hoyt henger de

en krim fra

www.magnusriise.no

Lene Lauritsen Kjølner

Høyt henger de

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014Omslagsdesign: Magnus RiiseRepro: RenessanseMedia AS

Ombrekking: Type-It AS, TrondheimSatt med: Sabon 10,5

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014

ISBN: 978-82-516-8277-0

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

«The best time to plan a book, is when you’re doingthe dishes.» Agatha Christie

første kapittel

Sykkelen var grønn. Det slo meg at det var en uvanlig farge påen sykkel i våre dager. Det var for så vidt en stilig grønnfarge,den gikk i ett med det tette bregnekrattet like ved. Likevel varjo de fleste sykler man så i dag grå eller svarte, var de ikke?Det andre jeg tenkte, var at det unektelig var et pussig sted ålegge den fra seg. Hvem legger fra seg en nokså ny sykkel etgodt stykke fra stien, midt blant røtter, steiner og andre tingsom får dekk til å punktere og kjeder til å hoppe av? Jeg villeiallfall ikke gjort det. Det vanligste her ute på Ankerholmen,var å dumpe tyvlånte sykler fra den solide kaikanten nordpå øya. Helst ved det nedlagte båtbyggeriet i enden av kaia,som bare ble besøkt av en enslig turgåer nå og da, og somfra sjøsiden bare var synlig for hobbyfiskere, hvis siste håpom fangst var en stakkars hvitting.

Likevel tenkte jeg ikke noe mer over saken den førstedagen jeg passerte. Jeg bare stusset litt mens jeg dro jakkentettere sammen i halsen. Ja, jeg registrerte morgenduggensom hadde lagt seg på det mørke sykkelsetet, men det varikke uvanlig om sensommeren her ute på Vestfoldkysten. Såjeg satte føttene forsiktig ned mellom mosegrodde steiner ogfortsatte turen, mens havet duftet salt foran meg et sted.

Dagen etter tenkte jeg at den var stjålet. Var det ingen somsavnet den? Ingen tenåring som trengte den til skolen? Fordet var en sykkel ment for lange bein, det var det ingen tvilom. Likevel foretok jeg meg ingenting. Jeg gikk videre, noe

7

mer tankefull og nysgjerrig enn da morgenturen startet, mensnart hadde jeg glemt hele sykkelen. Dino fant en tørr pinnesom han dyttet inn i hånden min for å få meg til å kaste. Kastog hent, kast og hent. Etter en fem–seks runder gikk imid-lertid hele pinnen i oppløsning. Den hadde ligget ute underde mektige grantrærne lenge, og nå spyttet Dino ut de sistetrerestene med nys, slafs og snufs. Snart hadde han oppdagetnoe nytt og morsomt, en duft han bare måtte følge. Jeg fulgtesom vanlig etter, noe mer heseblesende enn ham.

Den tredje dagen foretok jeg meg noe. En standhaftig høst-vekst var på vei opp gjennom eikene i bakhjulet. Det er førstnår man ser ting ved siden av hverandre, at man forstår hvorraskt naturen vokser og kommer seg, ikke sant? Jeg betrak-tet det grønne mot det grønne og bestemte meg for å halesykkelen bort til stien. Da var det iallfall større sjanse for atnoen ville finne den. Hvis noen overhodet brydde seg. I verstefall fikk jeg ringe … Ja, hvem ringte man? Politiet? Haddede tid og ressurser til å ta seg av bortkomne sykler? Sanne-lig om jeg visste. Det var ikke ofte de tok seg bryet med åkjøre den korte turen over broen fra Nøtterøy. Strengt tattvar det heller ikke nødvendig. En og annen overstadig for-frisket festdeltaker på seilforeningens årsfest hadde vel fore-kommet, og i et og annet privathjem var det bråk fra tid tilannen, men sakene ble enten raskt løst eller raskt dysset nedher ute. I en kort periode fikk lokalbefolkningen litt å snakkeom når de møttes ved den lokale Spar-butikken, men det varstort sett det. Livet var temmelig forutsigbart på Ankerhol-men. Ja, rent sagt godt forankret i virkeligheten, om jeg skalforsøke meg på et dårlig ordspill.

