn.

AvslutningDet påståes at framveksten av urbanitet i middelalderen må forståes ogforklares i lys av utviklingen av spesifikke urbane praksismønstre. Disseer arkeologisk tilgjengelige gjennom de materielle ressursene på stedet(-ene) som inngår i praksisdannelsen og de kan analyseres og fortolkesmed hjelp av teoretiske verktøy fra nyere sosial praksisteori. Middel-alderens bylandskap kan slik reformuleres som et dynamisk praksisrom,holdt sammen gjennom et ”meshwork» av praksisutvikling derhverdagens mangfold av rutiner filtres sammen i mønstre, klynger og


komplekser som i sum konstituerer mening og retning for enkelt-individets ”væren i verden” og dermed også for bysamfunnets ”way oflife” i stort. I sin materielle, kompetansemessige og meningsproduser-ende ufullstendighet fremstår middelalderens urbane livsførsel som etlivsrom ennå ikke fullt artikulert. Heri ligger også den mest intimesamhørighet mellom dagens og middelalderens urbane virkelighet.

AbstractMore than 30 years of a distinctive prosessual urban archaeological dis-course has led to a substantial loss of comprehension of urban diversityand variation. The urbanscape has been reduced to a barren offstage pop-ulated with sexless categories like «merchants”, ”craftsmen” etc. Thereis a need for changing the oppressive focus on (in itself important mat-ters) like topography, landscape, building development, demography,commerce and handicraft, and rather concentrate on people interactingin daily life activities with each other and the material resources sur-rounding them. The article discusses the potential in moving from ”beinga town” to ”doing a town”, introducing some theoretical concepts andarguments from social practice theory. The last part of the article looksinto the analytical possibilities which can be gained from this approachby using the medieval urban harbours in Trondheim and Oslo as anexample of a social practice, a place where people, material, competenceand meaning met and entangled into complex practice patterns whichin its turn made an impact, directly and/or indirectly, on the medieval”urban way of life”.

LitteraturAndersson, Hans1997 Tradition and renewal. I Vision of the past. Trends and tradi-

tions in Swedish medieval archaeology, redigert av HansAndersson, Peter Carelli og Lars Ersgård, s. 11-22.Lund Stu-dies in Medieval Archaeology 19, RiksantikvarieämbetetArkeologiska undersökningar. Skrifter nr 24. Stockholm

Andrén, Anders1995 Signs of communities – The iconography of early towns i Den-


mark. I Thirteen essays on medieval artefacts, redigert av LarsErsgård, s. 55-70. Meddelanden från Lunds Universitets His-toriska museum 1993-1995. Lund

Anglert, Mats2006 Landskapets urbanitet. I Nya stadsarkeologiska horisonter,

redigert av Stefan Larsson, s. 229-270. Stockholm.Anglert, Mats2009 Landskapets mangfald. Regional variation i Skåne ca. 1400-

1700. I Triangulering. Historisk arkeologi vidgar fälten,redigert av Mats Mogren, Mats Roslund, Barbro Sundnér ogjes Wienberg, s. 33-46. Lund Studies in Historical Archaeology11. Lund.

Anglert, Mats og Stefan Larsson2008 Landskapets urbanitet og urbanitetens landskap. I De første

200 årene - Nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer,redigert av Hans Andersson, Gitte Hansen and Ingvild Øye, s.303-322. Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter, UBASNordisk nr. 5. Bergen

Brendalsmo, Jan2009 I gråsonen mellom gården og byen. Et kildeproblem eller et

definisjonsspørsmål? I Den urbane underskog. Strandsteder,utviklingssteder og småbyer i vikingtid, middelalder og tidlignytid, redigert av Jan Brendalsmo, Finn- Einar Eliassen og TerjeGansum, s. 147-184. Oslo.

Bäck, Mathias2009 Stadsarkeologiska trender och tendenser I Sverige - en

personlig synvinkel? I Den urbane underskog. Strandsteder,utviklingssteder og småbyer i vikingtid, middelalder og tidlignytid, redigert av Jan Brendalsmo, Finn- Einar Eliassen og TerjeGansum, s. 41-66. Oslo

Carelli, Peter2001 En kapitalistisk anda. Kulturella förändringar i 1100-talets

Danmark, Stockholm. Lund Studies in Medieval Archaeology26. Lund

Christophersen, Axel1997 ‘… Og han sat der lenge og vakta landet’. Momenter til en dis-

kusjon om Konghelle i middelalderen. META 2 (1997): 14-32.


Christophersen, Axel2000a Byen er død. Så hva gjør vi med historien? META 2 (2000): 3-

15.Christophersen, Axel2000b Hvilken byhistorie? Byhistorie i skjæringspunktet mellom ting

og tekst. I Norsk byhistorie - tid for syntese? Redigert avSteinar Supphellen, s. 61-70. Skriftserie fra Historisk InstituttNr. 30. Trondheim.

Christophersen, Axel og Sæbjørg Walaker Nordeide1994 Kaupangen ved Nidelva. Riksantikvarens Skrifter nr. 7. Trond-

heim.Christophersen, Axel

Performing towns: Steps towards an understanding of medievalurban communities as social practice, ArchaeologicalDialouges 22, pp 109-132, doi: 10.1017/S1380203815000161.