Uansett trengte jeg ikke hale sykkelen bort til stien, denrullet fint på trinne hjul over steiner og røtter. Setet knirketlitt da jeg la hånden på det, men ingen hadde tatt seg bryetmed å låse den, og jeg lurte faktisk på om noen rett og slettkunne ha glemt den der. Borte ved den nåledekkede stien, så

8

myk at skrittene mine nesten ikke hørtes, lente jeg sykkelengodt synlig opp mot et velvoksent grantre. Så sto den der vedtrestammen – blank, fuktig og litt trist, som om den ventetpå eieren sin.

Dino vekket meg fra tankene med et utålmodig bjeff. Jegsnudde meg og gikk med raske skritt etter ham. Halen viftetbregnene til side der han fulgte dagens spor. De spratt tilbakestraks han hadde passert, som om han aldri hadde gått der.Mens jeg småjogget etter ham nedover mot stranden, lurtejeg på om sykkelen ville være borte neste dag.

Nå tenker du kanskje at det er litt snevert av meg å brymeg så mye om en sykkel, hvem som eier den og skjebnen denhar i vente. Og du kan ha rett i det. Når sant skal sies føltejeg meg av og til snever og begrenset. Kroppen min var spreknok, men hjernen min trengte mosjon den også. Det fikk denikke alltid. Ikke etter at jeg mistet jobben i en alder av 45.Forøvrig kombinert med en for meg uventet skilsmisse.

Hver eneste dag gikk jeg lange turer med Dino, noen gan-ger gikk vi faktisk tre turer om dagen. Vi gikk som regel langsstranden, der Dino elsket å løpe etter pinner og skremmeduppende, dovne måker opp fra sitt flytende tidsfordriv.Gikk vi ikke langs stranden, var det ikke mange andre mu-ligheter enn skogen. Ankerholmen var tross alt ikke så stor.Man kunne gå rundt hele øya på et par–tre timer.

Jeg prøvde å lese minst like mye som jeg gikk tur, men idet siste ble jeg ofte sittende med en åpen bok i fanget mensjeg forsvant inn i en annen verden. Ikke bøkenes verden, somvar planen da jeg satte meg ned, men en verden av dagdrøm-mer. En verden jeg var lei meg for å forlate da jeg kom tilmeg selv igjen og oppdaget at jeg befant meg i min egen sofa imin egen stue – eller hvor jeg enn satt og leste. Jeg ville veldiggjerne bli oppslukt av bøkene. Jeg ville veldig gjerne at hodetmitt skulle bli like utslitt og fillete som alle joggeskoene jeghadde slitt ut på turene mine, men jeg fikk det rett og slett

9

ikke til. Det var ingen lisser i laser, gapende såler eller løselester i min hjerne, nei. Der var det bare en krystallklar viss-het om min egen situasjon: 48 år, arbeidsledig og åpenbartavleggs ifølge samfunnet.

Jeg, Olivia Henriksen, skilt og med to voksne, utflyttedesønner, var i en livsfase jeg hadde visse forbehold mot. Søn-nene mine var så fantastiske som man kunne få dem, og vir-kelig noe å være stolt av, men likevel var jeg ikke fornøyd. Jegvar en energi som ikke ble brukt, jeg var en kraft som saktesvant hen i min egen følelse av utilstrekkelighet. Av og til føl-tes det som om hodet skulle sprenges av tanker og energi somikke fikk utslipp noe sted. Det var i sånne situasjoner at jeggikk turer. Raske turer.

Jeg traff eksmannen min, Erik, da jeg var 20. På den tidenjobbet jeg i en platebar. Det var et slags tenkeår etter gym-naset, er det ikke det man kaller det? Den kvelden jeg møtteham, var jeg overlykkelig fordi jeg hadde fått grafset til meggratisbilletter til Kid Creole And the Coconuts. Under «StoolPigeon», midt i kordamenes heftigste parti, møtte jeg Eriksgrønne blikk to seterader foran meg i Konserthuset. Restenav kvelden registrerte jeg fint lite, men verden pulserte rundtmeg i en kakofoni av rytmer og grønne øyne. Da bandet gikkav scenen, sørget jeg for å befinne meg ved siden av ham idetfolk strømmet ut i den varme kvelden. Litt senere så jeg bareEriks varme hender som strøk over mine der de lå over denduggfriske halvliteren inne på Jazz Alive.

«Blir du med meg … for å se på … samlingen min?» brøltehan over bordet midt i en heftig saxsolo.

Jeg hørte ikke hva han sa med en gang, men for sik-kerhets skyld ropte jeg tilbake: «Ja!» Det var akkurat damusikken bestemte seg for å ta en pause, og svaret mitt run-get klisjeaktig ut blant de rødvinsdrikkende, alvorspratendegjestene.

Fra det øyeblikket av var vi sammen. Jeg så meg aldri

10

tilbake, men det skulle det vise seg at han gjorde – stadigvekk.

Den tredje dagen i skogen så jeg meg heller ikke tilbake,men valgte en annen rute enn de to foregående dagene. Detvar ikke noe merkverdig med det, det hendte ofte at jeg va-rierte. Både Dino og jeg likte å oppdage alt det vi kunne utepå Ankerholmen. Kanskje ikke alt, når jeg tenker meg om.Ikke sånt som vi hadde i vente akkurat denne dagen.

Dino ventet alltid på meg der stiene delte seg, så forvent-ningsfullt på meg og logret fornøyd da jeg fortalte ham hvil-ken vei vi skulle ta. Han var egentlig glad uansett, om jeg skalvære ærlig. Kanskje det var jeg som trengte variasjon og vareventyrlysten?

Denne dagen gikk jeg raskt opp den steile skråningen mothytteområdet. Ankerholmen har massevis av sommerhytter,befolket stort sett av hyggelige Oslo-folk, men det er mangefastboende her også. Jeg er altså en av dem. Frykten blant en-kelte her ute, er at vi fastboende en dag skal bli en «utdøenderase». Jeg ser at det er en reell og berettiget frykt. Presset franyrike finansfolk med lommene fulle av penger og stor lystpå feriested, er merkbart her ute. Ankerholmen har vært såheldig å bli godkjent av fiffen. Nå gir det status å si høyt atman har hytte her. Det hender at en og annen nyslått hyt-teeier prøver seg med en fersk komposthaug midt i en opp-tråkket og godt brukt sti, men ellers har vi ikke opplevd destore konfliktene med hyttefolket. Eller «badegjestene», sombestemoren min pleide å kalle dem. Det var litt annerledesda jeg delvis vokste opp her for årtier siden, da kunne mankomme over hytter med skilt på veggen: «Selvskudd utlagt!»Jeg går ut fra at det ikke er lov å gjøre det lenger. Dessuten vardet aldri noen selvskudd. Vi lekte der vi, og alle mine barn-domsvenner lever fremdeles, etter det jeg vet. Sant å si harjeg mistet kontakten med de fleste av dem. Det er vel prisenå betale når man bor flere år i utlandet.

11

«Du skulle kanskje ikke ha gjort det», sa Oskar, brorenmin, her en dag.

«Hva mener du?» Jeg kikket litt forbauset bort på ham,det liknet ikke ham å blande seg opp i hva jeg gjorde ellerikke gjorde.

«Bare diltet etter Erik i alle disse årene. Du burde ha fåttdeg en bedre utdannelse.»

Oskar hadde selvsagt rett. Jeg har tilbrakt det meste avmitt voksne liv som «følgekone» for Erik. Han jobber i UDog ble sendt fra ambassade til ambassade rundt om i verden.

«Vi var aldri så lenge et sted at jeg rakk det. Det vet dugodt.»

«Jeg synes fremdeles det er rart at du ikke kan bruke språ-kene du har lært til noe.» Oskar klødde seg i bakhodet. Hangjorde alltid det når han var tenksom.

«Det er visst mer som kreves i dag. Mastergrader. Livser-faring er ikke så høyt verdsatt, har jeg skjønt.» Jeg sukketresignert.

«Det er noe spik spenna galt i samfunnet vårt, det har jegsagt før.»

«Erik ville ikke at jeg skulle jobbe heller …» Jeg vet ikkehvorfor jeg sa det, for jeg visste at Oskar irriterte seg grense-løst over at søsteren hans hadde vært en sånn kvinnelig tøffeli årevis.

«Og du logret og gjorde som han sa.» Oskar reiste seg.«Du så jo hvordan det gikk til slutt.»

Jeg svarte ham ikke, det var ikke nødvendig.Null utdanning og null yrkeserfaring, bortsett fra en unik

evne til å sette sammen kreative blomsterbuketter og plan-legge middager: det var Olivia Henriksen. Dermed sto jeg påbar bakke da det dukket opp en barmfager, albuespiss itali-ensk sekretær i Eriks liv, ti år yngre enn meg og med øynesom mahognilakkert treverk. Jeg følte meg som en blassfurukrakk i sammenlikning.