Deggim, Christina1999 Arbeit in nordeuropäische Hafenstädten. I Maritime topog-

raphy and the medieval town. Paper from the 5th InternationalConference on Waterfront Archaeology in Copenhagen, 14-16May 1998, redigert av Jan Bill og Birthe L. Clausen, s. 33-44.Publications from The National Museum Studies in Archae-ology & History Vol. 4. Copenhagen.

Eliassen, Finn-Einar2009 Ladesteder og strandsteder. Havner, husklynger - og byer?

Skiftende realiteter fra middelalderen til 1800-tallet. ? I Denurbane underskog. Strandsteder, utviklingssteder og småbyer ivikingtid, middelalder og tidlig nytid, redigert av Jan Bren -dalsmo, Finn- Einar Eliassen og Terje Gansum, s. 133-145.Oslo.

Gansum, Terje2009 Rurale strukturer, urbane funksjoner og definisjonsdiskurser. I

Den urbane underskog. Strandsteder, utviklingssteder og små-byer I vikingtid, middelalder og tidlig nytid. Oslo, redigert avJan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen og Terje Gansum s. 19-40. Oslo.

Griffiths, David2013 Living in Viking-Age towns. I Everyday life in Viking-Age


towns. Social approaches to towns in England and Ireland c.800-1100, redigert av Dawn M. Hadley og Letty ten Harkel, s.14-34. Oxford.

Grundberg, Leif2006 Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och

kulturarvsbruk i norrländska kulturmiljöer. Umeå.Gundersen, Jostein2001 Nidelva som havn 700-1816. I Trondheim, havn i tusen år,

redigert av Bjørn Sæther Trondheim, s. 61-69. Trondheim.Hadley, Dawn M. Og Letty ten Harkel2013 Preface. I Everyday life in Viking-Age towns. Social approaches

to towns in England and Ireland c. 800-1100, redigert avDawn M. Hadley og Letty ten Harkel, vii-xii. Oxford.

Hansen, Gitte2000 Bydannelse og forklaring af sociale fænomener. Individual-

isme, kollektivisme og Giddens strukturationsteori. META 4(2000): 2-16.

Hansen, Gitte2004 Bergen c 800 - c 1170. The emergence of a town. Bergen.Helle, Knut2009 Underskogen i samlende perspektiv. I Den urbane underskog.

Strandsteder, utviklingssteder og småbyer I vikingtid, mid-delalder og tidlig nytid. redigert av Jan Brendalsmo, Finn-EinarEliassen og Terje Gansum s. 247-258. Oslo.

Hobberstad, Lin Cecilie2012 Lasting og Lossing i Oslos middelalderhavn Båtvraket Vater-

land 1. En mulig laste-lossebåt fra 1500-tallets begynnelse.Upublisert magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo. Oslo.

Ingold, Tim2013 Making. Anthropology, archaeology, art and architecture.

Abingdon and New york.

Larsson, Stefan2000 Stadens dolda kulturskikt. Lundarkeologins förutsättningar

och förståelseshorisonter uttryckt genom praxis för käll-materialsprododution 1890-1990. Archaeologica lundensia.Investigationes de antiqvitatibus urbis Lundae. Lund.


Larsson, S., 2006: Den mänskliga staden? I Nya stadsarkeologiskahorisonter, redigert av Stefan Larsson, s. 29-87. Lund.

Molaug, Petter B.1993 Oslo sett fra sjøen. Viking LVI 1993:113-128.Molaug, Petter B.1999a King’s Quay and Bishop’s Quay – the harbour of medieval

Oslo. I Maritime Topography and the Medieval Town, redigertav Jan Bill, s. 169-178. Studies in Archaeology & HistoryVol.4. Nationalmuseet 1999. København.

Molaug, Petter B.1999b Archaeological evidence for trade in Oslo from the 12th to the

17th centuries. I Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäologie imHanseraum II. Der Handel, redigert av Manfred Gläser, s. 533-546. Lübeck.

Molaug, Petter B.2002 The Medieval Harbour of Oslo. Norwegian Medieval towns.

NIKU Publikasjoner no. 122, s.1-59.Molaug, Petter B.2012 Oslo havn før 1624. Viking 2012: 211-236Reckwitz, Andreas2002 Towards a theory of social practices: A developement in cul-

tural theorizing, European Journal of Social Theory 5:243-263.Shove, Elizabeth, Mika Pantzar og Matt Watson.2012 The dynamics of social practice. Everyday life and how it

changes. London.Simmel, Georg1995 [1903] Die Grosstädte und das Geistesleben. I Aufsätze und

Abhandlungen 1901–1908, redigert av Otthein Rammstedt, s.116-131. Frankfurt am Main.

Thomasson, Joakim2011 Från stadsarkeologi til urbanitetsarkeologi? Forslag till fram-

tidsperspektiv. I Medeltiden och arkeologin. Mer än sexdecennier, redigert av Hans Andersson og Jes Wienberg, s. 49-80. Lund Studies in Historical Archaeology 14. lund

Wirth, Louis1938 Urbanism as a way of life. The American Journal of Sociology

44(1): 1-24.


Date post:	18-Nov-2023
Category:	Documents
Upload:	ntnu-no
View:	0 times
Download:	0 times

Om å gjøre by: Noen momenter til en arkeologisk forskningspraksis

Documents