12

Det var lite mahogni i vegetasjonen på Ankerholmen. Hel-digvis. Selv om jeg gikk raskt gjennom skogen, ble jeg ikkeandpusten. Formen var brukbar. Nå sto jeg på toppen avåsen – jeg ble aldri lei av å beundre utsikten herfra. Langtder ute lå fyret, det kunne skimtes som en stripete sukker-stang om været var klart, slik som det var i dag. Før blik-ket rakk helt ut dit, traff det på dusinvis av øyer spredt ut iblinkende, mørkeblått vann. Øyene lå der som småkaker avujevn størrelse.

Der jeg sto, var jeg var omgitt av furuer, ikke så høye somjeg selv var, men så høye som de kunne bli i det skrinne jords-monnet. Her vokste det så å si bare sporadiske flekker medblåbærlyng, på ren og skjær vilje.

Jeg gikk over myk, myk mose mot toppen av åsen og denbrunbeisede hytta til en familie jeg visste het Nilsen. Helt uve-sentlig i denne sammenhengen selvsagt, men viktig for meg.Mens jeg gikk, trakk jeg grådig inn duften av sopp, furunålog salt sensommerhav. Dino virret rundt meg og boret snu-ten ned i spennende hull, mens jeg nøt roen og ruslet saktebortover. Plutselig var han borte. Jeg kikket meg forbausetrundt. Han pleide stort sett alltid å holde seg så nær at jegkunne se ham. Hva i all verden hadde han funnet på nå?

«Dino?» Jeg ropte litt usikkert på ham. Stemmen min gaikke gjenlyd i noe som helst, så jeg ble stående og lytte tilstillheten. Et svakt vindsus beveget seg oppe i trekronene, forøvrig var det bare min egen pust som hørtes. Jeg så havet slåmot strendene der nede, men jeg var for langt unna til å høredet.

Da hørte jeg et ivrig bjeff. Lettelsen sendte et støt ut i fin-gertuppene mine. Han måtte være på den andre siden avhytta, som ruvet midt i den lille lysningen. Jeg overrasket megselv ved å grøsse; vanligvis var jeg ikke lettskremt. Hvor komdette fra? Vinduene hadde lemmer for, og det så ut som denlille hytta knep igjen øynene. Dino bjeffet igjen, denne gangen

13

var det et merkelig bjeff, kort og usikkert. Virket han redd?Jeg ristet av meg den tåpelige følelsen og rundet hyttehjørnet.

Den lille beaglen min sto nederst i den slitte tretrappen ogkikket oppover mot den sjenerøse terrassen og inngangsdø-ren. Jeg visste fra før av at døren var rødmalt og hadde tre-lister i fiskebeinsmønster. I tillegg var den laget slik at mankunne åpne den øverste delen uten å åpne den nederste. Ko-selig var den, det hadde jeg ofte tenkt da jeg passerte. Av eneller annen grunn tenkte jeg på rød saft og en ferm mor somserverte vafler ut gjennom døråpningen. Håpløst romantisk,ja, jeg er klar over det.

«Dino, da. Hva er det du driver med?» Jeg hørte selv enliten skjelving i stemmen. Dino logret, men han logret ujevntog med halen litt nedover.

Da jeg fulgte retningen av blikket hans, så jeg et par sko.Uvanlige sko å gå tur i, tenkte jeg. Det var ikke seiler-

sko, noe som kunne vært rimelig med tanke på seilforenin-gens klubblokale på sørpynten. Det var heller ikke joggesko,noe om kunne vært rimelig med tanke på at vi befant oss iulendt terreng. Det var italienske, håndsydde sko, skapt forstyrerom og flanering over Ponte Vecchio eller en eller annenpiazza.

Sannsynligvis varte ikke dette øyeblikket lenge, selv om detføltes lenge der og da. Jeg lot blikket gli oppover et par vel-kledde herrelegger, men så traff skrekken meg. Jeg kan svergepå at selv vinden i trekronene stilnet da det gikk opp for meghva som var galt: Skoene hang med tuppene ned og i løse luf-ten. De var festet på en kropp, og det var en hel kropp, menden hang. Rundt kroppen surret en usannsynlig mengde feitefluer.

andre kapittel

Det er ikke ofte jeg skriker. Iallfall ikke så høyt. Vel, det komnoe uartikulert ut av munnen på meg da jeg fødte tvilling-sønnene mine, og det hjalp også å hyle litt den gangen Erikfortalte meg om sin lille delikatesse av en italiensk sekretær.Men vanligvis er jeg altså kontrollert og sindig.

Nå skrek jeg så høyt at stakkars Dino kikket på meg medskrekk i det brune blikket. Jeg vet ikke helt, men jeg tror hanklynket også. Det gjorde iallfall jeg. Blikket mitt var festet påhunden. Aldri i verden om jeg ville se mer på mannen somhang der. Jeg hadde lest nok av historier om hvordan man såut etter å ha dinglet fra et tau et par dager. Ellers mange takk.Etter et blikk på anklene og hårbusten som stakk ut fra oversokkene, var jeg imidlertid helt sikker på at det var en mann.Jeg var også ganske sikker på at jeg ikke kjente noen i nabo-laget med sånne sko. De tilhørte iallfall ingen som jobbet pådet lokale båtbyggeriet.

Det gikk nok ikke mange sekundene før jeg besinnet megog trev tak i Dinos halsbånd. Jeg grøsset igjen da jeg vendtemeg vekk fra verandaen og mannen som hang der. Det varsom om noen langsomt førte digre istapper nedover ryggra-den min. Fingre med lange, krøllete negler grep etter meg derjeg småløp nedover skråningen med den lille hunden på slep.

Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn i huset, menjeg må ha låst meg inn. Broren min, Oskar, var på jobb på denlokale flyplassen, så døren hadde vært låst. Det var ikke sånn

15

på landet lenger at dørene kunne stå ulåst. Det var før allslagstjuveradder hadde inntatt bevisstheten vår, at vi kunne drivemed sånt. Det var ikke før jeg dumpet ned ved kjøkkenbor-det at jeg kjente mobilen i anorakklommen. Herregud, hvordum går det an å bli? Løp jeg virkelig hjem for å ringe? Medmobilen i lommen? Nok et bevis på at jeg snart rundet 50.Og kanskje jeg skulle tatt ned den hengte mannen og prøvdlivredning? Nei! Det skulle du absolutt ikke, Olivia, sa jegtil meg selv. Fornuften fortalte meg at han hadde hengt deri flere dager, punktum. Dino svirret rundt beina mine, pesteog drakk vann. Han var så stresset at han ikke tok seg tid tilå drikke seg utørst, men vandret mellom meg og vannskålen.Han etterlot seg et spor av vanndrypp mellom hver munnfull.Ikke så rart at han drakk grådig, forresten, han var tross altoppkalt etter salige Dean Martin. Oskars forslag.

«Politiet,» svarte en stemme i den andre enden.«Er det hos politiet?» Dumt spørsmål, jeg vet det, men det

var nå engang det jeg sa.«Ja, det er det. Hva kan jeg gjøre for deg?»Det var en ganske ung mann som svarte. Jeg kremtet og

forsøkte å holde stemmen stødig.«Jeg har funnet en død mann. Han henger i et tau og har

sannsynligvis hengt der i tre dager.» Det var like greit å gårett på sak. I telefonen ble det taust noen sekunder.

«Ja ha …» Gutten, eller mannen, får jeg vel si, kremtetogså litt. «En død person, sier du? Hva var navnet ditt? Oghvor befinner du deg?»

«Olivia Henriksen, og jeg bor i Skuteveien 13 på Anker-holmen. Jeg har funnet en mann som har hengt seg. Hanhenger på en veranda og sykkelen hans har stått parkert iskogen i tre dager.» Plutselig gikk noe opp for meg. «Jeg trori hvert fall at det er hans sykkel, men når jeg tenker etter, såvet jeg jo ikke det. Den har imidlertid ligget der i tre dager,og det er jo sannsynlig at den er hans. Tror du ikke det? Er

16

det ikke hans sykkel, så kan han ha hengt der i mindre enntre …»

«Fru Henriksen, jeg skal straks sende en patrulje samtambulanse til adressen din. De dukker snart opp. Forklarhvor personen henger, så tar vi det derfra. Du må ta det rolig,sitte ned og puste ut. Dette skal vi ordne opp i.» Stemmenhans var full av ro, det skal han ha, den unge gutten.

«Bare kall meg Olivia. Jeg er ikke gift.» Jeg slapp vislendepusten ut gjennom rimelig sammenbitte tenner. Mens hanetter alt å dømme noterte seg hva jeg sa, lyttet jeg etter sire-ner i det fjerne og syntes at jeg hørte dem også, som om po-litibilen skulle ha tilbakelagt strekningen fra byen og ut hitpå under et halvt minutt. Det var imponerende raskt, tenktejeg. «Er det politiet allerede?» Kanskje jeg snakket til megselv, kanskje jeg snakket til politimannen, jeg er sannelig ikkesikker.

«Patruljen vår kommer om ikke altfor lenge. Ambulan-sen dukker også opp etter hvert. Vil du være i stand til å blimed kollegene mine og vise dem hvor personen … eller denavdøde er, tror du?» Han var mer overtalende i stemmen nå.

«Jo, det kan jeg vel. Vi går sammen opp der, da?» For åvære ærlig hadde jeg ikke regnet med å måtte bli med politiet.Tenkte vel heller at jeg skulle legge det grusomme funnet bakmeg og finne nye turruter for Dino og meg i framtiden. Jegsvelget tungt mens jeg bannet for meg selv, hvis det er muligå gjøre begge deler på samme tid. «Hva heter du forresten,politimann?»

«Jeg heter Torstein Krohn.» Det hørtes ut som han smilte,men han hentet seg raskt inn igjen. «Det er ikke hver dag jegfår telefoner om dø… at jeg får telefoner om sånne saker.»

Fint, han viste menneskelige hensyn.«Trygt navn, Torstein. Godt og solid, liksom.» Herregud,

hvordan var det jeg bablet? Sånt sa jeg vanligvis aldri til folk.«Ungene mine synes det er vanvittig kjedelig.» Han lo en

17

kort latter. Jeg regnet raskt på alderen hans da han nevnteunger i flertall.

«Oskar!» ropte jeg plutselig inn i telefonrøret. «Jeg harglemt å ringe Oskar!»

«Hvem er Oskar?»«Broren min. Han jeg deler hus med. Herregud, hvorfor

tenkte jeg ikke på å ringe ham? Kan jeg legge på? Jeg måringe …»

«Klart det. En patrulje er straks på døren din, tenker jeg.Vi kommer helt sikkert til å snakkes senere.»

Jeg ble faktisk rørt over at han ville snakke med meg se-nere. Tårene som vellet opp i øynene da jeg la på, skrev jegav på en slags hysterikonto. Hendene skalv da jeg la demved siden av hverandre på eikebordet. Raskt tok jeg megselv i skjortekragen, løftet telefonen igjen og slo nummerettil Oskar.

«Henriksen, trafikk,» svarte min kjære bror kort og for-retningsmessig.

«Hei, det er meg.» Stemmen var i ferd med å svikte. «Dethar hendt noe …»

«Olivia? Jeg står midt i Bergens-avgangen, og …» Hanstoppet da jeg snufset høylytt og slapp fra meg en ufrivilligsnorkelyd.

«Jeg har funnet et lik.» Nå hikstet jeg faktisk. «Det hengeroppe ved hytta til Nilsen …»

«Hva er det du sier? Jeg kommer hjem. Nå. Straks. Har duringt politiet?» Det oste handlekraft og ro av stemmen hans.

«De er på vei.»«Bli sittende der du sitter til de kommer. For du er vel

hjemme?» Han fortsatte uten å vente på svar. «Jeg skal barefå noen til å ta formiddagsavgangene for meg, så er jeg påvei. Ta med deg mobilen, da!»

Det var en stående vittighet at jeg egentlig aldri skullehatt mobiltelefon. Jeg glemte den overalt, la den fra meg på

18

usannsynlige steder og hadde til og med prestert å vaske deni vaskemaskinen. Det er mange og dype lommer i mine klær.Jeg har store vesker også, vesker som ofte skjuler sånne tingsom mobiltelefoner, og huset hadde mange rom.

Det var Oskar som hadde arvet huset vi bodde i av vårfelles tante Lena. Eller, det vil si, vi arvet det sammen, menOskar hadde i sin tid kjøpt meg ut av hele herligheten. Påden tiden hadde verken stedet eller huset betydd så mye formeg. Jeg var en velhavende, ubekymret attaché-frue, med litetid og lav interesse for å plaske rundt i den norske skjærgår-den om sommeren. I ettertid har det vist seg at Oskar gjordeen kjempeinvestering. Prisene på boliger her nede har skuttlike raskt i været som skyskraperne i Abu Dhabi. Og de villeselvsagt ha steget ytterligere om det gikk i den retning en-kelte ønsket og boplikten ble opphevet. Av en eller annen sykgrunn lurte jeg plutselig på om det var boplikt i Abu Dhabi.Mest sannsynlig ikke.

Av ulike grunner – lett ustabile foreldre med hippietenden-ser og sterk interesse for visse hurtigvoksende, grønne vek-ster, blant annet – hadde Oskar og jeg delvis vokst opp hostante Lena. Hun tok seg av oss på beste måte mens foreld-rene våre flakset rundt i frihet og røykskyer. Eventuelt ikkei frihet; det kunne variere sterkt.

Da jeg flere år senere kom skadeskutt hjem fra Italia medto oppløpne sønner på slep, fikk jeg meg jobb i en bloms-terbutikk inne i byen. Alt ved hjelp av min gode venninne,Mona. Hun kjente de aller fleste på øya og overtalte en gam-mel klassekamerat til å gi meg en sjanse. Takk og lov forMona. Jeg passet perfekt inn blant blomstene, og blomster-butikken ble min redningsplanke i tre år, før senteret denlå i gikk dundrende konkurs. Det var den vanlige visa medoveroptimistiske senterledere og høye husleier.

Da jeg mistet jobben i blomsterbutikken, tilbød Oskar megå flytte inn hos ham på Ankerholmen. Det var enda godt, el-

19

lers ville jeg stått på bar bakke. Jeg flyttet gledestrålende inni Oskars hus sammen med guttene. Nå slapp jeg å bekymremeg over den høye husleien i Gråbrødregaten. Felix og Kas-per hadde nesten et bedre forhold til onkelen enn til sin egenfar, en far de bare traff sporadisk, når han hadde tid. Hanhadde fått seg ny familie i Italia, tre små, mørke jenter medhang til rosa og perlearbeider. Det var Oskar som tok medFelix og Kasper ut på fisketur om sommeren før de ble storeog flyttet ut, for å si det sånn.

Forholdet mellom far og sønner var imidlertid blitt bedrei takt med at Felix og Kasper vokste opp. Nå kunne Erikbåde kjenne seg selv igjen i dem og føre samtaler med dem.Han var nesten blitt som en ekte pappa de siste årene, fak-tisk. Noen ganger ringte Erik meg, så sprekkeferdig av stolt-het som han var i stand til å bli, og la ut om hva Felix ogKasper hadde prestert på et av sine sjeldne besøk hos ham.Når sant skal sies unnet jeg faktisk Erik å glede seg over dem.Jeg var tross alt ikke så fandenivoldsk etter skilsmissen at jegikke kunne vise litt storsinn. Noen ganger lurte det seg framgamle og gode minner om tiden vår sammen også, men jegvar alltid snar med å få tankene over på noe annet.

Nå ringte det iltert på døren, og Dino løp ut i gangen medhalen til værs. Besøk var det beste han visste. Jeg skyndte megetter ham og åpnet raskt. Det skulle jeg ikke gjort, for Dinovar allerede på vei i fullt firsprang ut på trappen. Der sto denstørste, mest arrogante og kraftigste schæferen jeg hadde setti mitt liv. Jeg kan sverge på at Dino snudde i spranget, iall-fall bremset han i svevet og landet en millimeter fra schæfe-rens nedlatende snute. Det begynte å bevre i kjevepartiet tilden store schæferen, og Dino reiste bust og ble brått til enRhodesian Ridgeback.

«Karo! Sitt!» Ordren kom fra den mest senete av de topolitimennene som sto utenfor døren min. Den digre hundenfikk et underdanig blikk og satte seg raskt ned på trammen.

20

Dino virket plutselig fullstendig uinteressant for ham der hanstirret over det lille beaglehodet og mot viktigere oppdrag.

Det var verre med mitt lille dyr. Han knurret fra bunnen avstrupen, ja, nærmest fra magens indre gemakker, men ingenlot til å bry seg om det. Aller minst Karo. Jeg skyndte megå gripe Dino i nakkeskinnet og trekke ham inn i gangen. Dahan forsvant bak meg, så jeg at han krøllet seg sammen påputen sin i kjøkkenkroken og så fryktelig lettet ut.

«Hei, vi kommer fra politiet. Hadde du ringt oss angå-ende … et funn?» Den unge politimannen som holdt opp etID-kort, slet tydeligvis med å formulere seg mest mulig hen-synsfullt. For alt han visste, kunne jeg jo kjenne fyren somhang der, ikke sant?

«Ja, det gjorde jeg. Jeg forsto på Torstein …» Jeg kom plut-selig ikke på hva Torstein het til etternavn. Hadde han ikkesagt etternavnet sitt? Jo visst hadde han det, men det var heltblankt i hodet mitt for øyeblikket. «Jeg forsto på Torstein atjeg skulle vise dere hvor mannen henger?»

De to politimennene smilte, synlig lettet over min tilsyne-latende ro. Jeg grep tak i de fôrede gummistøvlene mine ogoppdaget at jeg fremdeles tviholdt på nøkkelen.

«Det er kanskje best du lar beaglen være hjemme?» Densenete hundeføreren så litt usikkert på meg.

«Ja da. Han har allerede gått lang tur, så han blir her.»Jeg låste døren med valne og følelsesløse fingre før jeg tras-

ket oppover den lave åsen sammen med schæferen og de topolitifolkene. De sa lite, men spurte meg om når jeg haddefunnet mannen. Jeg svarte at det måtte være omtrent en halvtime siden og kikket ned i mine egne sklispor i mosen mensjeg gikk. Det minnet meg på at jeg måtte huske å hente innlitt mose til juledekorasjonene i år. Før man visste ordet avdet, hadde mosen frosset til harde skall. Da var den helt umu-lig å få pen når man tok den inn. Nisser i brun mose er slettikke noe verdig syn, har jeg funnet ut.

21

Det tok ikke lang tid før jeg sto foran den lave veran-daen til Nilsens familiehytte nok en gang. Jeg festet blikketpå trinnene. Riktignok følte jeg meg modigere med de topolitifolkene til stede, men likevel …

Karo ble igjen beordret til å sitte, og den ene politimannengikk opp på verandaen mens han fisket fram en telefon. Jegtok mot til meg og lot blikket gli forsiktig opp mot mannensom fremdeles hang der. Han var som jeg trodde, ulasteligantrukket i skreddersydd dress, hvit skjorte og diskret, lyse-grått silkeslips. Hodet hang slik at jeg ikke så ansiktstrek-kene, men jeg kunne skimte tauet der det lå stramt om halsenhans. Det hadde laget et blått og avlangt merke på huden.

Jeg grøsset og festet i stedet blikket på den pesende schæ-feren. Karo kikket tilbake på meg, skakket på hodet og gafra seg et klynk. Så satte han seg nærmere meg som for å bliklødd. Jeg strakte ut hånden og begravde den i den tykke,tette hundepelsen. Karo trykket seg mot kneet mitt og luk-ket øynene i velvære. Sannsynligvis forsto han at han haddefritak fra arbeidet. Klok hund.

«Han her har vært død i flere dager.» Den ene politiman-nen sto rett foran liket slik at jeg ikke kunne se så mye avkroppen lenger. Heldigvis, tenkte jeg. «Kjenner du ham?»Han snudde seg mot meg med oppsperrede øyne.

«Jeg … jeg tror ikke det.» Brått ble jeg kvalm og svimmelved tanken på hva jeg trolig ble nødt til å gjøre. Med veikeknær sank jeg ned på huk. Karo sukket og seg tungt ned vedsiden av låret mitt der jeg satt på bakken. Det duftet hunde-pels og våt mose. De blanke skoene til liket befant seg foranog over hodet på meg et sted.

«Fint om du kan ta en titt på ham for oss.» Politiman-nen kikket skrått bort på meg mens han trakk på seg tynnegummihansker. «Han ser grei ut. Det har jo vært kjølig omnatten i det siste. Den verste sommervarmen er over.» Menshan snakket, plukket han opp noe fra verandagulvet, med

22

et triumferende smil. En lommebok. «Se her, ja. Kanskje duslipper å se på ham. Det bør da ligge et sertifikat eller noeher, vil jeg tro.» Han sjekket rommene i lommeboken. De varikke mange, men politimannen så ut til å passe til yrket sitt;han var en grundig mann.

«Og her har vi sannsynligvis identiteten hans også, « Hanholdt opp et visittkort og kastet et kort blikk på både kolle-gaen og meg. «Fridtjof Prebensen, advokat, Solli Plass, Oslo.Spesialist på eiendomsrett.»